Lykke kan være å starte dagen med to timer egentid på et vakkert sted. Våkne opp til synet av hvitkledde fjell som rager over havnen. Morgensolen som anes bak fjelltoppene. Vissheten om at sherpatrappen opp den ene fjellsiden skal gås, og fjellheisen tas ned. Turtøy var pakket, vekkerklokken satt på og taxi bestilt.

Veien var tørr da jeg ankom Tromsø på kvelden, men i løpet av natten snødde det så mye at snøkaoset kom på nyhetene. Begrensende tanker datt inn. Ville turen bli for glatt, ville jeg se trinnene? Med et skadet kne, ville jeg antagelig ikke tåle en kraftig vridning. Neppe rekke tilbake til møter i tide heller. Kanskje det er lurest å bli på hotellrommet, ta en rolig morgen med en kaffe på sengen? Det er lett å se begrensinger. Vi gjør det hele tiden. Men nei, fjellet fristet for mye.

Turen begynner på en bratt skogsti. Den første delen er det så mye snø at fjellstøvlene forsvinner i det hvite. Pulsen går rett til værs allerede femti meter opp i den første bakken. I bakhodet ligger vissheten om at jeg enda ikke har begynt på de 1300 steintrinnene Sherpatrappen består av.

Det var to fotspor foran meg i snøen. Heldigvis. Jeg ble så takknemlig over at noen hadde stått opp før meg denne morgenen i oktober. Snøen var tidvis heldekkende over trappetrinnene, men nå gikk jeg trygt i andres fotspor uten fare for kneet.

Senest i går kveld over en jobbemiddag, snakket vi om at endring ikke er én stor ting – men summen av tusen små skritt. Ikke tusen tilfeldige skritt, men skritt satt i system. I henhold til en rekkefølge, en strategi, en plan. Også opp Sherpatrappen handler det om neste skritt.

Det ene skrittet foran meg, det klarer jeg jo. Og når det neste skrittet etterhvert blir litt tungt, er det bare å ta en liten time out. Jeg ser ikke mye oppover på de hundrevis av skrittene jeg har igjen. Derimot ser jeg nedover, tilbake på de hundrevis av skrittene jeg har gått. Så ser jeg utover på den fantastiske utsikten, tenker på hvor utrolig heldig jeg er som får oppleve dette. Den vakre naturen, nysnøen, stillheten, lukten av fjelluft og utsikten. At jeg har en kropp som fortsatt kan ta meg med på dette. Så er pulsen nede og det neste trinnet virker helt overkommelig.

Det er så godt å kjenne på at mitt beste er mer enn bra nok. Livet er ikke en konkurranse med noen andre enn oss selv. Jeg gleder meg over de tre andre jeg møter opp fjellsiden. De går i sitt tempo og jeg går i mitt. Vi konkurrerer ikke med hverandre, vi unner hverandre denne opplevelsen. Vi behøver ikke si noe, vi bare smiler til hverandre der våre trinn krysses.

Det som slo meg mest, der jeg sto midt i en fjellskrent, er at hovedmålet ikke lenger er å komme til toppen. Det fikk meg til å smile. Det er så deilig at det ikke lenger er om å gjøre å være først eller best – om det noen gang har vært det. Nå er det om å gjøre å være tilstede. Målet er selve opplevelsen. Hele greia. Det å gjøre noe som er bra for kropp og sjel. Gjøre en positiv forskjell med andre. Før handlet det mest om å komme frem. Oftest fortest mulig. Levere. Check. Men om vi ikke er tilstrekkelig tilstede underveis, hva er da så viktig med å komme til topps? Og så fort vi kommer til topps, skal vi jo bare raskt videre. Så toppen er jo i praksis et kort øyeblikk, et blaff, mens veien har tatt 99% av tiden.

Det gamle ordtaket om at veien er målet, har aldri føltes riktigere. I dag fant jeg tonnevis av livsglede i en sherpatrapp.

Livet er skjørt. Det er bare å se oss rundt. Så la oss være tilstede alle skritt vi kan på veien. Gode stunder finnes overalt, bare vi ser etter.

God søndag!