I 75 år har fire generasjoner forskere på Harvard Medical School fulgt menneskers liv. Studiet, også kjent som The Grant Study, gir oss vitenskapelig og unik innsikt i hva som gjør oss lykkeligst og sunnest.

Selv om studiet har noen svakheter, som at det i stor grad var hvite menn som både forsket og var forskningsobjekter, er det mye god læring her.

Det soleklare svaret på hva som gjør oss sunnest og lykkeligst, er gode relasjoner til andre mennesker. Ikke antallet relasjoner, men kvaliteten på dem.

Det er derfor bekymringsfullt å høre hva dagens millennials svarer som sine livsmål. Hele 80% svarer at målet er å bli rik, og 50% sier at livsmålet er å bli kjent. Å bygge gode relasjoner er påtagende fraværende.

I følge Harvard lever dagens millennials i en villfarende illusjon av hva lykke er. Burde ikke dagens unge vite bedre? Eller kanskje ikke?

Når vi som foreldre sier til ungene våre at de må jobbe hardt, tjene penger og at bare de som vil nok lykkes, så sender vi noen klare føringer på hva som er viktig i livet. Står vi ikke i fare for å redusere våre egne ungers forutsetninger til et godt liv?

Det samme gjør vi i skolen. Vi stimulerer til livsmål om at de med best individuelle karakterer i fag og sport oppnår mest suksess. Vi har ikke en rekke grunnskolefag i relasjonsbygging, emosjonell intelligens, teamarbeid og vi foran jeg. Ikke belønner skolesystemet det heller, men tenk så motiverende det ville være om vi endret dette?

Jeg har selv vært blant de skole- og sportsflinke, og hadde gjerne gitt fra meg noen karakterer for å lære mer om kommunikasjon, EQ, ledelse og relasjonsbygging i tidlig alder. For jeg er overbevist om at flere ville blitt bedre rustet til det gode voksenlivet med en slik skolemodell.

Den samme tendensen har vi overfor hverandre ved å hylle rikdom og kjendiseri høyere enn emosjonell intelligens og gode, nære relasjoner. Både media, næringsliv og samfunnet som sådan bygger opp under dette. Hadde det ikke vært mer inspirerende og sunt med noe mer spalteplass til det som er viktigst, tross alt?

For vi ønsker vel alle å være sunne og ha det bra? Hvorfor opptrer vi så i strid med dette, når svaret ligger foran oss?

Villfarelsen om hva det gode liv er, er en samfunnsmessig bjørnetjeneste.

Ensomme mennesker mister hjernekapasitet, får dårligere helse, lever kortere og oppgir dårligere livskvalitet. Ensomhet reduserer immunsystemet vårt, og en av fem amerikanere oppgir at de er ensomme. Ikke alene, men ensomme.

De beste relasjonene er kompliserte, inneholder ofte krangling og motstand, er ikke glamorøse, men de skaper den livsviktige varigheten og tilhørigheten. Følelsen av at den andre har ryggen din uansett. Følelsen av å være beskyttet, bli lyttet til og verdsatt, at den andre er villig til å kjempe for relasjonen uansett vær og vind.

Implisitt ligger også at mer tid sammen med andre mennesker som er bra for oss, og mindre tid foran skjermer og mobiler, vil ha en positiv effekt på livskvaliteten vår. Irriterende for alle oss som er for avhengige av disse, men sant.

Funnene har opplagte paralleller til ledelse og kommunikasjon. De lederne med høyest EQ, som prioriterer å bruke tid på å bygge gode relasjoner med de ansatte, får best resultater over tid. De lederne som er mer opptatt av tall og kvartalsrapportering eller å bli kjent, gjør det dårligere over tid.

Hva vi bruker tiden og energien vår på, er avgjørende for helsen og lykkefølelsen vår.

Svaret er vitenskapelig bevist. Den bør brukes på å bygge gode relasjoner til andre mennesker.

Sjekk også ut en av Harvard-forskernes TED talk her: https://www.ted.com/talks/robert_waldinger_what_makes_a_good_life_lessons_from_the_longest_study_on_happiness