Hva nå?

blogg bip

Onsdag 25. mars var dagen da koronaeffekten virkelig traff Business is Personal. Utpå ettermiddagen kom den jobbtelefonen jeg fryktet mest. Min største kunde lurte på om vi kunne sette samarbeidet på vent ut mai. I første omgang. Shit, tenkte jeg. Hva nå?

Etter rekordomsetning i første kvartal, kunne kontrasten knapt vært større. I løpet av de siste 14 dagene har jeg mistet massivt med fakturerbart arbeid på kort sikt. Etter å ha hatt et døgn å fordøye det på, vil jeg gjerne dele noen refleksjoner. Kanskje flere kjenner seg igjen i noe av dette?

Legg vekk skammen. De første følelsene jeg kjente på i går kveld var en blanding av sorg, tap og skam. En sorg over at spennende prosjekter og arbeid med dyktige kunder plutselig legges på vent. En følelse av tap over at jeg har mistet både fellesskapet med fine folk og inntektsgrunnlag over natten. Og ikke minst, en slags skamfølelse. Burde jeg sett dette komme? Kunne jeg gjort noe annerledes?

Det lett å gripe til en følelse av nederlag, ikke minst for oss som driver business alene. Ikke gjør det. La oss bare enes om at ingen kunne se dette komme, og aller minst omfanget, tempoet og de økonomiske ringvirkningene. Og om vi må velge: Helsen er tross alt viktigere enn å være midlertidig uten arbeid. Det er også begrunnelsen for alle milliardene som nå renner ut.

Ta eierskap til egen situasjon. Er det en ting jeg har lært av å ha vært ute noen vinternetter før, så er det betydningen av å ta eierskap til egen situasjon. Offerrollen gjør ingen godt. Aller minst en selv, så «Own it». Denne krisen vil økonomisk berøre oss alle på ukjent vis. Ingen er fredet. Det handler ikke om manglende dyktighet eller uvilje mot hardt arbeid. Vi må alle bare ta en for laget de neste månedene. Ordet dugnad har fått et nytt innhold.

Hva kan du som andre trenger nå? Etter å ha vært igjennom andres permitteringsrunder og kostnadskutt via styreverv de siste tre ukene, har læringskurven vært bratt. Jeg minner meg derfor selv på at bidrag på strategiske veivalg, interimledelse, intern kommunikasjon til ansatte som må permitteres helt eller delvis, og ekstern kommunikasjon til kunder, kreditorer, obligasjonseiere, leverandører og media – betyr noe. At vi kan bidra til de som trenger hjelp i en krevende tid. Om hvordan vi nå må spille både forsvar og angrep på en gang. Redusere kostnader og sikre nok likviditet på den ene side, og tenke muligheter og salg på kreative måter samtidig. Ingen enkel oppgave, men fullt mulig. Vi må beholde troen og stå denne stormen av. Sammen.

Jeg er også overbevist om at også du kan mye andre trenger nå. Ta utgangspunkt i kompetansen og ressursene dine og tenk nytt. Noen bransjer har stor etterspørsel nå, og trenger folk, biler, rådgivere og kloke hoder. Kanskje noen av dem trenger nettopp deg? Eller kanskje det er nå du skal realisere gründerdrømmen?

Benytt unntakstilstanden til å unne deg en fin tid. Tiden er inne for bibelske sitater: «This too shall pass». Det eneste vi kan være rimelig sikre på nå er at dette er midlertidig. En dag, selv om usikkert når, går verden tilbake til en koronafri, «normal» tilværelse igjen. Kanskje kommer det til og med en «boom», når all uforløst sosialt samkvem, reising og shopping forløses? Da er det lett å se tilbake og tenke: Hvorfor nøt jeg ikke den ekstra tiden bedre når jeg hadde den? 

De fleste av oss har lagt ned for mange timer på jobb i livet, og satt viktigere ting på vent eller gitt det for lite tid. Virkelig tilstedeværelse med våre nærmeste, lese alle de uleste bøkene, være mer ute i naturen, komme i bedre form, sove nok, puste, skrive, le og lytte. Kanskje starte en ny hobby eller drømmen om å skrive en bok? Hva om vi bruker den ekstra tiden vi får nå, til noe vi vil takke oss selv for når hverdagen blir (for) travel igjen?

La tragihumoren blomstre. Det er mye humor i tragedien. Min samboer jobber i hotellbransjen, og etter den famøse torsdagen for to uker siden ble hotellet midlertidig stengt på to dagers varsel og hun permittert. Siden har hun daglig vist meg alle de morsomme postene i sosiale medier. Vi ler og humrer sammen. Når hun kan le, som er permittert i en av de mest utsatte bransjene av alle, så kan jammen meg vi andre det også. Hun har nå tatt opp malingen sin igjen. Vi ler av det også. At hun har kunsten å falle tilbake på. De aller fleste av oss kommer oss igjennom dette og livet går videre. Så lenge vi har rent vann, mat på bordet og tak over hodet, så klarer vi oss. La oss le av alt det surrealistiske i mellomtiden.

For å avslutte med litt selvironi: I februar begynte jeg å investerte i aksjer for første gang. Timing is everything.

#wecandoit

2 kommentarer om “Hva nå?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s