Årets påskeferie føles hverken som «påske» eller «ferie». Den føles som en pilotepisode på pensjonisttilværelsen. Samboeren mener min opplevde alder nå er 90 år. Mulig hun har rett:

• Den tv-serien som engasjerte mest denne uken var noe som minnet om en australsk legeroman: «Et sted å høre til» på NRK.
• Jeg må ha på meg briller i sengen for å se klart på TV. Det er ikke nok at skjermen er 55 tommer og henger en halv meter fra sengeenden.
• Vekkerklokken er nesten aldri på. Vi sover ut hver morgen. Deretter kaffe og frokost på sengen. Det tar tid å våkne opp, skal du vite.
• Jeg rusler ut til postkassen utpå formiddagen med den største selvfølgelighet. Henter Dagens Næringsliv og Aftenposten i koseklær, mens jeg gnir søvnen ut av øynene. Klokken blir fort elleve før kaffekopp nummer to inntas påkledt og sittende. Er det ikke snart på tide med lunsj, mon tro?
• Mye av dagen handler om hva vi skal spise og ikke spise. Mat har nærmest blitt et heltidsprosjekt. Enda godt vi er to til å dele på det omfattende ansvaret det er å fø oss døgnet rundt.
• Denne uken har jeg begynt å fikse på ting ute rundt huset. Helt på eget initiativ og med en viss tilfredstillelse. Nok tid har fått uante følger. Jeg har tatt verktøy i bruk. Det er nesten så jeg føler meg som en heterofil mann.
• Jeg har begynt å løse kryssord. Ikke de små som blir ferdige på kort tid. Nei, den vanskelige i Dagbladets Magasinet, som det tar minst to hele arbeidsdager å (nesten) løse. Eller en hel uke hvor du går til og fra.
• Ikke nok med at jeg sover ut hver morgen. Trettheten på ettermiddagen blir så presserende at jeg må ha en lur på sofaen.
• Jeg har aldri fått gjort så lite på så mye tid. Og det føles som den mest naturlige ting i verden.
• Nå som treningssentrene er stengt, føles det litt som «Trim for eldre» her på stuegulvet. Spisestuestolene tas flittig i bruk i øvelsene.
• Jeg har gradvis økt alkoholinntaket. Samboeren og jeg har nå delt en alkoholenhet. To ganger. I løpet av en uke. Frykten er dog å ende opp forsoffen.
• Her forleden sa jeg til samboeren at jeg følte meg litt «mett av dage». Jeg har aldri vært så avslappet. Det er liksom bare å hvile tiden ut nå.

Pensjonisttilværelsen gir rett og slett mersmak. Pilotepisoden blir derfor utvidet til en miniserie på seks episoder. Men flere sesonger blir det forhåpentligvis ikke. I alle fall ikke på en god stund.