Påsken 2020: Mitt liv som 90-åring

thumbnail_IMG_4458

Årets påskeferie føles hverken som «påske» eller «ferie». Den føles som en pilotepisode på pensjonisttilværelsen. Samboeren mener min opplevde alder nå er 90 år. Mulig hun har rett:

  • Den tv-serien som engasjerte mest denne uken var noe som minnet om en australsk legeroman: «Et sted å høre til» på NRK.
  • Jeg må ha på meg briller i sengen for å se klart på TV. Det er ikke nok at skjermen er 55 tommer og henger en halv meter fra sengeenden.
  • Vekkerklokken er nesten aldri på. Vi sover ut hver morgen. Deretter kaffe og frokost på sengen. Det tar tid å våkne opp, skal du vite.
  • Jeg rusler ut til postkassen utpå formiddagen med den største selvfølgelighet. Henter Dagens Næringsliv og Aftenposten i koseklær, mens jeg gnir søvnen ut av øynene. Klokken blir fort elleve før kaffekopp nummer to inntas påkledt og sittende. Er det ikke snart på tide med lunsj, mon tro?
  • Mye av dagen handler om hva vi skal spise og ikke spise. Mat har nærmest blitt et heltidsprosjekt. Enda godt vi er to til å dele på det omfattende ansvaret det er å fø oss døgnet rundt.
  • Denne uken har jeg begynt å fikse på ting ute rundt huset. Helt på eget initiativ og med en viss tilfredstillelse. Nok tid har fått uante følger. Jeg har tatt verktøy i bruk. Det er nesten så jeg føler meg som en heterofil mann.
  • Jeg har begynt å løse kryssord. Ikke de små som blir ferdige på kort tid. Nei, den vanskelige i Dagbladets Magasinet, som det tar minst to hele arbeidsdager å (nesten) løse. Eller en hel uke hvor du går til og fra.
  • Ikke nok med at jeg sover ut hver morgen. Trettheten på ettermiddagen blir så presserende at jeg må ha en lur på sofaen.
  • Jeg har aldri fått gjort så lite på så mye tid. Og det føles som den mest naturlige ting i verden.
  • Nå som treningssentrene er stengt, føles det litt som «Trim for eldre» her på stuegulvet. Spisestuestolene tas flittig i bruk i øvelsene.
  • Jeg har gradvis økt alkoholinntaket. Samboeren og jeg har nå delt en alkoholenhet. To ganger. I løpet av en uke. Frykten er dog å ende opp forsoffen.
  • Her forleden sa jeg til samboeren at jeg følte meg litt «mett av dage». Jeg har aldri vært så avslappet. Det er liksom bare å hvile tiden ut nå.

Pensjonisttilværelsen gir rett og slett mersmak. Pilotepisoden blir derfor utvidet til en miniserie på seks episoder. Men flere sesonger blir det forhåpentligvis ikke. I alle fall ikke på en god stund.

Hva nå?

blogg bip

Onsdag 25. mars var dagen da koronaeffekten virkelig traff Business is Personal. Utpå ettermiddagen kom den jobbtelefonen jeg fryktet mest. Min største kunde lurte på om vi kunne sette samarbeidet på vent ut mai. I første omgang. Shit, tenkte jeg. Hva nå?

Etter rekordomsetning i første kvartal, kunne kontrasten knapt vært større. I løpet av de siste 14 dagene har jeg mistet massivt med fakturerbart arbeid på kort sikt. Etter å ha hatt et døgn å fordøye det på, vil jeg gjerne dele noen refleksjoner. Kanskje flere kjenner seg igjen i noe av dette?

Legg vekk skammen. De første følelsene jeg kjente på i går kveld var en blanding av sorg, tap og skam. En sorg over at spennende prosjekter og arbeid med dyktige kunder plutselig legges på vent. En følelse av tap over at jeg har mistet både fellesskapet med fine folk og inntektsgrunnlag over natten. Og ikke minst, en slags skamfølelse. Burde jeg sett dette komme? Kunne jeg gjort noe annerledes?

Det lett å gripe til en følelse av nederlag, ikke minst for oss som driver business alene. Ikke gjør det. La oss bare enes om at ingen kunne se dette komme, og aller minst omfanget, tempoet og de økonomiske ringvirkningene. Og om vi må velge: Helsen er tross alt viktigere enn å være midlertidig uten arbeid. Det er også begrunnelsen for alle milliardene som nå renner ut.

Ta eierskap til egen situasjon. Er det en ting jeg har lært av å ha vært ute noen vinternetter før, så er det betydningen av å ta eierskap til egen situasjon. Offerrollen gjør ingen godt. Aller minst en selv, så «Own it». Denne krisen vil økonomisk berøre oss alle på ukjent vis. Ingen er fredet. Det handler ikke om manglende dyktighet eller uvilje mot hardt arbeid. Vi må alle bare ta en for laget de neste månedene. Ordet dugnad har fått et nytt innhold.

Hva kan du som andre trenger nå? Etter å ha vært igjennom andres permitteringsrunder og kostnadskutt via styreverv de siste tre ukene, har læringskurven vært bratt. Jeg minner meg derfor selv på at bidrag på strategiske veivalg, interimledelse, intern kommunikasjon til ansatte som må permitteres helt eller delvis, og ekstern kommunikasjon til kunder, kreditorer, obligasjonseiere, leverandører og media – betyr noe. At vi kan bidra til de som trenger hjelp i en krevende tid. Om hvordan vi nå må spille både forsvar og angrep på en gang. Redusere kostnader og sikre nok likviditet på den ene side, og tenke muligheter og salg på kreative måter samtidig. Ingen enkel oppgave, men fullt mulig. Vi må beholde troen og stå denne stormen av. Sammen.

Jeg er også overbevist om at også du kan mye andre trenger nå. Ta utgangspunkt i kompetansen og ressursene dine og tenk nytt. Noen bransjer har stor etterspørsel nå, og trenger folk, biler, rådgivere og kloke hoder. Kanskje noen av dem trenger nettopp deg? Eller kanskje det er nå du skal realisere gründerdrømmen?

Benytt unntakstilstanden til å unne deg en fin tid. Tiden er inne for bibelske sitater: «This too shall pass». Det eneste vi kan være rimelig sikre på nå er at dette er midlertidig. En dag, selv om usikkert når, går verden tilbake til en koronafri, «normal» tilværelse igjen. Kanskje kommer det til og med en «boom», når all uforløst sosialt samkvem, reising og shopping forløses? Da er det lett å se tilbake og tenke: Hvorfor nøt jeg ikke den ekstra tiden bedre når jeg hadde den? 

De fleste av oss har lagt ned for mange timer på jobb i livet, og satt viktigere ting på vent eller gitt det for lite tid. Virkelig tilstedeværelse med våre nærmeste, lese alle de uleste bøkene, være mer ute i naturen, komme i bedre form, sove nok, puste, skrive, le og lytte. Kanskje starte en ny hobby eller drømmen om å skrive en bok? Hva om vi bruker den ekstra tiden vi får nå, til noe vi vil takke oss selv for når hverdagen blir (for) travel igjen?

La tragihumoren blomstre. Det er mye humor i tragedien. Min samboer jobber i hotellbransjen, og etter den famøse torsdagen for to uker siden ble hotellet midlertidig stengt på to dagers varsel og hun permittert. Siden har hun daglig vist meg alle de morsomme postene i sosiale medier. Vi ler og humrer sammen. Når hun kan le, som er permittert i en av de mest utsatte bransjene av alle, så kan jammen meg vi andre det også. Hun har nå tatt opp malingen sin igjen. Vi ler av det også. At hun har kunsten å falle tilbake på. De aller fleste av oss kommer oss igjennom dette og livet går videre. Så lenge vi har rent vann, mat på bordet og tak over hodet, så klarer vi oss. La oss le av alt det surrealistiske i mellomtiden.

For å avslutte med litt selvironi: I februar begynte jeg å investerte i aksjer for første gang. Timing is everything.

#wecandoit

Demi og en Dame

demi og dame

Kontrasten mellom Demi Moore og Dame Julie Andrews er stor. Men etter å ha lest filmstjernenes biografier «Inside Out» og «Home Work» er jeg like imponert og inspirert av begge to. Av helt ulike grunner.

Julie Andrews klarte å stå av stormene uten å miste seg selv. Det fortjener en medalje.

Demi Moore klarte ikke å stå av stormene uten å miste seg selv, men så hadde hun også et mye verre utgangspunkt: en traumatisk oppvekst. Hun virket å ha funnet seg selv igjen i 50-årene. Det fortjener kanskje en enda større medalje.

Hollywood har alltid fascinert. Det startet når pappa tok meg med dit som 11-åring og han nesten kjørte oss vill i LA. Hadde det ikke vært for en 11-åring med stedsans, kunne vi endt opp i ghettoen. Det var i 1980.

Som tenåring på 80-tallet var Rob Lowe og Demi Moore de hotteste fra Hollywood. Jeg syntes de var drømmen begge to. Rob Lowe var pen som en jente og uten hår på brystet. Demi Moore var sexy med den hese stemmen og den rebelske sårbarheten. Gjennom filmklassikere som «St. Elmo´s Fire» og «About Last Night» definerte de tidsånden. Etterfulgt av filmen «Ghost» i 1990 og forsiden av bladet Vanity Fair i 1991, hvor Moore ble avbildet gravid og naken, og utfordret synet på kvinner i riktig retning.

Moore gjorde også inntrykk på 90-tallet i sterke kvinneroller fra militæret. Som offiser i «A few good men» med Jack Nicholson og Tom Cruise, og ikke minst i «G.I. Jane» som kvinnen som ble Navy SEAL. I tillegg kjempet hun for at kvinnelige filmstjerner i Hollywood skulle få like godt betalt som gutta. Jeg var i 20-åreme og ble inspirert.

Etterhvert som jeg ble voksen har bildet av rollemodeller endret seg. Jeg har blitt mer fascinert av sterke kvinneskikkelser fra generasjoner før meg, som Dame Judy Dench, Meryl Streep, Jane Fonda, Shirley McLaine, Helen Mirren og Dame Julie Andrews. Bare for å nevne noen eksempler fra Hollywood. De fremstår å bære livet og suksessen med uvanlig verdighet, lite selvhøytidelighet og klokskap. Hvordan får de det til?

På skuddårsdagen 2020 har Demi Moore blitt 57 år og Dame Julie Andrews 84.

På overflaten har de mange fellesnevnere. De har begge levd av lange filmkarrierer i Hollywood. I dybden, derimot, fremstår livene som natt og dag.

Julie Andrews storhetstid var på 60-tallet. Med ikoniske «Mary Poppins», som hun fikk Oscar for i 1964, og ikke minst som Maria i «Sound of Music». Sistnevnte er tidenes tredje mest innbringende film og en av mine favorittfilmer.

På tross av atypiske filmer på 80-tallet som «Victor/Victoria» og «S.O.B», hvor hun sjokkerte verden ved å vise puppene sine på film, er og blir hun kvinnen Walt Disney gjorde til et ikon. Andrews har gjennom hele sin karriere forsterket inntrykket av den elegante, verdige, britisk korrekte og varme stjernen. Ikke rart Dronning Elisabeth utnevnte Julie Andrews til Dame i 2001, symbolsk nok samtidig med Elisabeth Taylor, hvis liv nok har mer til felles med Demi Moore.

Jeg var derfor noe spent på om biografien fra Andrews inneholdt noen overraskelser. Er hun virkelig den Damen vi tror hun er?

Svaret virker å være et uforbeholdent ja. Sjelden har jeg lest en biografi som til de grader bekrefter det vi allerede tror. Hennes liv er en normal jente med en usedvanlig stemme, som klarte det få andre har klart etter henne. Nemlig å beholde sine verdier, varme og verdighet gjennom turbulente rammer og egen usikkerhet. Hennes største sorg er da hun mistet stemmen. Bortsett fra at hennes barn er adoptert fra Vietnam, og Gstaad i Sveits er der hun føler seg mest hjemme, byr boken på få overraskelser.

Boken er først og fremst en detaljert gjennomgang av hennes filmkarriere. Jeg sitter igjen med en følelse av at vi aldri kommer helt skikkelig under huden hennes, på tross av at det er datteren hennes som har skrevet boken. Eller kanskje nettopp derfor?

Demi Moores biografi er derimot uventet modig, åpen og forløsende. Selv om den også går igjennom en lang filmkarriere, oppleves den stikk motsatt av Andrews sin bok. Hun gjør det sårbarhetsguruen Brene Brown mener vi alle burde gjøre, vise mot gjennom å vise ekte sårbarhet.

Moore oppsummerer essensen i livet sitt slik: «If you carry a well of shame and unresolved trauma inside of you, no amount of money, measure of success or celebrity can fill it”. Hun viser seg sånn hun ser seg selv, ikke slik vi kjenner imaget hennes.

Det er uhyre befriende og interessant lesning. Jeg lar meg imponere og inspirere. Sin forsoning med hvem hun er, sin brutale barndom med en mor som ikke tok vare på eller beskyttet henne. Voldtekt i en alder av 15 år, etterfulgt av et liv med alkoholmisbruk, dop og spiseforstyrrelser. På et tidspunkt ville ikke engang hennes egne tre døtre snakke med henne.

Og alt dette beskriver hun nakent og ærlig uten å gjøre seg selv til et offer. Det er bare å ta av seg hatten jeg ikke har.

«Inside Out» forteller en sterk og meningsfull historie. Den er rett og slett en god bok, uansett om du er fan av Demi Moore eller ikke.

 

Om møter mellom mennesker: ny innsikt og 10 råd

bilde blogg

Jeg leste den venstre boken først, fordi jeg trodde den handlet om kunsten å snakke med fremmede. Det gjorde den i grunnen ikke. Det gjorde derimot boken til høyre. Begge har likevel en fellesnevner: møter mellom mennesker.

Først litt innsikt fra Gladwells bok. Den handler om hvorfor vi er så elendige på å oppdage andres løgner. Forskning viser at selv profesjoner som lever av å avsløre løgner, som politi, dommere, etterretningseksperter og terapeuter, bommer like mye som resten av oss. Vi skulle kanskje tro at evolusjonen hadde utviklet den nyttige evnen til å gjennomskue andre, men den gang ei.

Evolusjonen har ledet oss til en mer nyttig egenskap: en grunnleggende antagelse om at folk snakker sant. Vi tror at folk flest er ærlige. Og det gjør vi av gode grunner.

For det første, folk flest ER ærlige. Det er en liten gruppe mennesker som står for summen av løgnene. Nettopp derfor er det ikke viktig for menneskeheten å avsløre løgnere. De er for få.

For det andre, i et samfunnsmessig perspektiv er det negativ ressursbruk å mistenke alt og alle for å ikke snakke sant. Verden ville stoppe opp om menneskeheten mistenkeliggjorde andre. Derfor er det lønnsomt at vi antar at folk er ærlige. Kostnadene er trivielle. Ja, vi blir lurt innimellom, men det er prisen for et velfungerende samfunn.

Videre, denne hangen til å tro på andres ærlighet er usedvanlig sterk. Så sterk at det er ikke nok med noen varsellamper. De bortforklarer vi, for vi vil så gjerne tro det beste. Varsellampene må blinke så massivt at vi ikke lenger har noe valg. Først da kaster vi inn håndkleet. Det var det viktigste jeg lærte av Gladwells bok.

Men så over til den vinklingen jeg egentlig ville fordype meg i: Hvordan skape meningsfulle møter med andre? Det er temaet i boken «Face to Face».

Vi tar oss alt for sjelden tid til å virkelig se menneskene foran oss. Vi har ikke tålmodighet til å investere i den gradvise prosessen det er å bygge en meningsfull relasjon. Vi er mer opptatt av å få ting gjort og utkvittert, enn å forstå hva som motiverer andre og hva de er opptatt av. Det er litt ironisk, fordi det å virkelig bli kjent er den beste måten å få ting gjort på, både kortsiktig og langsiktig.

Fremveksten av sosiale medier sulteforer mennesker på nære og ekte relasjoner. Et amerikansk studie i aldersgruppen 19-32 år viste at de 25% som bruker sosiale medier mest, føler seg dobbel så ensomme som de som bruker sosiale medier minst. Sveiping med Tinder, Grindr, Snap og Instagram er transaksjonelle, verken mer eller mindre. Å møte folk ansikt til ansikt i den virkelige verden er avgjørende for å virkelig se hverandre og knytte ekte bånd.

Alle mennesker søker dype, nære, meningsfulle bånd med andre mennesker. Det er hva livet handler om. Vi har alle usikkerhet og tvil i oss. Og alle ønsker å bli sett, forstått, hørt, respektert og bli sett på som verdifulle.

En måte å komme dette behovet i møte på, er gjennom den gode samtalen. Den foregår ansikt til ansikt. Den fanger opp kroppsspråk, blikk, stemmen og de små tegnene, ikke bare ordene. Tegnene responderer og endres under samtalen, og skaper den nødvendige dynamikk og respons. De gode samtalene er også helt gratis. De handler ikke om hvem du kjenner eller hvor mye penger du tjener. Og alle kan lære seg det gjennom trening.

Her følger 10 råd til en nær og meningsfull samtale:

  1. Vær oppriktig interessert. Om du ikke er oppriktig interessert i den du skal møte, blir det vanskelig å få til noe meningsfullt. Jeg bruker normalt noen minutter på å sette meg i en «interessert tilstand» rett før jeg skal treffe noen. Rett og slett for å bli påskrudd når vi kommer fra noe annet. Om det er med en fremmed, gjør jeg ofte litt kjapp research eller reflekterer litt rundt den jeg skal treffe. Hva er det de virker opptatt av? Det kan være noe så enkelt som en kjapp titt på Facebook, Insta, Google, eller annet. Ikke bare fordi jeg søker mer innsikt, men fordi det setter meg raskt i interessertmodus. Skal jeg møte noen jeg kjenner godt, handler minuttene før om å tenke på hva vi snakket om sist, hvor jeg tror de er i livet og hva som opptar han/henne nå. Vær interessert i den du har foran deg.
  2. Vær autentisk. Om vi gjemmer vårt autentiske selv for å imponere noen eller være noe vi ikke er, mister vi muligheten til å bygge et ekte bånd med et annet menneske. Det er ikke alltid lett å være seg selv, særlig fordi det gjør oss mer sårbare, men det er samtidig helt nødvendig om vi ønsker å oppnå noe meningsfullt. Når vi viser sårbarhet, er det enklere for andre å åpne opp. Det bygger tillit å vise at vi famler innimellom. Mennesker føler det når du ikke er autentisk, og det skaper automatisk en barriere. Tør å være deg selv.
  3. Ikke ha en skjult agenda. De beste samtalene handler ikke om at noen skal ha noe fra deg utover her og nå, eller har en skjult agenda. Det er verdien av samtalen i seg selv som er målet. Ellers preges samtalen for mye av en underliggende mistro eller ubalanse.
  4. Ha nok øyekontakt. I boken «Face to Face» mener forfatteren at øyekontakt er det aller viktigste grepet for å bygge nærhet og vise ekte interesse. Øyekontakt er viktig. Den sier «jeg ser deg». Forskning viser at 7-10 sekunder er ideell lengde om vi er to. I en gruppe bør øyekontakten vare i 3-5 sekunder. Lenger enn dette skremmer folk vekk.
  5. Lytt aktivt. De fleste av oss tenker mer på hva vi selv skal si, mer enn å følge med på hva som blir sagt. Vi venter på at den andre skal bli ferdig. Vi avbryter for ofte. Som Stephen Covey så fint sa det: «Most people don´t listen with the intent to understand; they listen with the intent to reply”. Mennesker føler seg verdifulle når de virkelig blir lyttet til, hvilket igjen bygger tillit og respekt. Så følg med på det som blir sagt mens det sies. Og prøv å ikke avbryte.
  6. Vær tilstede. Legg mobil og PC helt vekk. Skru på lydløs og ikke multitaske. Multitasking signalisere ikke bare manglende respekt, det kan også suge luften ut av rommet. Det er svært få ting i livet som ikke kan vente en time på et svar. For det er ikke nok å høre hva som blir sagt, om andre ikke opplever at vi virkelig lytter. Vis tilstedeværelse og respekt. Er det noe som ikke kan vente, som midt i en budgiving på nytt hus, så book om samtalen eller gi beskjed i starten av samtalen. Da vet den du møter at mangelen på full tilstedeværelse ikke handler om ham/henne.
  7. Still spørsmål. Gjennom spørsmål viser du interesse og nysgjerrighet. Gjennom spørsmål får du mer innsikt. Som kloke Dalai Lama sa: «When you talk, you are only repeating what you already know. But if you listen, you may learn something new”. Jeg tenker ofte ut noen få spørsmål i minuttene før vi skal treffes, så jeg vet at samtalen kommer godt i gang. Deretter kommer gjerne oppfølgingsspørsmålene av seg selv. Ikke bombarder med spørsmål, det kan oppfattes slitsomt og aggressivt. Pust og la samtalen skli naturlig. Ta pauser så den andre også slippe til.
  8. Lær noe. En sunn tilnærming til livet er at vi har noe å lære av alle mennesker. Absolutt alle. Enhver god samtale vil utvide vår forståelse av verden. Et annet menneskes kunnskap, refleksjoner og innsikt gir oss verdi. Så gå inn i enhver samtale med mål om å lære noe.
  9. Vær rolig. Ro skaper trygghet og tillit. I en urolig verden, er trygge og rolige mennesker noe vi tiltrekkes av. Så ikke vær redd for stillhet, å ikke vite svarene eller ha de beste rådene. La dere reflektere og undres sammen.
  10. Velg gjensidighet. Ingen nærhet eller bånd, uansett hvor kortvarige og flyktige, kan oppstå uten en form for gjensidighet. Om et annet menneske utrykker null interesse for deg, mister du fort interessen. Livet handler om å gi og få. Jeg har vært i mange middager, plassert mellom to fremmede, hvor jeg føler jeg må holde samtalen i gang alene. Hvor ofte har du stilt spørsmål på spørsmål og vist interesse, mens knapt et spørsmål kommer i retur? Eller at alle svar er enstavelsesord? Det skjer for ofte og er dønn kjedelig, men livet går videre. Prioriter tiden din, så langt som mulig, på mennesker som viser gjensidighet. Livet er for kort til noe annet.

Noen av de vakreste stundene i livet skapes når vi går utenfor komfortsonen. Så gå oftere ut av komfortsonen og inviter en fremmed eller kjent på en god kopp kaffe. De fleste svarer ja, og du lever greit med de få som avslår. Sett av god tid. La humla suse. De beste samtalepartnerne kan også få deg til å forstå deg selv bedre. Og hvis ikke det er meningsfullt, så vet ikke jeg.

Om blogging og et nyttårsforsett 2020

bøker

Jeg startet å blogge mars 2015. Etter dalende bloggaktivitet, vil jeg i gang igjen.

De to første årene publiserte jeg rundt 40 blogger pr år. I 2017 ble bloggene halvert til rundt 20. Så falt antallet dramatisk til to blogger i 2018. I 2019 ble det kun publisert fire. Læring gjennom jobb har tatt all tid, dvs. for mye tid. Jeg savner bloggprosessen.

Min motivasjon er delvis en arena for disiplin og læring. Ved å lese en bok og blogg om den på kort tid, tvinger jeg meg til å utvikle kunnskap og refleksjon om et emne. I tillegg er det trening i å lese og analysere 350 sider på kort tid. Hva er det viktigste jeg sitter igjen med og hvordan formulere det skriftlig på en drøy A4-side? Fra jeg leser første side til bloggen publiseres skal det gå maks åtte timer. Det er min greie. Jeg finner denne prosessen og utfordringen veldig tilfredsstillende.

Reskrivingen er ironisk nok det som tar mest tid. Fra første utkast til publisering, har jeg vært igjennom hele teksten mange ganger. Når tiden er ute, vet jeg at ytterligere reskriving vil gjøre teksten bedre, men antagelig bare marginalt bedre for de fleste lesere. Derfor er jeg komfortabel med å publisere. Perfeksjonisme er for ineffektivt og tilfører begrenset merverdi. Bra nok er nøkkelen.

Den andre grunnen til at jeg blogger er gleden av å dele noe jeg selv opplever meningsfylt. Om minst en person som leser bloggen får noe ut av den, blir jeg glad. Det er veldig hyggelig når det er mange, men antallet i seg selv er ikke det viktigste. Får jeg én kos tilbakemelding har jeg nådd målet.

Om jeg ser historisk på de drøyt 100 bloggene jeg har skrevet, er halvparten av bloggene inspirert av bøker jeg har lest om ledelse i vid forstand. I tillegg har jeg publisert rundt 15 blogger om hver av disse emnene:

  • ledelse, uten inspirasjon fra en gitt bok jeg akkurat har lest
  • perspektiv på livet i ulike faser
  • politikk og kommunikasjon, og da særlig om Hillary og den siste amerikanske valgkampen
  • kino- og teateranmeldelser

Nå har jeg satt meg som nyttårsforsett å publisere 15 blogger i 2020, og jeg trenger hjelp til å komme i gang igjen.

Hvilken av disse bøkene/emnene kunne du tenke deg å lese en blogg om? Alle tilbakemeldinger tas i mot med takk.

Godt nytt år 2020!

#blogging #læring #nyttårsforsett

Mental og fysisk helse blant toppledere – skremmende mørketall

IMG_0958

Klemt mellom pappesker og snarlig flytteferie, ble det en svipptur til England for litt faglig påfyll.

Det er lett å bli inspirert her på Henley Business School i vakre Oxfordshire. Ikke bare er det erkebritisk og historisk, det er også lærerikt.

Jeg besøker en nordmann som tar doktorgraden sin her innen ledelse. Ole Petter Anfinsens forskning har som mål å bidra til å bedre den fysiske og psykiske helsen blant toppledere i næringslivet, noe han sier det har vært lite fokus på. Jeg nikker anerkjennende.

Han forteller bl.a. at helsen blant dagens toppledere er overskygget av mørketall. Hele 60% har enten hatt eller står i fare for hjerteinfarkt, 80% er sterkt overvektige og over 90% er plaget av kroniske stresslidelser. Det er skremmende tall.

En toppleders fysiske og mentale helse påvirker prestasjonsevnen, og prestasjonsevnen til topplederen påvirker virksomhetens økonomiske resultater. Vi skjønner intuitivt at det stemmer.

Det er derfor overraskende at så mange toppledere ikke er bedre psykisk og fysisk rustet til å takle det store presset som kommer med rollen i dag. Totalt mister Storbritannia over 11 millioner arbeidsdager per år relatert til stress på jobben blant arbeidstagere. Alt går raskere og presset på å prestere blir i alle fall ikke mindre for en toppleder. 

Noen toppledere virker likevel å takle det godt. Hva er det de gjør som andre ikke gjør? Den fysiske helsen vet vi mye om, men hva med det mentale? Det er blant annet dette Anfinsen skal forske videre på. Noen forskningsprosjekter gir allerede indikasjoner på hva som er viktig.

Jeg fester meg særlig ved denne faktoren: Personlig motstandsdyktighet. Evnen vår til å håndtere motstand og hente oss raskt inn gjennom utviklede strategier, slik at prestasjonsevnen opprettholdes. En særs viktig egenskap både i livet og som toppleder. Alle opplever motstand, og mange blir opplagt mer stresset, labile og tar dårligere beslutninger.

Så hvordan kan vi jobbe målbevisst med å utvikle strategier for å styrke motstandsdyktigheten? Et forskningsprosjekt fra Henley, «Heads Together and Row», som Anfinsen var en del av, viser følgende:

Fem nøkkelmekanismer vi kan videreutvikle selv

  1. Kom inn i en rutine som gir en følelse av kontroll og oppnåelse
  2. Sett av tid til å lade batterier i ditt «happy place»
  3. Fokuser på målet
  4. Skap en følelse av trygge omgivelser for å ikke bli overveldet
  5. Søk støtte fra andre

Eksterne faktorer som gjør oss mer motstandsdyktige

  • Opplevelsen av suksess eller påskjønnelser
  • Følelsen av å være en del av et team som fungerer og gir positive, sosiale erfaringer

Dette reduserer motstandsdyktigheten vår

  • Søvnmangel
  • Press i relasjoner med de nærmeste, enten hjemme eller på jobb
  • Uvisshet om hva som ligger foran og hvor lenge den vil vare
  • Sykdom

Høres velkjent ut? Ja, for de aller, aller fleste. Likevel er det for mange som ikke etterlever det. Som ikke bruker tid på å utvikle flere, eller helst alle, disse håndteringsmekanismene. Jeg har eksempelvis mye å gå på når det gjelder den siste av de fem – søke støtte fra andre.

Hva med deg? Hvordan vurderer du deg selv og hva er det særlig du bør gjøre noe med? Og er du blant de nærmere 40% som får mindre enn syv timers søvn pr natt (Storbritannia)?

Mer forskning på topplederes mentale helse vil gi oss økt og verdifull innsikt. Ikke bare for den enkelte toppleder, men for samfunnet som sådan. Derfor heier jeg skikkelig på arbeidet Ole Petter og Henley Business School legger ned.

Faglig påfyll er en av mine «happy places». Hva er dine? Noe å tenke på i løpet av sommerferien?

#happyplace

Er perspektiv alt?

IMG_0821Mens jeg nyter favorittdrikken i stillhet denne søndagen, blir jeg sittende å se på glassflasken. Glassflasken er nesten full. Hva med ditt glass? Er det nesten fullt eller halvtomt? Spørsmålet er gammelt og fortsatt relevant. Vi ser ikke verden slik den er, vi ser den slik vi er.

Så hvordan ser du på livet? Er du grunnleggende optimist eller pessimist? Ser du instinktivt løsninger og muligheter, eller begrensninger og hva som kan gå galt?

Vi har alle gode og dårlige dager som påvirker hvordan vi ser livet, men mange psykologer mener fortsatt vi grunnleggende er det ene eller det andre. At dette handler om genetikk, på samme måte som personlighetstrekk som ekstrovert og introvert. Det er fascinerende lesing.

Men selv fagekspertene mener det er rom for justeringer. For optimister føles det bedre å tenke at vi kan endre oss. En pessimist finner kanskje en ro i å tenke at personligheten er satt?

Det fine er at det ikke er noe rett eller galt. Det ene perspektivet er ikke bedre enn det andre, bare ulikt. Vi trenger både optimister og pessimister i verden. De beste teamene har gjerne en blanding. Der noen instinktivt sier «kjør på!», sier andre «dette går ikke» eller «stopp en halv, har vi tenkt på dette?». Beslutningene blir ofte bedre i slike team.

Optimisten opplever pessimisten som negativ. Pessimisten ser optimisten som naiv. Pessimisten tenker på alt som kan gå galt, og sikkert gjør det. Optimisten på alt som kan gå rett. Pessimisten mener det ikke er gjennomtenkt nok, at det går for fort, mens optimisten syntes det går for sakte. Noen som kjenner seg igjen i denne dynamikken?

Genetikk og personlighet til side, perspektiv er også et resultat av våre erfaringer. Så hva med filtrene og biasene vi tilegner oss gjennom livet?

Etter å ha vært i tusenvis av møter, fascineres jeg fortsatt av at ingen opplever det samme møtet identisk. Vi fikk med oss ulike poeng, la ulik vekt på dem. Tolket det som ble sagt, og ikke sagt, på forskjellige måter. Likevel glemmer vi fort at andre ikke ser omgivelsene akkurat slik vi ser dem. Jeg gjør det selv. Derfor er en debrief så viktig. Hvordan forsto du det som ble sagt? Hva konkluderte vi egentlig med? Hva er riktig neste action? Tilsynelatende klare spørsmål, men du verden så mye uklarhet de avslører.

Og hvor ærlig er du med ditt eget perspektiv? Det slår meg ofte at gapet er stort mellom hvordan vi mennesker ser oss selv og hvordan andre ser oss. Vi lurer oss selv i hytt og pine. Henrik Ibsen skrev i Vildanden at «Tar de livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar de lykken fra ham med det samme». Det er ikke alle som er klare for å bli utfordret på eget perspektiv. Selvfornektelse kan være overlevelse. Det må vi antagelig respektere. Og vi har alle elementer av selvfornektelse, la oss ikke glemme det. Svært få, om noen, er 100% ærlige med seg selv. Og er det en ting erfaring viser, så er det at vi ikke kan endre andre menneskers perspektiv med mindre de er motivert til å endre det selv.

Men du verden hvor mye mer inspirerende og lærerikt det er å jobbe med mennesker som ønsker å utvikle seg og er åpne for nye perspektiv! Som lytter, er nysgjerrige og stiller gode spørsmål. Sier optimisten. En pessimist syntes kanskje dette perspektivet høres krevende ut? Livet er enklere og mer behagelig når vi omgir oss med folk som tenker likt som oss, og er skeptiske til nye ting.

Alle viktigst er det kanskje at vi anerkjenner at andre ikke ser verden slik vi ser den, og at det er naturlig og ålreit. Det gir uante muligheter, sier optimisten. Det byr på utfordringer, sier pessimisten.

«Uansett om du tror du kan, eller ikke tror du kan, så har du rett», sa Henry Ford. Hans ord er fortsatt kloke.

Om ikke perspektiv er alt her i livet, så er det i alle fall mye.