Valgets kval

IMG_1592

I går forhåndsstemte jeg. Valget i seg selv brukte jeg liten energi på. Det er det samme det har vært siden jeg fikk stemmerett for over 30 år siden. Med unntak av et år.

Likevel satte årets valg i gang følgende fem tanker:

1. Jeg har alltid gjort et poeng av å være partipolitisk nøytral. Det er det slutt på nå.

Nøytralitet har liksom fulgt med jobben. Jeg har jobbet i skjæringspunktet næringsliv og politikk hele livet: som profesjonell lobbyist for Microsoft, forvalter av lover og forskrifter i regjeringskvartalet og ikke minst ledet det beste politiske teamet utenfor Statsministerens kontor en periode. Egne politiske preferanser har vært både irrelevante og kunne virke forstyrrende. Men nå er det slutt på det. Jeg mener noe om norsk politikk og det skal jeg snakke åpent om. Ikke fordi mine meninger er bedre eller viktigere enn andres, men fordi jeg ønsker å delta i meningsutvekslingen om Norges fremtid.

2. Partivalg handler om identitet. Jeg har stemt Høyre.

Hvilke partiledere identifiserer vi oss mest med? Hvilket hjem og miljø vokste vi opp i? Hvilket parti har flest politiske saker vi er enige i? Hvem har samme verdier som oss?

Som tenåring identifiserte jeg meg mer med Kåre Willoch enn Gro Harlem Brundtland. Hans vennlige fremtoning og skarpe sinn. Brundtland fremsto så hissig og voldsom at jeg kjente meg ikke igjen i henne. Det var den gang. Erna Solberg er kunnskapsrik, vennlig, ujålete, stabil og rasjonell på midten. Hun bygger tillit, som en pragmatisk moder jord som holder Norge på plass.

Jeg kan lange ut om politiske saker, men jeg tror de fleste politiske partier undervurderer rollemodellfaktoren i sin egen partileder, ordfører og andre frontfigurer. På samme måte som topplederne i næringslivet. Det hjelper ikke hva organisasjonen sier og mener, om ikke toppen er en vi har lyst til å identifisere oss med. Interne maktkamper og ansiennitet i partiene bør settes til side for den personen velgerne helst vil identifisere seg med. Jeg vurderte å stemme SV et år pga. Kristin Halvorsen.

3. Et år jeg stemte jeg Venstre. Noen ganger går vi bare lei og rebellen i oss tar over.

Flere politiske partier er langt over hundre år gamle. Noen nærmer seg 50 år. Det er på godt og vondt. De fungerer i det store og det hele slik de alltid har gjort. De har et skrikende behov for fornying på måten de jobber, kommuniserer og ikke minst kulturen. De blir mindre og mindre i ett med tidens klima. Derfor får nye partier, og enkeltpolitikere, som i et med tidens ånd raskt oppslutning. Vi velgere ønsker noe vi kan kjenne oss igjen i, noe vi forstår. Ikke minst de unge, som opplever de gamle partibastionene som utdaterte og irrelevante. De er lei politikere som snakker det samme uforståelige og innadvendte politikerspråket. Selv de unge politikerne eslet opp i etablerte partier ender med å snakke det samme språket. Det er synd.

Min generasjons protest er å stemme et annet parti enn vi pleier et år. Derfor vil bompengepartiet antagelig få mange stemmer denne høsten, om enn ikke min. De unge, og de som er mest lei gamlemåten, syntes klimabrølet gir mening. Eller at Greta Thunberg velger seilbåt fremfor fly. Som en protest mot penger og makt som snakker om betydningen av klima, men som selv velger komfortable løsninger. Lille Greta treffer en nerve.

4. Miljøpartiet De Grønne virker mot sin hensikt

Jeg, som de aller fleste, anerkjenner klimakrisen og vil stemme på partier som tar klimaet på alvor. Som setter i gang bærekraftige tiltak og gjennomfører dem. Det skal derfor godt gjøres å ha dette som intensjon, og samtidig iverksette lokale tiltak som kun støter meg vekk.

Vi er så sugne på partier som er tydelige, ekte og annerledes, og som tar klimaet på alvor. MDG fremsto i begynnelsen slik. Men som Oslo-boer har jeg sjelden latt meg provosere så mye av et politisk parti.

Siden MDG fikk det som de ville, har jeg eksempelvis brukt 20-45 min. i bilkø på å komme til og fra hjemmet mitt på Solli plass og ut på motorveien i Vika, noe som før tok tre minutter med bil. Er det miljøvennlig? Jeg kan ikke lenger kjøre i sentrum uten å kjøre ulovlig flere ganger per biltur. Det er rett å slett ikke mulig å bruke egen bil lovlig i eget nabolag. Nesten alle parkeringsplassene i sentrum er tatt vekk. Det har blitt uoverkommelig å parkere der vi bor. For ikke å nevne hvor dyrt det har blitt. Oslo har blitt til et sted kun de rike kan ha bil. Tiltakene fremstår uforståelige.

5. Det er bare et tidsspørsmål før de gamle partiene blir utradert

Vi snakker om disrupsjon i næringslivet. At nye innovasjoner forstyrrer det etablerte markedet så mye at det raskt tar over. Jeg tror det bare er et tidsspørsmål før det kommer en eller flere reelle konkurrenter til dagens største partier. Som gjør ting så i et med tidens klima at de tradisjonelle partiene nærmest blir utradert over natten, med mindre de etablerte klarer å disruptere seg selv.

Vi ser tendenser ved MDG og bompengepartiet, men de har antagelig for snever politisk agenda til å bli en reell trussel over tid. Folk flest vil at landet skal ledes av partier som tenker helhet og kan nok om alle samfunnsutfordringene vi har. Som har en plan for helse, samferdsel, utdanning, klima og arbeidsliv, ikke bare en sak.

Fremtidens partier vil snakke et språk folk forstår og i større grad ha ledere folk kjenner seg igjen i. De vil være mindre opptatt av maktkamp og posisjon, og mer opptatt av å gjøre en forskjell. De vil være mindre opptatt av partitilhørighet og prestisje, og mer opptatt av samarbeid på tvers. De vil være mer opptatt av å spille andre gode til det beste for samfunnet. De vil være tydelige, men ikke drive med hersketeknikker eller snakke ned andre på en ufin måte – selv ikke politiske motstandere. De vil være gode ledere og rollemodeller.

Om jeg ikke starter det partiet selv, så får det min stemme. Kanskje får det din også?

 

 

Reklamer

Mental og fysisk helse blant toppledere – skremmende mørketall

IMG_0958

Klemt mellom pappesker og snarlig flytteferie, ble det en svipptur til England for litt faglig påfyll.

Det er lett å bli inspirert her på Henley Business School i vakre Oxfordshire. Ikke bare er det erkebritisk og historisk, det er også lærerikt.

Jeg besøker en nordmann som tar doktorgraden sin her innen ledelse. Ole Petter Anfinsens forskning har som mål å bidra til å bedre den fysiske og psykiske helsen blant toppledere i næringslivet, noe han sier det har vært lite fokus på. Jeg nikker anerkjennende.

Han forteller bl.a. at helsen blant dagens toppledere er overskygget av mørketall. Hele 60% har enten hatt eller står i fare for hjerteinfarkt, 80% er sterkt overvektige og over 90% er plaget av kroniske stresslidelser. Det er skremmende tall.

En toppleders fysiske og mentale helse påvirker prestasjonsevnen, og prestasjonsevnen til topplederen påvirker virksomhetens økonomiske resultater. Vi skjønner intuitivt at det stemmer.

Det er derfor overraskende at så mange toppledere ikke er bedre psykisk og fysisk rustet til å takle det store presset som kommer med rollen i dag. Totalt mister Storbritannia over 11 millioner arbeidsdager per år relatert til stress på jobben blant arbeidstagere. Alt går raskere og presset på å prestere blir i alle fall ikke mindre for en toppleder. 

Noen toppledere virker likevel å takle det godt. Hva er det de gjør som andre ikke gjør? Den fysiske helsen vet vi mye om, men hva med det mentale? Det er blant annet dette Anfinsen skal forske videre på. Noen forskningsprosjekter gir allerede indikasjoner på hva som er viktig.

Jeg fester meg særlig ved denne faktoren: Personlig motstandsdyktighet. Evnen vår til å håndtere motstand og hente oss raskt inn gjennom utviklede strategier, slik at prestasjonsevnen opprettholdes. En særs viktig egenskap både i livet og som toppleder. Alle opplever motstand, og mange blir opplagt mer stresset, labile og tar dårligere beslutninger.

Så hvordan kan vi jobbe målbevisst med å utvikle strategier for å styrke motstandsdyktigheten? Et forskningsprosjekt fra Henley, «Heads Together and Row», som Anfinsen var en del av, viser følgende:

Fem nøkkelmekanismer vi kan videreutvikle selv

  1. Kom inn i en rutine som gir en følelse av kontroll og oppnåelse
  2. Sett av tid til å lade batterier i ditt «happy place»
  3. Fokuser på målet
  4. Skap en følelse av trygge omgivelser for å ikke bli overveldet
  5. Søk støtte fra andre

Eksterne faktorer som gjør oss mer motstandsdyktige

  • Opplevelsen av suksess eller påskjønnelser
  • Følelsen av å være en del av et team som fungerer og gir positive, sosiale erfaringer

Dette reduserer motstandsdyktigheten vår

  • Søvnmangel
  • Press i relasjoner med de nærmeste, enten hjemme eller på jobb
  • Uvisshet om hva som ligger foran og hvor lenge den vil vare
  • Sykdom

Høres velkjent ut? Ja, for de aller, aller fleste. Likevel er det for mange som ikke etterlever det. Som ikke bruker tid på å utvikle flere, eller helst alle, disse håndteringsmekanismene. Jeg har eksempelvis mye å gå på når det gjelder den siste av de fem – søke støtte fra andre.

Hva med deg? Hvordan vurderer du deg selv og hva er det særlig du bør gjøre noe med? Og er du blant de nærmere 40% som får mindre enn syv timers søvn pr natt (Storbritannia)?

Mer forskning på topplederes mentale helse vil gi oss økt og verdifull innsikt. Ikke bare for den enkelte toppleder, men for samfunnet som sådan. Derfor heier jeg skikkelig på arbeidet Ole Petter og Henley Business School legger ned.

Faglig påfyll er en av mine «happy places». Hva er dine? Noe å tenke på i løpet av sommerferien?

#happyplace

Er perspektiv alt?

IMG_0821Mens jeg nyter favorittdrikken i stillhet denne søndagen, blir jeg sittende å se på glassflasken. Glassflasken er nesten full. Hva med ditt glass? Er det nesten fullt eller halvtomt? Spørsmålet er gammelt og fortsatt relevant. Vi ser ikke verden slik den er, vi ser den slik vi er.

Så hvordan ser du på livet? Er du grunnleggende optimist eller pessimist? Ser du instinktivt løsninger og muligheter, eller begrensninger og hva som kan gå galt?

Vi har alle gode og dårlige dager som påvirker hvordan vi ser livet, men mange psykologer mener fortsatt vi grunnleggende er det ene eller det andre. At dette handler om genetikk, på samme måte som personlighetstrekk som ekstrovert og introvert. Det er fascinerende lesing.

Men selv fagekspertene mener det er rom for justeringer. For optimister føles det bedre å tenke at vi kan endre oss. En pessimist finner kanskje en ro i å tenke at personligheten er satt?

Det fine er at det ikke er noe rett eller galt. Det ene perspektivet er ikke bedre enn det andre, bare ulikt. Vi trenger både optimister og pessimister i verden. De beste teamene har gjerne en blanding. Der noen instinktivt sier «kjør på!», sier andre «dette går ikke» eller «stopp en halv, har vi tenkt på dette?». Beslutningene blir ofte bedre i slike team.

Optimisten opplever pessimisten som negativ. Pessimisten ser optimisten som naiv. Pessimisten tenker på alt som kan gå galt, og sikkert gjør det. Optimisten på alt som kan gå rett. Pessimisten mener det ikke er gjennomtenkt nok, at det går for fort, mens optimisten syntes det går for sakte. Noen som kjenner seg igjen i denne dynamikken?

Genetikk og personlighet til side, perspektiv er også et resultat av våre erfaringer. Så hva med filtrene og biasene vi tilegner oss gjennom livet?

Etter å ha vært i tusenvis av møter, fascineres jeg fortsatt av at ingen opplever det samme møtet identisk. Vi fikk med oss ulike poeng, la ulik vekt på dem. Tolket det som ble sagt, og ikke sagt, på forskjellige måter. Likevel glemmer vi fort at andre ikke ser omgivelsene akkurat slik vi ser dem. Jeg gjør det selv. Derfor er en debrief så viktig. Hvordan forsto du det som ble sagt? Hva konkluderte vi egentlig med? Hva er riktig neste action? Tilsynelatende klare spørsmål, men du verden så mye uklarhet de avslører.

Og hvor ærlig er du med ditt eget perspektiv? Det slår meg ofte at gapet er stort mellom hvordan vi mennesker ser oss selv og hvordan andre ser oss. Vi lurer oss selv i hytt og pine. Henrik Ibsen skrev i Vildanden at «Tar de livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar de lykken fra ham med det samme». Det er ikke alle som er klare for å bli utfordret på eget perspektiv. Selvfornektelse kan være overlevelse. Det må vi antagelig respektere. Og vi har alle elementer av selvfornektelse, la oss ikke glemme det. Svært få, om noen, er 100% ærlige med seg selv. Og er det en ting erfaring viser, så er det at vi ikke kan endre andre menneskers perspektiv med mindre de er motivert til å endre det selv.

Men du verden hvor mye mer inspirerende og lærerikt det er å jobbe med mennesker som ønsker å utvikle seg og er åpne for nye perspektiv! Som lytter, er nysgjerrige og stiller gode spørsmål. Sier optimisten. En pessimist syntes kanskje dette perspektivet høres krevende ut? Livet er enklere og mer behagelig når vi omgir oss med folk som tenker likt som oss, og er skeptiske til nye ting.

Alle viktigst er det kanskje at vi anerkjenner at andre ikke ser verden slik vi ser den, og at det er naturlig og ålreit. Det gir uante muligheter, sier optimisten. Det byr på utfordringer, sier pessimisten.

«Uansett om du tror du kan, eller ikke tror du kan, så har du rett», sa Henry Ford. Hans ord er fortsatt kloke.

Om ikke perspektiv er alt her i livet, så er det i alle fall mye.

 

Hva er å leve godt?

blogg bildeBloggen ble publisert påsken 2019, slettet og nå repostet.

I påsken kjøpte jeg et hus på landet. Nesten en time fra Oslo med bil utenom rushtrafikken. Eller 45 minutter med tog, som jobbpendlerne til Oslo bruker. Det høres kanskje tilforlatelig ut. Big deal, flytte ut av byen? Men for en som er født i Bygdøy Alle og har Frogner, Oslo og urban som identitet, oppleves veiskillet dramatisk. Er dette et valg i retning et godt liv?

For det første selges nå min egen drømmeleilighet ved Solli plass. Der jeg for noen år siden rev ut innmaten, laget ny planløsning og bygget alt opp igjen slik jeg ville ha det. Ingenting i den leiligheten er tilfeldig, helt ned til den matte malingen som jeg senere oppdaget ikke tålte å bli tatt på uten å sette flekker. Jeg rett og slett elsker hjemmet mitt. Når jeg kommer inn døren er det MIN hule.

Men jeg har nesten ikke hatt noen inn døren der. Etter lange dager på jobb og trening, brukes den lille tiden som er igjen helst alene. Jeg kan velge mellom fire matbutikker innen to kvartaler. Den ene trenger jeg ikke gå ut for å gå inn i. Det er over 20 restauranter og kafeer innen et kvartal, så jeg behøver aldri å lage middag etter en lang dag. Jeg kan velge mellom tre treningssentre innen et kvartal. Jeg har garasje til bilen med heis rett opp til leiligheten, men bruker nesten ikke bilen. På en solskinnsdag kan jeg sette meg ut på terrassen. Vaskehjelp er inkludert i felleskostnadene. I det hele tatt, jeg har nådd klimaks for komfort i livet. Er dette det gode liv?

Ja, det er det på mange måter. Det har i alle fall vært et mål å oppnå denne type komfort. Ikke liker jeg å lage mat, vaske hus, stelle hage eller måtte ferdes i rushtrafikk. Jeg elsker derimot å bruke hodet og hjertet, og har jobbet hardt og målrettet for å leve som jeg gjør.

Men jeg har også gradvis kjent på en nummenhet i all komforten. Gir den den samme gleden lenger? Trenger mennesket å ha noen manuelle oppgaver, brette opp armene og måke litt snø innimellom, for å føle på det å leve? Er kontrastene en nødvendig del av et godt liv?

Jeg har akkurat lest boken «Kunsten å leve godt». Det var en fin bok å lese mellom visning og budrunde. Den minner meg på mye jeg alt vet, men ofte glemmer. For eksempel at forskning viser at inntekt over rundt en million i året (Norge) har liten eller ingen effekt på livskvaliteten vår. Det betyr at når vi jobber hardt for å tjene vesentlig mer enn dette, bør det være av andre grunner enn egen livskvalitet. Jeg stiller meg derfor spørsmålet, hvorfor er det viktig? Og hvor viktig er det?

Så står det om «Fuck you money» i boken, og der faller i alle fall en brikke på plass. FYM er de pengene du har jobbet hardt for og har liggende for å beholde friheten din. Det er de oppsparte midlene som gjør at du kan si opp eller takke nei til en jobb uten å havne i økonomisk uføre. Du kan slutte pga. verdikonflikt eller strategisk uenighet. Det er en god følelse. For meg som rangerer frihet så høyt har dette alltid vært en drivkraft, jeg har bare ikke satt ord på det. Men hvor mye FYM trenger vi? Hva er nok?

Og hvorfor flytte fra hjembyen til et annet fylke?

Jo, kjærligheten spiller en rolle. Skal vi satse på kjærligheten må vi ta en viss risiko. Noen flytter til utlandet, jeg flytter til vakre og landlige Østfold.

Men like viktig, jeg lever av endring og vekst. Når jeg begynner å kjenne nummenheten i all komforten er det på tide å utfordre seg selv. Jeg er spent på å se livet fra et nytt geografisk og sosialantropologisk perspektiv. Jeg skal ta jenta ut av Frogner, selv om Frogner ikke går ut av jenta.

Jeg skal pendle rundt to timer hver dag jeg fysisk må være tilstede på møter og jobb i Oslo. Det er forhåpentligvis rundt tre eller fire dager i uken. Ved hjelp av diverse transportmidler som tog, til fots, sykkel og kanskje trikk eller buss. Den komfortable bilen må til pers lokalt. Men uten egen garasje i Oslo lenger, sitter det nok lenger inne som pendler nå som mitt elskede Oslo har blitt bilfiendtlig. Det er en egen debatt.

Jeg kjøper meg ned i eiendomsmarkedet for første gang i mitt liv. Det er litt skummelt og fint på en gang. Og helt ukarakteristisk.

Jeg skal slippe taket i måter jeg har gjort ting på lenge, fordi jeg vil og må videre for å lære og vokse. Kanskje går det rett vest og indre motstand kommer garantert. Kanskje blir det Oslo igjen før vi vet ordet av det. Kanskje blir det en blogg om et år om hvorfor dette var en skikkelig dårlig ide. Men kanskje blir det en berikende opplevelse for livet? Kanskje er det spot on, det neste riktige skritt? Jeg er klar for å prøve.

Og på landet og landet, fru Blom. Huset har ingen hage. Det ble bygget i 2017, og føles mer som en leilighet med terrasse. Nærmeste matbutikk er 400 meter, treningssenteret ti minutters gange og storsenteret en kort sykkeltur unna.

Det viktigste budskapet i «Kunsten å leve godt» handler likevel om noe mye viktigere enn hvor og hvordan vi bor.

Vi blander for ofte begrepet livskvalitet med ytre suksess, når all erfaring viser at det er indre suksess som teller. Hvorfor prøver det moderne samfunn å styre oss mot materiell suksess, heller enn mot en mindre stressende tilværelse? Hvorfor finnes det lister over de rikeste, men ikke over de mest tilfredse?

Penger, makt og popularitet er ting vi bare har begrenset kontroll med. Konsentrerer vi oss om disse tingene, vil vi bli dypt ulykkelig om vi mister dem. Suksess er sjelefreden du føler når du har gitt alt for å være så god du bare kan. Suksess i form av holdning, ikke i form av titler, medaljer eller overgangssummer. Vi har lykkes når vi ikke lar oss bringe ut av fatning, hverken av suksess eller tap. Vi må konsentrere oss om ting vi kan påvirke, og konsekvent overse alt annet.

Et godt liv er ikke noe du finner frem til utelukkende ved grubling. For å vite hva man vil her i livet bør man rett og slett prøve noe. Så nå skal jeg prøve noe nytt. Jeg ønsker meg selv lykke til.

 

50 år

50 år

På fredag blir jeg 50 år. Jeg har aldri hatt et særlig reflektert forhold til egen alder. Det har ikke vært interessant eller relevant nok til å bruke energi på. Før nå. I dag har jeg gjort meg ti refleksjoner:

1. Det er ingen selvfølge å bli 50 år. Vi hører om lille Mats på Skavlen som døde så altfor ung, og bekjente i 40-årene som må gi etter for kreften. Vi som får bli femti er heldige. De av oss som er gode på å praktisere takknemlighet i hverdagen, har det aller best.

2. Nyt den alderen du er. Alder er fascinerende. Når vi er barn og unge kan vi ikke bli voksne fort nok. Å se eldre ut er det største komplimentet vi får. På et eller annet tidspunkt snur dette trill rundt. Hvorfor, har jeg aldri skjønt helt, for modenhet og erfaring er da tiltrekkende? Uansett, for at livet ikke skal gå oss hus forbi, la oss nyte hver fase, hver alder. Vi får dem aldri igjen.

3. Alder er relativt. For en 20-åring er vi gamle. For en 80-åring er vi rene ungdommen. Ingen av delene, eller begge deler, er riktig.

4. Vi er halvveis i arbeidslivet. Om du har ti års utdannelse, har du rundt 20 års arbeidserfaring. Om vi pensjonerer oss ved 70, har vi hele 20 år igjen i arbeidslivet. På den ene side, er vi ikke lenger den som bare ser til andre for å lære, andre ser nå også til oss for læring. Det forplikter og inspirerer: å gjøre vårt beste for å opptre som rollemodeller for neste generasjon og de rundt oss. På den annen side, med erfaring kommer også selvtilfredshet. Nå gjelder det virkelig å ikke bli satt, eller enda verre: tro vi er verdensmestre og har svarene. Vi er bare halvveis i arbeidslivet og har like mye utvikling og læring foran oss, som bak oss.

5. Femti er det nye førti. Med stadig stigende levealder og helse, er femti blitt det førti var for noen generasjoner siden. Foreldregenerasjonen har trodd de blir mindre attraktive i arbeidslivet når de vipper femti. Jeg håper for guds skyld ikke det er riktig lenger, om det noen gang har vært sant. Med denne logikken inntrer effekten først når vår generasjonen blir seksti, om i det hele tatt.

6. Fysisk sårbarhet kommer kastet på oss. Vi har følt den emosjonelle sårbarheten på kroppen i mange runder. Motstandskraften er herdet. Vi vet at vi overlever brudd, sorg, skam og skuffelser. Den fysiske sårbarheten, derimot, kommer kastet på oss. Vi som har tatt vår fysikk som en selvfølge, innser plutselig at kroppens forfall ugjenkallelig har begynt. All verdens trening og sunn livsstil kan ikke stoppe den. Grå hår, artrose, dårligere forbrenning, slappere hud, en overgangsalder som ligger rundt hjørnet eller har begynt. Vi blir tvunget til å akseptere at kroppen aldri blir den samme igjen. Det sitter langt inne. Det gjelder å fokusere på alt vi fortsatt kan gjøre og være, og ikke hva vi mister.

7. Midtlivskrisens tid. Midtlivskrisen representerer et skifte i livet. Er du som meg, har du allerede unnagjort den. Den var dramatisk mens den sto på. Men den er samtidig et så ferskt minne at jeg fortsatt lærer av den. På sitt mest krevende har du det vondt og blir usikker på det meste. Hva nå? På sitt beste er den en mulighet til å sette nye drømmer og mål for den neste halvdel av voksenlivet. Ut av krisen blir vi tryggere på oss selv og hva som er viktig og ikke så viktig. Det gir en slags etterlengtet indre ro.

8. Lev nå. Er det noe vi bør innse i en alder av 50, så er det at livet er sårbart. Det bør omsider begynne å synke inn at vi ikke vet noe om morgendagen. Det som er viktig bør gjøres nå, ikke «en dag». «En dag» kommer kanskje aldri.

9. Sett av mer tid til nære, gode relasjoner. Et Harvard-studie forteller oss at kvaliteten på våre nære relasjoner er den viktigste faktoren for livskvalitet. Nå har vi jobbet og stått på i 20-30 år. Et av godene ved erfaring er at vi leverer bedre kvalitet på kortere tid. I stedet for å bruke den ekstra tiden til å jobbe mer og tjene stadig mer penger, hva om vi bruker noe av den sammen med de vi er glade i? Det vil i alle fall iht. forskning gjøre oss lykkeligere.

10. Vi har mye å se frem til. Forskning viser at tallforståelsen er på topp nå, og at vi har størst ordforråd ved 74 år. Det må glede alle som elsker språkets poetiske nyanser. Ved 51 år er vi på topp når det gjelder å forstå andre menneskers følelser. Det er jo bare gull, ikke minst som lederegenskap. Vi oppgir størst lykke på to tidspunkt i livet: først ved 23 år og så igjen ved 69 år. Vi har med andre ord 19 år igjen til livet smiler som mest! Om ikke det gir motivasjon, så vet ikke jeg. For å toppe det hele: Vi er mest fornøyd med kroppen vår og har best psykisk velvære ved 84 år! Hallelujah.

På fredag skal jeg stoppe opp og smile både innvendig og utenpå: Jeg har sable mye å være glad for. Life, bring it on 😀

 

Etikk, takk

etikk takkIntervju i Magasinet Lederne, Nummer 2 2018/årgang 108. Publisert med tillatelse fra Lederne. 

De aller fleste virksomheter har etiske retningslinjer, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Vi mennesker handler ikke alltid som vi burde, men gode verdier og føringer kan hjelpe oss til å gjøre det rette og sette noen grenser. Strategen Henriette Grønn er ikke i tvil om hva som betyr aller mest: den gode rollemodellen. – At en leder går foran med gode holdninger og atferd hjelper andre til å ta gode valg, og har stor betydning i en virksomhet. Det gjelder ikke minst topplederen, som øverste rollemodell. Hennes eller hans atferd, på godt og vondt, sprer seg som ild i tørt gress.

Integritet

Henriette Grønn bistår Lederne i en periode for å administrativt lede det pågående strategiarbeidet i organisasjonen. Hun har lang ledererfaring, og har vært kombinert leder og konsulent i næringslivet siden 2011. I 2015 startet hun selskapet Business is Personal, for å bistå toppledere på prosjektbasis og også leie seg selv ut som leder i perioder når kunden har behov. Hun har vært innom flere bransjer, og de faglige nisjene hennes er ledelse, strategi og kommunikasjon. Av utdanning er Henriette jurist, hun har en Master of Business Administration (MBA) og mellomfag i psykologi. – Integritet er viktig for meg, å være hel ved. Jeg har selv byttet jobb for å ta vare integriteten min. Jeg kan kompromisse og forhandle om det meste, men ikke verdier og tillit. På businessispersonal.no skriver hun følgende: «Å være leder er den jeg er. Det er en del av min identitet, uavhengig av tid og sted. Jeg har en sterk drive på å spille andre ledere gode og være en god leder selv. Vi blir aldri utlært og det finnes ingen fasitsvar i ledelse.»

– Har du integritet, lar du være å gjøre det du vet er galt – uavhengig av om du risikerer å bli tatt eller ikke. Som leder har du også et særlig ansvar for å følge opp dårlig atferd. Det krever mot og tydelighet. Dessverre er vi ofte konfliktsky, og når vi ikke sier fra om dårlig atferd, blir vi en del av problemet. Vi kan ikke i det ene øyeblikket snakke om flotte verdier og i det neste akseptere det motsatte. Det er den faktiske atferden som blir retningsgivende, ikke hva som står på et papir eller predikeres. Som leder er du en rollemodell, uansett om du vil det eller ikke. Folk rundt deg ser hen til hva du gjør, mener hun.

Unge stiller krav

I noen virksomheter kan det være en stor utfordring å endre, også når det gjelder atferdsverdier. – «Vi har alltid gjort det sånn her» er dyre ord for næringslivet. Unge mennesker i dag er mye mer opptatt av mening enn før. De tiltrekkes av selskaper som står for noe, som vil gjøre en forskjell i samfunnet utover å bare tjene penger. Å ha positive verdier som etterleves, blir et konkurransefortrinn, mener Henriette Grønn.

De gode verdiene kommer ikke av seg selv. Det må gjøres et godt stykke arbeid med å finne dem, og det må gjøres i fellesskap, understreker hun: – De ansatte må involveres, for alle virksomhetskulturer er unike. Og ingen kjenner hvor skoen trykker bedre enn de som jobber der. Hva kjennetegner vår kultur? Hva er viktigst for oss? Hva må vi slutte med? Hva må vi gjøre mer av? I Lederne har vi jobbet oss fram til tre verdier: tydelig, inkluderende og troverdig. Og de må fylles med innhold og tas eierskap til, så de ikke bare står der som fine ord på veggen. En ting er å finne de gode verdiene, en annen ting er å etterleve dem, og evaluere jevnlig hvordan det går: Hva får vi til? Hva får vi ikke til, og hvorfor? – Verdiene må brukes hver dag! De må være tema i hverdagen, på allmøter og i utviklingssamtaler. Den enkelte må ta dem inn over seg, og vi må minne hverandre på å etterleve dem.

Eksempelvis i Lederne må vi stille oss dette spørsmålet hele tiden: Er atferden eller beslutningen inkluderende, tydelig og troverdig? Hvis ikke, må vi korrigere atferden eller beslutningen så den blir i tråd med verdiene.

I dette utviklingsarbeidet er topplederen veldig viktig. Når det skal skapes nye vaner eller bygges ny kultur må lederen ta ansvar og gå foran som den viktige rollemodellen han eller hun er. Faktisk må alle ta et lederansvar, uansett formell lederstilling eller ikke. Vi kan ikke skylde på andre for vår egen uetiske oppførsel, understreker Henriette Grønn.

Rekruttering

Mange selskaper kan bli mye mer bevisste på å ansette gode rollemodeller. Hvor vanlig er det å snakke om etikk og verdier i jobbintervjuer? Og hvem tenker på det når man skal identifisere hva slags søkere man vil ha? – Hva ville det ikke gjort å stille flere spørsmål knyttet til verdier og atferd allerede i rekrutteringsarbeidet? Gjerne ved bruk av et etisk dilemma. Fagkompetanse har altfor stor vekt i norske lederansettelser. Vi forfremmer de faglig dyktige, uten særlig vekt på om de også er egnet eller motiverte til å bli gode ledere for andre. En CV er vel og bra, og tilstrekkelig fagkompetanse er selvsagt en forutsetning, men enda viktigere er dine rollemodellegenskaper som leder.

De samfunnsøkonomiske konsekvensene av god og dårlig ledelse er enorme. Jeg forbauses fortsatt over hvor lite vekt vi legger på holdning og rollemodellatferd ved ansettelser. Det har kostet mange virksomheter dyrt i ettertid, mener Henriette. Skal man lykkes må verdiene gjennomsyre virksomheten, og rollemodellene må være klar over det ansvaret de har.

– Vi må ha noen konkrete, korte og relevante etiske retningslinjer i bunn, så folk husker dem, og de må være tilpasset den enkelte virksomheten. Men de må følges opp av faktisk rollemodellatferd og gis innhold i det daglige, ellers er de bare et papir i en skuff og glemmes, slår Henriette Grønn fast.

Dilemmaet «spille andre gode»

IMG_5385

Min visjon har i mange år vært å spille andre gode, og jeg er ikke alene om det. Budskapet høres så enkelt og meningsfullt ut, det er hyppig brukt, men hvor godt er det egentlig? Uttrykket har i alle fall noen innebygde dilemmaer i seg.

For det første, om det å «spille andre gode» tolkes bokstavelig, er det riktig å spille andre gode selv om de om de ikke er bra for virksomheten, eller representerer verdier som er i strid med dine egne? Om du ble tilbudt en spennende jobb i en av verdens mest ettertraktede arbeidsplasser, eksempelvis Det hvite hus, ville du tatt jobben om den var å spille sittende president Trump god? Burde uttrykket heller være «spille gode mennesker gode»? At vi er selektive med hvem vi spiller gode? Eller er det nettopp der du kan gjøre en størst forskjell, der du kan spille en god som virkelig trenger det, det rette stedet å bruke ressursene dine?

For det andre, det er en innebygd kvinnedimensjon i det å «spille andre gode». Min erfaring er at kvinner, i større grad enn menn, mer naturlig setter seg selv litt til side. Menn er generelt bedre på å spille seg selv gode, og la andre spille dem gode. Både menn og kvinner har noe å lære her. Det finnes selvsagt også mange unntak blant begge kjønn. Likevel, i et samfunn hvor de fleste toppledere fortsatt er menn, og gjerne godt voksne menn fra en generasjon hvor kvinner ikke tok like mye plass innen ledelse som i dag – hvordan kan vi finne en bedre balansegang?

For det tredje, om vi bruker all vår energi på å spille andre gode, gjør vi oss selv for små? Og hvor mye energi kan vi bruke på å spille oss selv gode, uten å bli for narsissistiske? Ingen av delene er bra, og ingen av delene er god ledelse.

Jeg får eksempelvis jevnlig høre at jeg «er god til å markedsføre meg selv», og særlig fra mennesker jeg ikke har jobbet direkte med. Hver gang noen sier det, lurer jeg på om det er ment som et kompliment eller som en fordekt fornærmelse. Kanskje er det begge deler? Samtidig, er det et snev av jantelov her? Og i så fall, hvordan finne den gode balansegangen mellom å dele erfaringer og markedsføre egen business eller jobbaktiviteter, og samtidig ikke virke for selvopptatt? Er det forenelig å spille andre gode og samtidig markedsføre seg selv?

Uansett svar, alt som tilsynelatende virker udelt positivt har også sin akilles. Det er livets yin og yang. Alt handler om å finne balanse blant motkrefter på et eller annet vis. Derav også utfordringen.

Jeg vet ikke om jeg endrer visjonen min ennå. Det skal få marinere litt til. Viktigst er det å ha et stadig mer bevisst forhold til hva vi bruker tiden og ressursene våre på. For vi gjør en forskjell, bevisst eller ei, i den ene eller andre retning.

#stolpåprosessen