Kontrasten mellom Demi Moore og Dame Julie Andrews er stor. Men etter å ha lest filmstjernenes biografier «Inside Out» og «Home Work» er jeg like imponert og inspirert av begge to. Av helt ulike grunner.

Julie Andrews klarte å stå av stormene uten å miste seg selv. Det fortjener en medalje.

Demi Moore klarte ikke å stå av stormene uten å miste seg selv, men så hadde hun også et mye verre utgangspunkt: en traumatisk oppvekst. Hun virket å ha funnet seg selv igjen i 50-årene. Det fortjener kanskje en enda større medalje.

Hollywood har alltid fascinert. Det startet når pappa tok meg med dit som 11-åring og han nesten kjørte oss vill i LA. Hadde det ikke vært for en 11-åring med stedsans, kunne vi endt opp i ghettoen. Det var i 1980.

Som tenåring på 80-tallet var Rob Lowe og Demi Moore de hotteste fra Hollywood. Jeg syntes de var drømmen begge to. Rob Lowe var pen som en jente og uten hår på brystet. Demi Moore var sexy med den hese stemmen og den rebelske sårbarheten. Gjennom filmklassikere som «St. Elmo´s Fire» og «About Last Night» definerte de tidsånden. Etterfulgt av filmen «Ghost» i 1990 og forsiden av bladet Vanity Fair i 1991, hvor Moore ble avbildet gravid og naken, og utfordret synet på kvinner i riktig retning.

Moore gjorde også inntrykk på 90-tallet i sterke kvinneroller fra militæret. Som offiser i «A few good men» med Jack Nicholson og Tom Cruise, og ikke minst i «G.I. Jane» som kvinnen som ble Navy SEAL. I tillegg kjempet hun for at kvinnelige filmstjerner i Hollywood skulle få like godt betalt som gutta. Jeg var i 20-åreme og ble inspirert.

Etterhvert som jeg ble voksen har bildet av rollemodeller endret seg. Jeg har blitt mer fascinert av sterke kvinneskikkelser fra generasjoner før meg, som Dame Judy Dench, Meryl Streep, Jane Fonda, Shirley McLaine, Helen Mirren og Dame Julie Andrews. Bare for å nevne noen eksempler fra Hollywood. De fremstår å bære livet og suksessen med uvanlig verdighet, lite selvhøytidelighet og klokskap. Hvordan får de det til?

På skuddårsdagen 2020 har Demi Moore blitt 57 år og Dame Julie Andrews 84.

På overflaten har de mange fellesnevnere. De har begge levd av lange filmkarrierer i Hollywood. I dybden, derimot, fremstår livene som natt og dag.

Julie Andrews storhetstid var på 60-tallet. Med ikoniske «Mary Poppins», som hun fikk Oscar for i 1964, og ikke minst som Maria i «Sound of Music». Sistnevnte er tidenes tredje mest innbringende film og en av mine favorittfilmer.

På tross av atypiske filmer på 80-tallet som «Victor/Victoria» og «S.O.B», hvor hun sjokkerte verden ved å vise puppene sine på film, er og blir hun kvinnen Walt Disney gjorde til et ikon. Andrews har gjennom hele sin karriere forsterket inntrykket av den elegante, verdige, britisk korrekte og varme stjernen. Ikke rart Dronning Elisabeth utnevnte Julie Andrews til Dame i 2001, symbolsk nok samtidig med Elisabeth Taylor, hvis liv nok har mer til felles med Demi Moore.

Jeg var derfor noe spent på om biografien fra Andrews inneholdt noen overraskelser. Er hun virkelig den Damen vi tror hun er?

Svaret virker å være et uforbeholdent ja. Sjelden har jeg lest en biografi som til de grader bekrefter det vi allerede tror. Hennes liv er en normal jente med en usedvanlig stemme, som klarte det få andre har klart etter henne. Nemlig å beholde sine verdier, varme og verdighet gjennom turbulente rammer og egen usikkerhet. Hennes største sorg er da hun mistet stemmen. Bortsett fra at hennes barn er adoptert fra Vietnam, og Gstaad i Sveits er der hun føler seg mest hjemme, byr boken på få overraskelser.

Boken er først og fremst en detaljert gjennomgang av hennes filmkarriere. Jeg sitter igjen med en følelse av at vi aldri kommer helt skikkelig under huden hennes, på tross av at det er datteren hennes som har skrevet boken. Eller kanskje nettopp derfor?

Demi Moores biografi er derimot uventet modig, åpen og forløsende. Selv om den også går igjennom en lang filmkarriere, oppleves den stikk motsatt av Andrews sin bok. Hun gjør det sårbarhetsguruen Brene Brown mener vi alle burde gjøre, vise mot gjennom å vise ekte sårbarhet.

Moore oppsummerer essensen i livet sitt slik: «If you carry a well of shame and unresolved trauma inside of you, no amount of money, measure of success or celebrity can fill it”. Hun viser seg sånn hun ser seg selv, ikke slik vi kjenner imaget hennes.

Det er uhyre befriende og interessant lesning. Jeg lar meg imponere og inspirere. Sin forsoning med hvem hun er, sin brutale barndom med en mor som ikke tok vare på eller beskyttet henne. Voldtekt i en alder av 15 år, etterfulgt av et liv med alkoholmisbruk, dop og spiseforstyrrelser. På et tidspunkt ville ikke engang hennes egne tre døtre snakke med henne.

Og alt dette beskriver hun nakent og ærlig uten å gjøre seg selv til et offer. Det er bare å ta av seg hatten jeg ikke har.

«Inside Out» forteller en sterk og meningsfull historie. Den er rett og slett en god bok, uansett om du er fan av Demi Moore eller ikke.