I dagens kronikk ”EQ-bløffen” har DN lykkes med å provosere litt. Det er bra, fordi det skaper debatt og engasjement. Og er det vi noe vi trenger for å bygge flere ledere, så er det engasjement.

Jeg er sjablongmessig uenig med forfatteren. Både fordi hovedpåstanden om at EQ (emosjonell intelligens) er en bløff i beste fall er arrogant og unøyansert, i verste fall helt feil. Ingen av delene forbinder jeg med god ledelse.

Ledelse er komplekst og uten mange fasitsvar. Vi søker derfor stadig ny kunnskap. Økt viten handler mer om å stille gode spørsmål, enn å komme med absolutte påstander.

Ja, det er vanskelig å definere EQ. Definisjonen Lai henviser til, bruker jeg en avart av også: Evnen til å oppfatte og forstå egne og andre følelser, og agere konstruktivt på dem. At det er vanskelig å måle dette, betyr ikke at det ikke finnes.

Det er heller ikke noe motsetningsforhold mellom IQ og EQ, slik forfatteren antyder. Jeg har stor tro på EQ i god ledelse, men det betyr ikke at IQ og personlighet ikke betyr noe. Klart de betyr noe. Det er ikke noe enten-eller, men både-og.

De skiller seg likevel ikke like tydelig ut som en avgjørende faktor i ledelse av dagens kunnskapsmedarbeidere. Emosjonell intelligens er viktige enn IQ i god ledelse anno 2017. Så når forfatteren påstår at IQ til og med er viktigere i ledelse enn EQ, er det stikk i strid med det meste jeg har lest og egne erfaringer. Her er det i alle fall ikke en opplest sannhet, slik Lai antyder.

Det er grunn til at EQ treffer tidsånden godt og gir en spennende dimensjon i ledelse. For det første stemmer den godt med manges praktiske ledererfaring, inkludert min. Det er den dimensjonen den tradisjonelle og autoritære lederen har manglet.

Hvilket begrep man kaller fenomenet er ikke det viktigste. Poenget er forståelse av hva som utgjør god ledelse. Begrepet emosjonell intelligens har fått et innhold og gjør nytten. Så la oss heller jobbe videre med hva det er og hvordan vi bedre kan måle det.

Videre, når akademiske kilder som Harvard Business Review publiserer en hel bok med artikkelsamlinger under tittelen ”Emosjonell intelligens”, er det grunn til å tro at ikke alle akademikere er enige med Lai og de forskerne hun viser til. Det er en imponerende rekke skribenter i boken. Harvard er også en av de faglige institusjonene jeg opplever fremmer EQ mest innen ledelse. Nå er akademisk uenighet ikke noe nytt under solen, og godt er det. Det er slik verden går fremover.

Lai trekker interessante paralleller ved å si at EQ korrelerer godt med følelsesmessig stabilitet, åpenhet for nye erfaringer og omgjengelighet, som er trekk i den velkjente femfaktormodellen av personlighet. Her kan hun være inne på noen interessante diskusjoner.

Men når Lai avslutningsvis skriver at de eneste som drar nytte av all fokuseringen på EQ nå, er de som selger og tjener penger på bløffen, vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte. Det er jo en særdeles lite konstruktiv og inspirerende påstand.

Jeg tror de fleste som anerkjenner betydningen av EQ, inkludert meg, først og fremst er opptatt av å fremme god ledelse. Vi jobber for det vi har tror på, det som resonnerer best med egne og andres erfaringer. Å kalle de som er uenige med oss faglig for bløffmakere og med umoralske intensjoner, er rett og slett litt trist. La oss heller fokusere på hvordan vi kan ta uenighetene videre med et felles formål om å fremme god ledelse.

«The art of storytelling can be used to drive change”, Richard Branson.

Vi lever i en komplisert verden og oversvømmes med informasjon. Vi har aldri måttet kjempe like mye om oppmerksomheten. Det er en utfordring for ledere, gründere og foredragsholdere. Hva skiller de vi husker fra røkla?

Jo, de er gode historiefortellere. De er kommunikasjonskunstnere som motiverer andre til å endre seg. Tenk hvor verdifull den kompetansen er i dag?

Har det slått deg at du kan bli en av disse, om du bare trener riktig og lenge nok?

Om du er toppleder, er det ingen vei utenom inn i fremtiden. For Millennials motiveres mer av retning og mening, enn lønn og betingelser.

Det er en ting alle gode historiefortellere har felles og det er lidenskap. Det er ikke mulig å inspirere andre uten å være inspirert selv. Du må være tydelig på hva som driver deg, hvorfor du er så motivert og ønsker å dele lidenskapen din. Du må være personlig.

Jeg kommer stadig tilbake til Starbucks, for CEO Harold Schultz er rå på historiefortelling. Når du ser en kopp kaffe, hva ser du da? Bare kaffe? Schultz, derimot, ser ikke en kaffekopp. Han ser gode samtaler, folk som koser seg, romantikk og aktivitet. Starbucks er ikke i kaffebransjen, de er et tredje sted mellom jobb og hjemme, hvor kaffen er senter for samtalene. Et sted for felleskap. Derfor har Starbucks blitt en av verdens sterkeste merkevarer. De er historiefortellere.

Hva med når du ser en vinflaske, hva tenker du? Alkohol, rødvin, hvitvin, pris? Om det er alt du tenker, har du ikke en ekte lidenskap for vin. De som har det renner over av assosiasjoner om svale sommernetter i Toscana, gode venner, flørt, stemning, peiskos, en god bok og minner for livet, bare de ser en vinflaske.

Så spør deg selv: Hva bringer ut en lignende lidenskap i meg?

”Life isn´t about finding youself. It´s about creating yourself”, George Bernhard Shaw.

Om du leder en virksomhet, hva er det ved den som tenner gnisten i deg? Klarer du å beskrive det og lage det om til en god historie? Essensen i hvorfor du går på jobb hver dag?

Syntes du ikke at du har noen gode historier å fortelle? Tenk igjen, for det har du garantert. Det har alle som brenner for noe. Du trenger kanskje bare litt sparring og tid på å identifisere den? Prioritere tid på å utvikle den?

Finner du etter litt ettertanke at du ikke brenner for noe i jobben din, bør du seriøst vurdere å skifte jobb. For selv om lidenskap alene ikke er nok, er det en forutsetning for å bli virkelig god.

Her kommer noen konkrete verktøy.

Tallet tre er en nøkkel i kommunikasjon. Tre er det minste tallet som skaper et mønster eller fremdrift. Vi klarer å huske opp mot syv ting i korttidsminnet, men tre er det vi husker best. ”Klar, ferdig, gå”, ”frihet, likhet, brorskap”, tre musketerer, tre bukkene bruse osv. Det er derfor en virksomhet bør ha tre verdier, ikke fire eller fem. Så når du ønsker at målgruppen skal huske noe, kommuniser tre ting. Da øker sannsynligheten for at de faktisk huskes.

Vi vet at et smil er gull, men lett er det ikke uten inspirasjon. Har du prøvd å smile naturlig og smittsomt på kommando? Historiefortellere bruker smil aktivt, fordi det er den sterkeste følelsesmessige reaksjonen vi mennesker har. En artikkel i Forbes skriver at smilet stimulerer hjernens belønningsmekanisme på måter som er sterkere en selv sjokolade. Smilet er en nytelsesfremmer uten like, men det må være ekte. Nevrologiske tester viser at mennesker klarer å skille mellom falske og ekte smil. Nok et eksempel på at ekte lidenskap er det som gjelder for historiefortellere.

Historiene vi velger å fortelle oss selv har en stor innflytelse på vår evne til å engasjere andre. Potensialet vårt handler ikke om hva som har skjedd i livene våre, men hvordan vi velger å tolke det som har skjedd. Ledere flytter ikke fjell med store datamengder. De gjør det ved å dele litt av hjertet sitt.

”Don´t address their brains. Address their hearts.”, Nelson Mandela.

Gode historiefortellere bruker ikke mye tall eller tekniske beskrivelser. Forskning viser at statistikk, dokumentasjon og bransjespråk er de minst effektive måtene å lære bort komplekse ting på. Personlige historier og analogier er de mest effektive.

Klassisk historiefortelling inneholder de samme elementene. De starter med et vanskelig utgangspunkt, som folk kjenner seg igjen i, og snur den til læring. Det er kampen som vinnes, og læringen i den. Historien gir oss håp og mot.

Vi ønsker menneskelige og modige ledere som går foran. En av de mest suksessrike entreprenørene i verden fikk dette spørsmålet hver dag av faren sin over middagsbordet: Hva feilet du på i dag? Om hun ikke hadde noe svar, ble han skuffet. For det betydde at hun ikke hadde prøvd noe nytt i dag.

Det er umulig å leve et liv uten å feile gjentatte ganger, med mindre du lever så forsiktig at du egentlig ikke har levet. Ved å kommunisere dine feil og motgang, gjør du deg tilgjengelig og spiselig for andre. Du blir rett og slett troverdig og ekte. Å vise denne form for sårbarhet viser mot og inspirerer.

Ydmykhet og humor er to ingredienser som er gull. Om du ikke er den morsomme typen, kommer vi et stykke med selvironi. Bare den ikke dras så langt at vi mister troverdigheten vår. Vi må ikke drite oss selv ut så mye at ingen lenger tror vi kan noe eller har tro på oss selv. Det må være en helt i historien som klarer seg til slutt.

Så hva med bruk av PowerPoint? For det første, PowerPoint er et nyttig verktøy. Utfordringen er bare at de fleste bruker den uhensiktsmessig. Du har garantert sett presentasjoner som er overlesset med masse tekst og tall. Sidene har kanskje vært så fulle at du ikke en gang har klart å lese hva som står der. Blir du inspirert eller klokere av slike presentasjoner? Neppe, så hvorfor fortsetter vi å gjøre det?

En effektiv PowerPoint inneholder mer bilder enn tekst. Sider med mye støy, som masse tekst, tall og søyler, tar oppmerksomheten vekk fra hovedbudskapet i historien. Ted.com har forsket på det og konkludert med at det mest effektive antallet i en PowerPoint er maks 40 ord til sammen, ikke på en side. Presentasjonen skal ideelt sett være på maks 18 minutter, som er det tidsrommet vi klarer å holde best fokus.

Så neste gang du skal pitche en ide, kast alle overfylte PowerPoints og bruk bilder. Både faktiske bilder og snakk i bilder. Snakk fra hjertet. Hvorfor skal noen kjøpe ideen din eller lytte til deg? Hvordan kan du kommunisere det du brenner for, så det blir relevant for andre?

«Teaching is hard! You need different skills, positive reinforcement, keeping students from getting bored, commanding their attention in a certain way», Bill Gates

Å bli en god historieforteller er ikke enkelt. Der krever et liv med trening. Martin Luther King Jr. er regnet for å være en av tidenes beste. Trodde du ”I have a dream”-talen på 17 minutter kom på sparket 28. august 1963? Tro om igjen. I forkant hadde King holdt over 2500 taler vi vet om, og langt overskredet 10.000 timers regelen. God improvisasjon kommer fra de som har trent masse. Gode historiefortellere fødes ikke, de bygges.

Så om du ikke er helt i mål, så husk at for å bli en mester i noe bør du har trent i 10.000 timer på det. Mange bruker opp til 200 timer på å forberede seg på en 18-minutters TED-presentasjon. Steve Jobs brukte mange uker med forberedelser før sine legendariske Apple-presentasjoner. Det er med andre ord håp for de fleste av oss.

De fleste bruker for lite til på forberedelser til å bli skikkelige gode. Det er som med alt annet her i livet, vi må jobbe målrettet over tid om vi skal ha et håp om å bli skikkelig gode på noe.

Å lage en god historie, enten det er for en bedrift eller deg som person, er en god investering. Å trene på å kommunisere den effektivt er vel anvendt tid, om du vil være en av fremtidens ledere.

Inspirerende ledere forteller personlige historier som setter visjonen deres ut i live. De vet at gjennom å snakke fra hjertet, så skaper de en felles lidenskap rundt et felles mål. Da kan de få til alt.

Så om du ikke har utviklet en emosjonell visjon, misjon og mening for virksomheten din, og en personlig historie til å gi dem liv, så bør du bruke tid på dette fremover. For mennesker bryr seg lite om hvordan de skal gjøre jobben sin før de forstår hvorfor de gjør den.

#youcandoit #wecandoit

 

I går ble jeg 48 år. Jeg har alltid tatt alderen min som en selvfølge og har opplevd den som uviktig. Derfor har jeg også alltid vært åpen om den. Hvorfor skulle jeg ikke det?

Alder, uansett tall, er det naturligste som finnes og er likt for alle. I alle fall for oss som er så heldige å få leve videre.

Men jo eldre jeg blir, jo oftere registrerer jeg at flere og flere kvinner ikke oppgir alderen sin. De blir stadig ”29 år igjen”. I begynnelsen smilte jeg kanskje litt. De mener å være morsomme, men nå syntes jeg ikke det er morsomt lenger.

For det vi signaliserer ved å skjule alderen vår er skam. Som om alderen er noe vi bør gjemme bort. At vi bør late som om vi er noe annet enn vi er. Det er egentlig ganske trist.

Hvilke signaler sender det til alle rundt oss? Til barna våre og samfunnet? At kvinner er mindreverdige jo eldre vi blir? At vi ikke er attraktive lenger når vi blir eldre? Hva er det for noe tull?

Alle aldre har en verdi og ingen alder er viktigere enn andre. Vi må snu tankesettet vårt som samfunn, hvor vi i dag favoriserer det ungdommelige og tar avstand fra visdom. Vi må finne en bedre balanse hvor vi ser alle aldre som attraktive faser med sin sjarm. De utfyller hverandre.

Jeg har vokst opp med tradisjonen om at det er uhøflig å spørre en kvinne om alderen. Det er en trist myte, fordi den holder skammen i beste velgående. Myten om at menn er like attraktive uansett alder, men ikke kvinner. Den tilslørte høfligheten bidrar til diskriminering.

Alle tiår har sin sjarm og sine utfordringer. Både tenårene, 20- og 30 årene har sine karakteristikker. For ikke å snakke om midtlivet i 40-årene. Her kræsjet jeg.

Jeg ville samtidig ikke vært 20 igjen, ikke 30 heller. Jeg vil være akkurat det jeg til enhver tid er. Livet er så mye bedre sånn, når vi lever i ett med alderen vår.

Jeg har vært tiltrukket av kvinner som er mye eldre og mye yngre enn meg. Alder har lite med hvorfor de fleste av oss faller for noen, med mindre du er ekstremt overfladisk. Og hvor interessante er slike mennesker uansett? Skal de få styre verdien vår?

De kvinnene som hovedsakelig spiller på sex og ytre utseende gjør også sitt til å holde sitt eget kjønn nede. Når vi signaliserer at et ungt utseende er den viktigste verdien en kvinne har, så marginaliserer vi oss selv.

Fantastiske Jane Fonda har et nydelig foredrag på TedX om livets tredje akt. Vi lever i snitt 34 år lenger nå en våre forfedre. Det er et helt voksenliv ekstra. 70 er virkelig det nye 60.

Metaforen om at livet er en kurve, hvor vi når toppen midt i livet, passer ikke lenger. Fonda bruker heller en trapp som metafor. Jo eldre vi blir, jo klokere og mer oss selv tør vi å være. Mange over 50 oppgir at de har det bedre, i motsetning til hva myten tilsier. De er lykkeligere enn de var som unge. Frykten avtar.

Kjære dyktige, flotte, sterke, modige, kloke, snille, varme, smarte kvinner i alle aldre: vi gjør oss selv en bjørnetjeneste ved å ikke oppgi alderen vår. Vi skal være stolte av den. Bære den med rak rygg og verdighet.

Vi er alle bare en person, med det er når mange av oss er litt modigere at verden går fremover. At likestillingen og synet på kvinner endres til det bedre. Jo flere som oppgir alderen sin fremover, enten det er i Facebook-profilen eller bursdagen, jo mer likestilte og frie for skam blir vi. Jo bedre rollemodeller blir vi for neste generasjon.

Abraham Lincoln sa det så vakkert: ”Når alt kommer til alt er det ikke årene i livet ditt som teller. Det er livet i årene dine.”

La oss leve hver alder helhjertet og rope den ut med hjertens lyst.

Jeg er 48 år!

Fredag ble Donald Trump uvirkelig nok USAs 45. president. Dommedagsprofetiene er mange. Amerikanske psykologer mener han er blottet for empati og har en narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Frank Aarebrot minner oss på at Hitler ble demokratisk valgt. Ser vi virkelig historien gjenta seg så grovt?

Hvem er USAs nye president, når vi går i dybden og ser på historien hans? Hva driver han, hva er han opptatt av og hvorfor gjør han det han gjør?

Hvert fjerde år utforsker avisen The Washington Post livet og karrieren til de nominerte presidentkandidatene. Tanken er at innsikt i fortiden deres vil si noe om hva slags president vi får, og dermed hvordan vi best kan påvirke presidenten.

I 2016 satte avisen ned et team bestående av mer enn 20 journalister, to faktasjekkere og tre redaktører for å undersøke Trumps liv. De fikk tre måneder på seg. Resultatet er bl.a. avbildede bok.

Boken kommer ikke med noe revolusjonerende nytt, men fungerer som en godt dokumentert og (ganske) objektiv oppsummering. Skal du først lese en bok om Donald Trump, er dette en av de seriøse.

Her følger sentrale trekk ved verdens (foreløpig) mektigste leder i uprioritert rekkefølge:

• Politisk kameleon. Trump har ikke noe forhold til partipolitikk, og skiftet parti syv ganger mellom 1999 og 2012. Hans politikk er byttehandelorientert, ikke ideologisk.
• Ingen politisk novise. Selv om han ikke har hatt et formelt politisk verv, har han hele livet jobbet med og mot det offentlige og politikere. I hans bransje, eiendomsbyggebransjen, får du ikke bygget noe uten offentlige og politiske godkjennelser. Han har politiske forbindelser, har vanket i politiske kretser og donert større summer.
• Starter dagen som statsråder flest. Han har lenge begynt dagen med å gå igjennom medieoppslagene han er nevnt i siste 24 timer, hvilke han skal svare på og hvilke ignorere.
• En jeger i alt han gjør. Det er jakten som driver ham. Når byttet er fanget, enten det er damer/koner eller eiendomshandler, så mister han interessen. Han har sammenlignet sine koner med å skape en bygning. Når bygget er ferdig, er det ”no fun anymore”.
• Ekstremt opptatt av å vinne og hater tilsvarende å tape. Han er stolt av at han gjør hva som helst for å vinne. Hvordan han vinner er uinteressant for ham. Målet helliger middelet.
• Angrep er det beste forsvar. Alle angrep ender i konflikt. Når noen angriper ham, slår han så hardt tilbake han kan. Han straffer alle som stiller spørsmål ved det omdømme han selv ønsker. Rettslige trusler og søksmål er en rutinemessig del av forretningsvirksomheten hans. Han lærte dette av sin mentor, advokaten til mafiafamiliene, Roy Cohn. Cohn ble regnet for å være usedvanlig hensynsløs og motbydelig.
• Infantil og umoden. ”Han startet det”, så jeg har ikke noe annet valg enn å slå tilbake.
• Tåler ikke å miste ansikt. Antatt hans mest sårbare punkt. Reaksjonen er brutalt motangrep.
• Gulrot og pisk. Fra å rose, skryte og innynde seg i det ene øyeblikket, fyrer trusler, aggresjon, arroganse og søksmål av i neste øyeblikk. Andre er bare inne så lenge de gjør som han vil, eller han tror han har dem under kontroll.
• Spiller et nullsumspill. For ham finnes det bare vinnere og tapere. I denne spillteorien kan du kun vinne om en annen taper tilsvarende, som i sjakk, poker og fotball.
• Enstøing. Har kalt seg selv en ”lone ranger” og en enmannshær. ”You must plan and execute your plan alone.”
• Tar beslutninger på magefølelse og impuls. Kommer ofte dårlig forberedt.
• Erkekonservativt kvinnesyn. En attraktiv mann er suksessrik, mens en attraktiv kvinne er vakker.
• Karismatisk, energisk og tøff. Mange har falt for hans sterke tilstedeværelse når han vil oppnå noe.
• Omdømmekspert og markedsføringsgeni. Superlativene er mange når det gjelder Trumps evner som merkevarebygger.
• Image is everything. Han vet at det er mannen som selger, ikke eiendomshandlene. Image og det tabloide er vesentlig viktigere enn substans. Bildet av magnaten som omgir seg med vakre modeller og lever alle menns drømmeliv.
• All PR er god PR, selv om god PR er bedre enn dårlig PR.
• Gjentagelser, gjentagelser, gjentagelser. Omdømme bygges gjennom å fortelle den samme strategiske historien igjen og igjen og igjen. Trump gjør nettopp dette. Han (mis)bruker strategisk kommunikasjon til å manipulere og bruke folk. Mennesker husker og tror på det de hører nok ganger, selv når det er løgn. Han har gjentatte ganger sagt at folk er dumme og at de er villige til å tro hva som helst.
• Han spiller pressen mesterlig. Eksempelvis,
  • februar 1990 var en nyhetsintens måned. Sovjetunionens kollaps akselererte, Nelson Mandela kom ut av fengsel og Donald Trump skilte seg fra sin kone Ivana. Mandela fikk én forside 12. februar i The Daily News. Trumps skilsmisse fikk 12 forsider på rad.
  • når han ikke klarer å skaffe tredjepartsstøtte i media, faker ham dem selv under falskt navn. Han ringer inn for å plante ønskede historier. Pressen spiser det rått.
  • hans kommunikasjonsegenskaper kom til sin rett i valgkampen anno 2016, med hektiske og uoversiktlige 24-timers digitale nyheter. Det bidro til at han slapp unna med det utroligste bl.a. på Twitter.

Vi er ikke tjent med å skape fiendebilder, men ordtaket ”Keep you friends close and your enemies closer” har vel sjelden vært så passende som nå.

Den formelle valgkampen mot 2020-valget starter om snaue tre år. Caroline Kennedy annonserte sitt mulige kandidatur allerede i går.

I mellomtiden får vi håpe på det beste og forberede oss på det verste. La oss virkelig håpe at Frank Aarebrot ikke er inne på noe.

.

Savner du en erfaren og fortrolig person å sparre med? En samtalepartner som ser deg og virksomheten din utenfra? Kanskje ønsker du å utfordre deg selv litt ekstra i 2017?

I 2017 setter BiP dette i system og tilbyr klippekort (10 timer) og årsavtaler (retainer) på den gode samtalen. De er ikke begrenset til toppledere og ledere, selv om det fortsatt vil være kjernemålgruppen, men til alle som tror at jeg kan spille dem bedre.

Min erfaring er at flere og flere ledere foretrekker en personlig og fortrolig samtalepartner utenfor egen virksomhet. En person de kan møte jevnlig både på og utenfor kontoret, og i tillegg ringe 24/7 om stort og smått. Særlig de mest erfarne, som har brukt mange konsulenter oppigjennom og er litt lei av å betale store summer for tungrodde prosesser før de kommer til poenget. De har også ofte ”in house” ressurser selv til grovarbeidet. Det de ønsker er en erfaren senior utenfra de kan snakke fortrolig med. En såkalt ”trusted adviser”.

Gode samtaler krever også noe fra begge parter. De bygger på gjensidig respekt, nysgjerrighet og tillit. I en virkelig god samtale er begge åpne og motiverte til å lytte, virkelig lytte, og stille spørsmål hvor ingen spørsmål er dumme. Vissheten om at det er nødvendig og nyttig å vise sårbarhet og mot, for å få økt innsikt i det som betyr noe. Hvor det ikke handler om å ha rett, men om å spille en annen god. Hvor begge vet at det ikke finnes fasitsvar, og at målet derfor er økt innsikt for bedre beslutninger. En fortrolig samtale mellom to mennesker som stoler på hverandre, slik at alt kan snakkes om.

Jeg har oppigjennom vært med på å utvikle diverse strukturkapital, metoder, teknikker, analyseverktøy, prosessverktøy og maler. Jeg har også vært del av dyktige team av konsulenter, som lager lange PowerPoints med analyse, mål, strategi og tiltak som presenteres og overleveres.

Selv om disse kan ha nytte brukt på riktig måte, og jeg lager og bruker dem fortsatt innimellom, er det lite som matcher læringsutbyttet ved gode samtaler. Den gode samtalen er og blir det beste leder- og kommunikasjonsverktøyet.

Vi ønsker mer av det personlige, og tilsvarende mindre av det upersonlige. La oss gjøre ”business personal” ved å snakke mer og bedre sammen.

Ring eller send meg en melding på mobil 930 84 989, så tar vi en prat om jeg er den rette sparringpartneren for deg fremover.

I 75 år har fire generasjoner forskere på Harvard Medical School fulgt menneskers liv. Studiet, også kjent som The Grant Study, gir oss vitenskapelig og unik innsikt i hva som gjør oss lykkeligst og sunnest.

Selv om studiet har noen svakheter, som at det i stor grad var hvite menn som både forsket og var forskningsobjekter, er det mye god læring her.

Det soleklare svaret på hva som gjør oss sunnest og lykkeligst, er gode relasjoner til andre mennesker. Ikke antallet relasjoner, men kvaliteten på dem.

Det er derfor bekymringsfullt å høre hva dagens millennials svarer som sine livsmål. Hele 80% svarer at målet er å bli rik, og 50% sier at livsmålet er å bli kjent. Å bygge gode relasjoner er påtagende fraværende.

I følge Harvard lever dagens millennials i en villfarende illusjon av hva lykke er. Burde ikke dagens unge vite bedre? Eller kanskje ikke?

Når vi som foreldre sier til ungene våre at de må jobbe hardt, tjene penger og at bare de som vil nok lykkes, så sender vi noen klare føringer på hva som er viktig i livet. Står vi ikke i fare for å redusere våre egne ungers forutsetninger til et godt liv?

Det samme gjør vi i skolen. Vi stimulerer til livsmål om at de med best individuelle karakterer i fag og sport oppnår mest suksess. Vi har ikke en rekke grunnskolefag i relasjonsbygging, emosjonell intelligens, teamarbeid og vi foran jeg. Ikke belønner skolesystemet det heller, men tenk så motiverende det ville være om vi endret dette?

Jeg har selv vært blant de skole- og sportsflinke, og hadde gjerne gitt fra meg noen karakterer for å lære mer om kommunikasjon, EQ, ledelse og relasjonsbygging i tidlig alder. For jeg er overbevist om at flere ville blitt bedre rustet til det gode voksenlivet med en slik skolemodell.

Den samme tendensen har vi overfor hverandre ved å hylle rikdom og kjendiseri høyere enn emosjonell intelligens og gode, nære relasjoner. Både media, næringsliv og samfunnet som sådan bygger opp under dette. Hadde det ikke vært mer inspirerende og sunt med noe mer spalteplass til det som er viktigst, tross alt?

For vi ønsker vel alle å være sunne og ha det bra? Hvorfor opptrer vi så i strid med dette, når svaret ligger foran oss?

Villfarelsen om hva det gode liv er, er en samfunnsmessig bjørnetjeneste.

Ensomme mennesker mister hjernekapasitet, får dårligere helse, lever kortere og oppgir dårligere livskvalitet. Ensomhet reduserer immunsystemet vårt, og en av fem amerikanere oppgir at de er ensomme. Ikke alene, men ensomme.

De beste relasjonene er kompliserte, inneholder ofte krangling og motstand, er ikke glamorøse, men de skaper den livsviktige varigheten og tilhørigheten. Følelsen av at den andre har ryggen din uansett. Følelsen av å være beskyttet, bli lyttet til og verdsatt, at den andre er villig til å kjempe for relasjonen uansett vær og vind.

Implisitt ligger også at mer tid sammen med andre mennesker som er bra for oss, og mindre tid foran skjermer og mobiler, vil ha en positiv effekt på livskvaliteten vår. Irriterende for alle oss som er for avhengige av disse, men sant.

Funnene har opplagte paralleller til ledelse og kommunikasjon. De lederne med høyest EQ, som prioriterer å bruke tid på å bygge gode relasjoner med de ansatte, får best resultater over tid. De lederne som er mer opptatt av tall og kvartalsrapportering eller å bli kjent, gjør det dårligere over tid.

Hva vi bruker tiden og energien vår på, er avgjørende for helsen og lykkefølelsen vår.

Svaret er vitenskapelig bevist. Den bør brukes på å bygge gode relasjoner til andre mennesker.

---

Sjekk også ut en av Harvard-forskernes TED talk her: https://www.ted.com/talks/robert_waldinger_what_makes_a_good_life_lessons_from_the_longest_study_on_happiness

Husker du magien du trodde på som barn? At verden var et sted hvor alt var mulig? Drømmen om den store kjærligheten som venter der ute? Eventyrene som begynner med ”Det var en gang…”? Historien om jenten som ikke alltid ser verden som den er, men slik hun ønsker den skal være? En verden med litt magi?

Den magien er fortsatt en del av oss, selv om den kan ligge godt gjemt under ansvaret som voksen.

Farmoren min sa noe til meg som barn. At det å være snill er det viktigste egenskapen et menneske kan ha. Jeg skjønte ikke den gang hvor fundamental og god påstanden er. Vi ser den i filmer som rører oss, om vi ser etter. Heltene er de snille og varme. De som setter andre foran seg selv. De som viser sårbarhet og svakheter. Det gjør dem modige og sympatiske. Heltekvalitetene er ikke, som vi innimellom forviller oss til å tro, Barbie og Ken. Uten at det er noe galt i det. Det er bare ikke det som betyr mest, når alt kommer til alt.

Det kan virke litt ukult og naivt å fremheve betydningen av snillhet. Av magi. Vi lever i en tidvis brutal og urettferdig verden, hvor kampen for overlevelse er hard for mange. Få går igjennom livet uten nedturer, motstand og kriser. Det er en uunngåelig del i et helhjertet liv.

Om du har det kjipt denne julen, så vit at du ikke er alene og at det går over, selv om det ikke føles slik nå. Kanskje leges ikke alle sår, men vi lærer oss å leve med arrene og ha det godt igjen.

Den største trusselen er om vi tillater oss å bli mer kyniske, lukket og harde for å overleve. At det å være snill eller, gud bedre, for snill, gjør et menneske kjedelig eller dumsnilt. Eller at vi, for å overleve, må tenke kun på oss selv. At vi ikke tør stole på andre, for da kan vi blir skuffet og såret. At vi ikke må risikere noe, verken i kjærligheten eller jobb. Er det noen som drømmer om en slik verden?

For det er fristende å falle hen til bitterhet, kynisme og negativt selvsnakk når vi blir såret eller urettferdig behandlet. Eller når vi selv har feilet og påført andre smerte. Livet virker midlertidig uutholdelig og meningsløst. Det er lett å miste troen på magi og det gode i menneske i slike situasjoner.

Samtidig, er ikke det å klare å leve i ett med sunne verdier og troen på det gode i mennesket den virkelige suksessen? Magien?

Et klokt menneske, amerikanske Maya Angelou, sa at den virkelige suksessen er ”å like deg selv, like hva du gjør og like hvordan du gjør det”. Hvis ikke det høres magisk ut, så vet ikke jeg.

Ingen elsker lykkelige Disney-slutter mer enn meg, men det er selve historien som er kjernen. Det er den som griper og driver oss fremover. Vi kjenner igjen kampen mellom det gode og det onde. Vi har den inni oss hele tiden. Den er i de små og store valgene vi tar daglig sammen og hver for oss. Gjennom mange gode og snille valg, både overfor oss selv og andre, skapes magi.

Nå sitter jeg og ser på filmen ”Askepott” i 2015-versjonen. Filmen begynner med at Disney-slottet ruller over skjermen. Fyrverkeriet skytes opp mot nattens stjerner og ”When you wish upon a star” spilles over høytalerne. Jeg får gåsehud. Igjen. Akkurat som jeg gjorde når jeg var barn. Det er like forutsigbart som den norske sommeren er uforutsigbar.

For vil vi ikke heller leve i troen på at verden er et sted hvor magi skjer? Hvor det å være snill er den viktigste egenskapen? Hvor det å vise sårbarhet er ansett som modig? Hvor varme og medmenneskelighet er det lengste strået? En verden hvor vi er sterkere sammen enn hver for oss? Hvor den store kjærligheten finnes?

I dag er det julaften, magiens symbolske høytid.

La oss minne oss selv på at alt fortsatt er mulig, selv om vi har blitt voksne. Det er aldri for sent for noe som helst. I dag er den første dagen i resten av våre liv. La oss ta med oss dagens magi og Walt Disneys inspirerende sitater inn i 2017.

#magi #snillhet #wecandoit

Har du et bevisst forhold til hva målet med livet ditt er? For meg er det å ha det skikkelig bra. Det har det tatt meg 47 år å konkludere med. Virgin-grunder Richard Branson har ”happy” som sitt livsmål og mange bruker ordet lykkelig om det samme.

Det er ikke viktig hvilket ord vi velger. Det er som er viktig at vi er bevisst hva målet er, ellers er det ikke godt å si hvor vi havner.

Så hva er ditt livsmål? Har du definert det? Brukt tid på å reflektere over det? Skrevet det ned?

Altfor mange mennesker går et helt liv uten å stoppe opp. Hva vil du si til deg selv når du sitter på ditt dødsleie? Ja, vi skal alle dø en dag. Det er det eneste vi vet med sikkerhet. Det mye viktigere spørsmålet er: Hvordan har du levd?

De fleste av oss ønsker suksess i livet, men hva forbinder vi med suksess? For hva svaret er henger nøye sammen med hva slags livskvalitet vi får.

I den vestlige verden vokser vi opp med verdier om at penger, status, makt og kjendisstatus er lik suksess. At om vi bare oppnår nok ytre anerkjennelse, så har vi lykkes i livet. En topp utdanning, en ambisiøs karriere, stadig finere jobbtitler, mer makt, synlighet og gjerne kjendisstatus, en veltrent kropp, et pent ansikt, en tilsvarende vellykket familie med barn som speiler oss. Å bli sett med andre med ytre suksess. At dette er veien til lykke i livet. Men er det egentlig det?

Jeg har i alle fall til gode å møte eller lese om noen som stadfester dette. Har du? Det er selvsagt mulig å ha ytre suksess og ha det bra, men ”ha det bra”-delen skyldes oftest andre ting enn ytre suksess.

Derfor må vi jo stille oss selv spørsmålet, er vi på villspor når det gjelder samfunnets definisjon av suksess? For hva er vel oppnådd suksess om vi ikke har det bra?

I de fasene jeg har hatt mest ytre suksess, har jeg ikke nødvendigvis hatt det best. Jeg ser ingen tydelig sammenheng mellom ytre status og livskvalitet. Det betyr ikke at jeg ikke liker å ha god råd og at jeg ikke setter pris på litt luksus. Tvert i mot, er det noen som nyter å fly business og bo på luksushotell, så er det meg.

Men jeg har også ligget på en massasjebenk på luksushotell og grått. Jeg har drukket sjampis på luksuriøse steder med såkalte vellykkete mennesker og følt meg ensom.

Ja, det er sikkert bedre å være ulykkelig og rik, enn ulykkelig og fattig, men ulykkelig er fortsatt ulykkelig. Vi bør ikke se langt før vi finner endeløse kjendiser på rehab og selvmordsstatistikker. Så hvorfor fortsetter samfunnet vårt, inkl. medier, å definere suksess så begrensende og tidvis villedende?

Når jeg tenker tilbake på mine lykkeligste stunder, handler de om nærhet og moro med andre mennesker, det å få til noe sammen med andre, skape og lære noe, utvikle meg, mestring, følelsen av å oppleve ekte kjærlighet, deilig sex, flørt, latter og kos. Det er suksess for meg. Hva med deg?

Noen av mine beste stunder har også vært helt alene. Stunder hvor jeg har hatt det så bra inni meg at jeg stortrives i mitt eget selskap. Hvor jeg klarer å være tilstede. Følelsen av frihet, at alt er mulig. At jeg lever i ett med den jeg er. Når jeg har vist mot, gjort noe fint for andre, hatt en trening hvor kroppen bare funket som søren, lest en god bok, sett en fin film, lært noe nytt, bare vært stille i naturen eller gjort en positiv forskjell der ute. Kjenner du igjen følelsen?

Jeg har hatt en treårig førtiårskrise, som fortsatt ikke er helt over. Derav mye ”soul searching”. Krisen har vært vanvittig slitsom, famlende, til tider uutholdelig, men også vanvittig selvutviklende og givende. En dag, når jeg har fått den nok på avstand, skal jeg skrive en bok om den. Hjelpes, for noen intense år.

Det er likevel som i næringslivet. Store endringer er smertefulle mens de pågår, men de er noen ganger helt nødvendige og verdt det – om de gjøres av de rette grunner. Ellers er de bare endringer for endringens skyld.

Ledelse og selvledelse handler om å ha mot og kraft til å gjøre de endringene som trengs for å oppnå bærekraftig suksess. Og da er vi tilbake til utgangspunktet.

Jeg jobber med å utfordre virksomheter til å sette tydelige visjoner og mål som emosjonelt driver dem. For uten en tydelig visjon, mening og mål vi virkelig brenner for, er endringer i verste fall meningsløse og i alle fall ineffektive. Hvorfor endre masse når vi ikke har en felles forståelse og motivasjon av hvor vi skal? Hvorfor vi gjør det vi gjør?

Visjonen og målet bør ikke være å tjene 100 millioner, 1 milliard eller å bli størst. men å skape noe meningsfylt og verdifullt sammen – bære eller briste. Et sted hvor menneskene kommer før tallene. Hvor kulturen er en sammensveiset gjeng som har ryggen til hverandre, som skal gjøre en inspirerende forskjell der ute. Det er disse virksomhetene som vil gjøre det det best over tid. Ikke bare fordi de ansatte vil få det best og prestere best der, men fordi det å ha de gøy og bra sammen er en av driverne i virksomheten. Inntektene kommer da som en følge av det menneskelige, ikke omvendt.

Simon Sinek traff tidsånden godt når han utfordret toppledere til å svare på hvorfor de gjør det de gjør. Hvorfor skal din virksomhet eksistere? Hvilken forskjell gjør den i samfunnet? Hva er dens eksistensberettigelse? Uten å kunne svare tydelig og emosjonelt forankret på dette, er det usannsynlig at virksomheten vil stå igjen som en av vinnerne om 5-10 år.

Dette handler i stor grad om god ledelse. Hvem som bli lederen din er eksempelvis mye viktigere enn hvor mye du tjener eller hvor interessante arbeidsoppgaver du har. Dårlige ledere er hovedgrunnen til at flinke folk slutter og gode ledere er hovedgrunnen til at de blir.

Min oppfordring er at vi må gjøre tilsvarende bevisstgjøring med oss selv. Vi må ta ledelsen i vårt eget liv, bli gode på selvledelse. Det er dessuten en avgjørende forutsetning for å bli god til å lede andre. Jeg som brenner for og lever av dette, må i alle fall gå foran og gjøre mitt beste.

Så hva brenner du for? Hvorfor gjør du det du gjør? Bruker du tiden din på det som virkelig engasjerer deg? Hva vil du oppnå med det? Hva er dine intensjoner? Hvilken forskjell gjør du i samfunnet?

For enten du heter Richard Branson, Bill Gates eller Hillary Clinton, så er det aldri pengene som har drevet dem. Derfor slutter de heller ikke å jobbe når de har fått mer enn nok. De sier at det er tiden med familien og de nære hvor de har det best. Følelsen av å skape noe nytt eller gjøre en positiv forskjell i samfunnet. Ting som gir mening på et dypere nivå. Vi gjør oss selv en bjørnetjeneste om vi ikke lærer av historien og de som har erfart mer enn oss.

Så min oppfordring er at vi alle bør sette vår egen visjon og mål med livet. Gjør det som gir mening for deg, hva det nå enn er. Vi må få et skikkelig bevisst forhold til livet vårt.

Ja, det krever kanskje mot. Mulig du må kaste deg godt utenfor komfortsonen. Garantert følger det noen ubehagelige endringer med. Du må slippe tak i ting det er vanskelig å slippe tak i. Du vil få kanskje få dårligere råd en periode. Men livet er nå, ikke «en dag».

Hva er viktigst for deg? Hva skal til for at du skal leve fullt og helt, ikke stykkevis og delt? Når du en dag sitter på ditt dødsleie, hva ønsker du å kunne si til deg selv?

Mitt livsmål er å ha det skikkelig bra. Det målet motiverer meg som søren. Det skal resten av mitt liv styres etter, og det målet styres innenfra. Jeg behøver ikke lenger å bevise noe for noen andre enn meg selv. Steike, hvor godt det føles å ha kommet til den erkjennelsen.

Så kommer det naturlige og utfordrende oppfølgingsspørsmålet: hva skal til for at jeg har det skikkelig bra? Hvilken misjon, strategi, beslutninger, prosess og delmål skal til for å nå målet om å ha det bra? Hva er dine dønn ærlige svar når du stiller deg selv disse spørsmålene?

Jeg har begynt å finne en del av mine svar. Jeg håper du finner dine, om du ikke alt er en av de få som har funnet dem.

Tenk som en leder, også i ledelsen av ditt eget liv. Det er en investering og et tankesett du neppe vil angre på.

#redefinesuccess #rememberwhatmatters

Historien er full av ledere som har latt egoet sitt ta for mye plass. Vi kan gå tilbake til Napoleon og Aleksander den store, og hoppe frem til nålevende Lance Armstrong og Donald Trump som stjerneeksempler. Alle siktet de høyt på egosentrisk vis, og falt desto hardere.

Det gjenstår å se hvordan Trump vil bli sett på historisk, men om vi skal lære noe av historien vil han også falle hardt om han fortsetter å la egoet styre ham. Vi skal heller ikke lenger enn til det norske nyhetsbildet forrige uke for å se egoene sette agendaen.

For vi har alle et ego. Ikke tro at dette bare er noe som angår alle andre. For de fleste av oss tar egoet for mye plass, og oftest helt ubevisst. Vi ser ikke oss selv slik andre ser oss.

La oss se på egoet utfolde seg i det dagligdagse. Vi irriterer oss over de som poster for mange bilder av seg selv og alt annet de gjør og ikke gjør på sosiale medier. Vi irriterer oss over lederes arroganse og selvopptatthet, og kjente og kjære vi opplever som usunt opptatt av å fremstå som vellykket.

Selvsagt gjelder dette bare de andre, ikke oss, ikke sant? Vi er jo selv mestre i å temme egoet vårt. Eller er vi det? Kanskje er vi nettopp den andre irriterer seg over, uten å se det selv?

Egoet får dominere når vi slutter å lære, lytte og mister hva som er viktig av syne. Det skjer når vi blir ofre for vår egen suksess og anerkjennelse. Egoet vårt kan alt, er utålmodig, ser usikkerhet som svakhet og kjører på. Egoet er vårt største hinder for varig suksess, og en av de tøffeste å nedkjempe.

Motsatsen til egoet er ydmykhet. Ydmykheten vet at vi ikke vet, at vi må fortsette å lære, spørre, lytte. Edruelighet, et åpent sinn, organisering, mening og retning er de store stabilisatorene til egoet.

De fleste av oss er fanget i vårt eget hode og våre egne tanker. Der lever egoet godt. Jo bedre det får leve i fred der, jo mindre ser vi oss selv utenifra. Vi blir mindre selvkritiske, lyttende og åpne for tilbakemeldinger det er tøft å høre.

Målet er å være ydmyk i våre ambisjoner, verdige i vår suksess og motstandsdyktige når vi feiler og møter motgang. Enkelt?

Nei, uhyre utfordrende. Det er derfor så få av oss mestrer det. Vi må samtidig ikke slutte å strekke oss etter denne idealtilstanden.

Alle med ambisjoner og drive har et sterkt ego. Det kommer med territoriet. Med egoet kommer en overdreven tro på vår egen betydning. Med den kommer arroganse og den selvsentrerte ambisjonen og selvopptattheten. Suget etter ytre anerkjennelse og bli sett. Jeg foran vi. Å være bedre enn, rikere enn, mer anerkjent og vellykket enn andre vi sammenligner oss med.

Vi blir fort og lett følelsesmessig oppslukt i vårt eget arbeid. Enhver narsissist kan få til det. Det er lett å skape offentlig anerkjennelse og oppmerksomhet for å gjøre nesten ingenting. Da er egoet og narsissisten i sitt ess. Vi kan bygge merkevarer på luftslott, og skinnet bedrar nesten alltid.

Det er fullt mulig å være superbusy uten å oppnå noen ting, for lidenskap og engasjement alene er ikke nok. Vi må også kunne jobbe realistisk i det små. Løse oppgave for oppgave. Stoppe opp og evaluere og justere, før vi fortsetter.

Egoet liker ikke dette, det stille og harde arbeidet som ikke syntes. Men alle som har lykkes over tid vet at det er her, i det uglamorøse og usynlige, at den virkelige suksessen skapes.

Det har vært mye snakket om ”purpose” i det siste. Purpose er viktig, også fordi det er engasjement med rammer. Purpose temmer egoet vårt.

Evne til stillhet er en styrke, ikke en svakhet. Å prate mindre og gjøre mer. Å ikke måtte syntes eller delta debatten for å få bekreftelse. Noen av de dyktigste lederne jeg kjenner er ikke så opptatt av å bli sett. Du kjenner sikkert noen av disse du også?

Vår evne til å vurdere våre egne evner, er noe av de viktigste vi mestrer. Ikke overvurdere, ikke undervurdere. De beste lederne mester dette godt. De kjenner seg selv og er ærlige i sitt møte med seg selv.

Høres lett ut? Da bør vi tenke oss om en gang til. Svært få mennesker mestrer et dønn ærlig møte med seg selv, og legger egoet igjen ved døren.

Egoet har ingenting med selvtillit å gjøre, for selvtillit er både sunt og nødvendig. Selvtillit kan ofte blandes med arroganse, men det er egoet som står for arrogansen, ikke selvtilliten. Egoet skaper avstand til en ærlig og direkte menneskelig kontakt med omverdenen.

Behovet vårt for å fremstå som spesielle, gjøre at vi i varierende grad ikke forholder oss til omgivelsene slik de er – og vi er. Når egoet får ta for stor plass, gjør det oss til dårlige ledere og beslutningstagere. Da kommer følelsen av berettigelse, kontrollbehov og paranoia. Noen som husker erketypen på den egostyrte lederen, den persiske keiseren Xerxes, bl.a. fremstilt i filmen ”300”?

Gode ledere klarer å temme egoet sitt. De anerkjenner for det første at egoet er der, for så å møte det med disiplin og ydmykhet.

Men kan vi oppnå virkelig suksess med ydmykhet over ego? Ja, ikke bare kan vi det. Vi vil oppnå mer bærekraftig suksess enn om vi lar egoet drive oss.

Noen kjente ledere som har mestret dette på imponerende vis er Eleanor Roosevelt, Angela Merkel og Hillary Clinton. La oss ta Merkel som eksempel, som forfatteren gjør.

Merkel er beskjeden, stille, reservert og rolig. Kler seg uten glitter og glamour. Hun har ikke behov for å skinne selv, men er tydelig og tålmodig. Den tyske statslederen er edruelig, der mange statsledere er oppslukt av egen makt, status og posisjon. Hun er ydmyk der andre er egostyrt. Hun evner å lytte, stille spørsmål og lære.

Det er ikke uten grunn at hennes suksess har vist seg bærekraftig, etter tre perioder med samme oppskrift. Da Berlin-muren falt feiret hun med en øl, la seg og var klart til dyst neste morgen. Hun har ikke blitt vestens mektigste kvinnelige leder ved en tilfeldighet.

Så er ikke karisma viktig? Jo, det er ikke uten grunn at Obama, Michelle og Trump får mange fans. Men som Merkel ryktes å ha sagt: du kan ikke levere oppgaver på karisma.

Politikere er ofte forfengelige, besatt av sitt image. Hillary, Angela og Eleanor er for opptatt av å levere, av resultater, til å sette egoet først. Så om du får velge, og det får du, vil du ha en toppleder eller statsleder med masse karisma, eller en som leverer?

Ledelse er ikke for de lettskremte. Du skal legge en passe mengde press, på rett tid, på den rette måten, i rett varighet, i det rette fartøyet, i riktig retning. Ledelse er utfordrende og det er lett å angripe ledere. Vi må brenne for ledelse om vi skal blomstre i dette krevende terrenget. Vi må takle å feile, kritikk, kriser og annen moro. Om vi lar ydmykheten dominere egoet vårt, vil vi takle alt dette bedre.

Vi omgir oss med mye bullshit, med distraksjoner fra alle kanter. Vi lyver for oss selv om hva som gjør oss lykkelige og hva som er viktig her i livet. Vi blir mennesker vi ikke ville bli. Ofte må det livskriser til, hvor alt vi trodde på viser seg å bli snudd på hodet. Hva gjør du da?

Slike perioder kan være katalysatorer for de endringene vi har vært redde for å gjøre. Når du møter veggen, kommer fryktløsheten og motet du trenger for å temme egoet og jobbe med ydmykheten. Hvordan håndterte du dine fall? Med tiltagende fasade om at alt er strålende, eller med ydmykhet, økt selvinnsikt, åpenhet for læring og forbedring?

Egostyrt suksess er kortsiktig og føles ofte tom. Det er et ensomt sted å være, uansett hvor mye makt, penger og beundring vi får. Det vet vi fra historiene til mange med superstjernestatus.

Det er ikke uten grunn at de fleste store ledere gjennom tidene har tatt seg en tur i skogen for å perspektiv. For å få avstand til egoet sitt. For å bedre se det store bildet.

De har jevnlig søkt stillheten for å finne de rette beslutningene, som er vanskeligere å finne midt i boblen og energien på kontoret. Lite får oss til å føle oss så små og ydmyke som ute alene under en stjerneklar himmel. Det er antidoten til egoet.

Hva med å spørre oss selv: Trenger vi dette? Eller handler det mest om egoet? Er du klar for å ta den rette beslutningen?

Å være noe eller å gjøre noe, er spørsmålet. Velger du ego eller ydmykhet?

La oss jobbe med å ikke la egoet vårt stå i veien for det som betyr noe. Steike, for en bedre verden vi ville få.

Mens de fleste nordmenn er på vei hjem, sitter jeg igjen litt til og reflekterer over valget. Dette er både en tid for selvransakelse og for å se fremover.

Om få timer skal USAs neste president møte den nåværende i det hvite hus, få kvartaler fra her jeg sitter og spiser frokost. To menn som så vidt har møttes en gang av opplagte grunner. De har vært mye skittkasting. Nå skal de samle USA igjen i håp om en konstruktiv vei videre.

Vi stiller oss fortsatt spørsmålet om hvordan dette kunne skje, men det slår meg at vi da virkelig ikke tok så feil likevel. Hillary fikk flest stemmer. Hun var den kandidaten flest i USA ønsket, akkurat som vi håpet og trodde. Analysene traff.

Spådommene var at valget ville bli jevnt eller at Hillary ville vinne klart. Det ene av de to scenariene slo til. Valget ble svært jevnt. Igjen, analysene traff.

At USA har en sær valgordning som gjør det mulig å vinne valget uten å få flest stemmer, må vi bare leve med, i alle fall i denne omgang. Kanskje blir den endret i fremtiden for å unngå situasjoner hvor den mest populære kandidaten ikke vinner. Det vil tiden vise.

Uansett, det ble stang ut for Hillary og stang inn for Trump. Jeg får assosiasjoner til et straffeoppgjør i en verdensmesterskapsfinale. Vårt lag tapte på marginer og uflaks. Det er surt og urettferdig, men slik er spillereglene.

Kapteinen på laget vårt gjør det eneste rette, som legendariske kapteiner gjør. Hun gratulerte vinneren og sa noen inspirerende og verdige ord. Kapteinen tok seg sammen for å vise den styrke som forventes av store ledere, samtidig som hun er menneskelig og følelsene av skuffelse skinte igjennom. Slike ledere vil vi ha.

Jeg var en av dem som trodde og håpet at hun skulle vinne med klar margin. Håp er selvsagt en del av denne optimistiske vurderingen, men den var også underbygget av lang tids grundig analyse. Hvorfor overvurderte jeg hvor mange som ville stemme på henne? Og hva kan jeg lære av dette når vi nå skal videre?

Dagen etter dagen etter dagen, er dette den viktigste selvransakelsen og læringen jeg sitter igjen med: ”Vi ser ikke ting slik de er, vi ser dem slik vi er”, som Anaïs Nin sa det så godt. Jeg undervurderte mitt ståsted, mitt ´bias´, enda jeg burde vite bedre.

De Hillary-tilhengerne som har vært på en Trump-rally og en Hillary-rally, har hatt to dramatisk ulike opplevelser. En Trump-rally besto av ”rednecks” og mennesker som ikke representerer de ressurssterke. De var ikke ´velkledde´ og oste renslighet. Atmosfæren var sint, aggressiv og trist.

Hillary-fans følte seg derimot hjemme på hennes rallyer. De var blant sine. Pent kledde, veloppdragne mennesker. De ser seg selv som opplyste med gode verdier. Som en av eliten, selv om vi ikke vil si det høyt eller kanskje innrømme det.

For elite har en negativ klang. Det er snobberi, folk som tror de vet bedre enn andre og er bedre enn andre, som er mer opptatt av makt og status enn de usynlige. Føler du deg ukomfortabel nå? Bra.

For Norge er også en del av eliten som et av verdens rikeste land. Alle store medier i USA og Norge er den del av eliten. Politikere er eliten, uansett hvor trange kår de vokste opp i eller hvor ukomfortable de er med dress og mingling. I det øyeblikk du blir stortingspolitiker eller statsråd blir du elite. For begrepet ´elite´ har en mye bredere definisjon enn vi normalt tenker på. Det har den i alle fall for amerikanske velgere.

Det er oss halve USA er forbanna på. Vi sitter igjen med for mye av godene. Vi tar oss til rette på deres bekostning. Vi tar ikke nok vare på de usynlige og de som sliter. Vi er oss selv nok og de har fått nok. Vi kan være uenige i dette så mye vi vil, men det hjelper lite. Vi symboliserer det de er sinna på.

For å illustrere dette har jeg lagt ved et bilde av meg selv, optimistisk og kledt i ´business casual´. Bildet er tatt på vei inn til valgvake hos den norske ambassadøren i Washington.

Jeg har undervurdert at jeg er og blir en av ´eliten´, uansett hvor fordomsfri, åpen og ´nedpå´ jeg føler at jeg har blitt. Selv om jeg ikke har noe som helst formell makt eller status.

Selvsagt ser jeg verden som Hillary ser den. Jeg kjenner meg igjen i henne, som så mange av de jeg kjenner gjør. Vi identifiserer oss med henne. Mens Trump-land derimot er veldig fremmed for oss. Vi hører ikke hjemme der. Det gjør ikke halve USA heller.

Jeg er ikke sinna og forbannet på eliten. Jeg er en del av den. Hvem skal jeg være sinna på? Det måtte være Trump. Men selv han får meg ikke i fistel. Jeg har det rett og slett for godt til å bli så sinna. Derfor forstår jeg ikke graden av sinnet deres heller. Det er det litt vondt å kjenne på. Jeg har blitt påmint at jeg ser ikke verden som den er, men som den delen av verden jeg er.

Vi burde går litt i oss selv, før vi raser ufortrødent videre. For skal vi få økt forståelse av hva som skjer i USA og verden, så må vi fortsette å utfordre oss selv. Vi kan ikke skylde på hvor dumme vi syntes halve USA er. Vi kan ikke akseptere en holdning om at alle som har stemt Trump er idioter. Selvsagt er de ikke det. Da bidrar vi bare til polariseringen og bekrefter fordommene deres om hvor elitære vi er.

La oss gå et liv i deres sko og se hva vi hadde stemt. Først da kan vi ha en kvalifisert mening. Hadde vi vokst opp i en fattig familie i USA, og sett president på president komme med store løfter om hvordan de skal gjøre livet bedre for oss uten å merke en dritt, så hadde vi etterhvert blitt forbanna også. Vi hadde sikkert stemt Trump.

Så la oss både gå i oss selv, lære av dette og gå fremover. Jeg velger å være optimist både på Trumps, USA og verdens vegne.

Det er som Hillary sa i talen sin i går:

«We have seen that our nation is more deeply divided than we thought. But I still believe in America – and I always will. And if you do, too, then we must accept this result -– and then look to the future. Donald Trump is going to be our president. We owe him an open mind and the chance to lead.»