Norske ledere og investorer må bruke krisetiden til å bygge et bedre samfunn

Nå har det gått over tre måneder siden torsdag 12. mars. Dagen de fleste av oss vil huske som koronatidens start. De siste ukene i mars var preget av en uvirkelig krisestemning. Men det føles lenge siden nå.

På vei tilbake 

Nå er samfunnet merkbart på vei tilbake til noe som ligner normale tilstander. Nei, vi er ikke der ennå, men himmel hvor fjerne de første ukene etter 12. mars føles allerede. Det er på godt og vondt.

Jeg både savner det fine med unntakstilstanden, og er lettet over at jobbhverdagen er på vei tilbake. Samboeren min og jeg er litt i sorg over at «den dype koronatiden» er over. Vi hadde så fin ro og tilstedeværelse hjemme. En tid vi sannsynligvis ikke får tilbake før vi blir pensjonister. Samtidig føles det godt at samfunnet er på vei tilbake skritt for skritt. Og skrittene virker raskere og raskere. Vi vil fremover og ikke tilbake.

Næringslivets håndtering

Det blir spennende å se hvordan norske ledere og investorer velger å håndtere krisen. Landet rundt prioriterer nå ledere steinhardt med begrensede ressurser. Og hva er de villige til å ofre? Er det hensynet til økonomisk vekst, ansatte, eller kundene som styrer beslutningene i landets bedrifter? For alle ledere har en bias. Ingen prioriterer alle hensyn likt.

Jeg tror summen av disse valgene vil gjøre noe grunnleggende med det norske samfunnet. Med oss som ansatte og kunder. Med oss som ledere og investorer. Med oss som mennesker. Er det noen som føler at ledere er mer opptatt av seg selv og kostnadskutt i denne krisen, enn de er av deg som ansatt eller kunde? Andre ledere strekker seg langt for å ivareta menneskene og kundene, på bekostning av økonomisk vekst. Hva slags samfunn ønsker vi egentlig? For det er kriser verdiene våre verdier virkelig blir satt på prøve.

De siste femti årene

Vi har mye å lære av de siste femti årene. På 1970-tallet sa Milton Friedman, Nobelprisvinner i økonomi, at det eneste formålet med en bedrift er å tjene penger og at de pengene tilhører aksjonærene. Han traff tidsånden og slo an på 80-tallet. Toppsjefer ble lønnet med aksjer og annet knyttet til aksjeverdien på kort sikt. Deres selvinteresse ble å hause opp aksjeverdien, for å så å selge seg ut og bytte jobb. En ren egoistisk tilnærming til fordel for aksjonærene. For å maksimere profitten, ble ansatte brukt og kvaliteten til kundene kuttet på uetisk vis. Stafettpinnen blant toppledere gikk videre og sånn gikk nå årene. Det tankesettet endte i finanskrisen i begynnelsen av 90-årene. Åttitallets jappetid fikk en brutal slutt.

Jappetiden er ikke død

Hvis vi tror at tv-serier som Exit, Heksejakt og Billions inspireres av virkeligheten, hvilket produsentene påstår, er det opplagt av jappetiden er tilbake i beste velgående. Mange av oss har også observert noe lignende, om enn hakket mer diskret. I alle fall frem til COVID-19 satte inn. Jappetiden har nå koronapause, mens formuer bytter hender i rekordfart. Og for de som er for unge til å ha opplevd 80-tallets jappetid; den symboliserte grådighet og overfladiskhet á la nevnte tv-serier.

Det bredere spørsmålet er hvor mange av dagens ledere og investorer som motiveres av de samme underliggende motivene, om enn bedre skjult? Vi godt voksne kan riste på hodet og håpe at i alle fall dagens unge ikke lar seg forføre av alle pengene, og hva de kan kjøpe. For en dag skal jo de lede Norge. Men jeg er usikker. Har vi egentlig lært noe av historien, eller lar vi oss forføre igjen og igjen?

I dag søker de fleste av oss mening, og ikke minst de unge. Det er ikke nok for de fleste å tjene penger, vi vil oppleve at vi bidrar til noe meningsfylt. Det er tidsånden. Heldigvis. Eksempelvis, miljø- og klimaeffekter betyr noe og settes opp mot økonomisk profitt. Vi aksepterer ikke lenger som samfunn at økonomisk vekst går foran alle andre verdier.

Et bedre samfunn handler om mer enn penger

Da jeg jobbet for Microsoft i sin tid, var jeg inspirert av grunnlegger Bill Gates sin visjon. Den handlet om å ta ut menneskers potensial. Ikke om programvare eller å vinne over Apple. Men da jeg jobbet i Microsoft hadde Gates gått av som toppsjef og Steve Ballmer overtatt. Han var mest opptatt av å tjene penger og alt handlet om å ta rotta på konkurrentene. Han skrøt av hvor mye penger selskapet tjente i hans tid. Kanskje inspirerende for noen, men ikke for meg. Sjelen til Gates og selskapets visjon råtnet litt på rot under hans ledelse. Nå virker den heldigvis å være på vei tilbake med en bedre leder.

Henry Ford, grunnleggeren av bilmerket Ford, sa; «A business that makes nothing but money is a poor kind of business». La oss håpe at norske næringslivsledere og investorer tar beslutninger som støtter opp under denne lederfilosofien hver dag. At de bruker koronakrisen til å bygge et bedre samfunn. Da blir Norge er godt sted å jobbe, være kunde i og bo i årene som kommer. Og jappetiden utsatt på ubestemt tid.