Vi kan ikke gjøre alt, om vi skal gjøre noe godt

FullSizeRender

”Hvis jeg vil det hele, blir jeg ikke god til noe som helst”, skriver den danske forfatteren. Han er inne på noe.

Begrensningens kunst er en kunstform de færreste av oss behersker godt, ikke minst fordi vi møter en verden som konstant oppfordrer oss til det motsatte. Verdien av å gå glipp av noe er underkommunisert. Vi må bli bedre på å velge bort, om vi i det hele tatt skal se noe.

Tidsånden forteller at vi skal lykkes med alt. Vi skal ikke bare være dyktige i skolen og på jobb, vi skal være sunne, kreative, musikalske, vakre og atletiske. Det er neppe oppskriften på menneskelig livskvalitet.

Den amerikanske coachen Tony Robbins sier at suksess er å gjøre hva man vil, når man vil det, hvor man vil det, med hvem man vil det og så mye man vil det. Dette individualistiske, og noe selvsentrerte, synet er ikke forenelig med et bærekraftig samfunn.

Tidsånden hevder også at lykken er et valg, hvor den enkelte er ansvarlig for sin egen lykke gjennom måten de tenker og føler på. Paradokset er at de færreste (om noen) kan velge å bli permanent lykkelige, og dermed sitter vi igjen med en følelse av å være utilstrekkelige.

Vi lever i en kultur som lenge har dyrket tanken om ”så mye som mulig, så fort som mulig”. Livet er kort og vi skal leve maksimalt før det er for sent. Carpe diem, FOMO (fear of missing out) og YOLO (you only live once) er vår tids mantra. Vi lever i grenseløshetens tid.

Det grenseløse består i krav som aldri kan innfris, fordi målstreken konstant beveger seg lenger vekk. Det består også i en forventning om at vi alltid skal utvikle oss, bli bedre og lykkeligere.

Fenomenet kan beskrives som den ”hedonistiske tredemølle”, den evige jakten på større, bedre, vakrere, sterkere og raskere. Den passer godt på vårt opplevelsesorienterte forbrukersamfunn.

Hedonisme betyr nytelse eller lyst, og tredemøllen illustrerer at de ting vi søker kun gir forbigående lykke, hvor vi stadig må søke noe annet og bedre for å få samme kicket. Forskning viser at vår lyst- og lykkefølelse raskt faller tilbake til vårt grunnivå. En storgevinst i lotto gjør oss umiddelbart glade, men det har ikke noen varig innflytelse på vår subjektive opplevelse av lykke og tilfredshet. Etter kort tid er vi tilbake der vi var før.

For noen blir det et livsprosjekt å gå fra det ene til det andre, uten noen gang å være riktig tilfredse med noe. Det er nesten som narkomani, den stadige jakten på mer dop.

Å lever et godt liv forutsetter derfor en viss mengde selvkontroll. Ikke som et asketisk prosjekt eller masochistisk selvpining, men for å gjøre det best mulig som menneske, som forfatteren så godt skriver det.

Det er verdifullt å lære seg kunsten «å nøye seg med», fremfor å ville ha alt. Nå vi vier mer oppmerksomhet til å verdsette det vi har, kan det også bidra til mindre frykt til å velge andre ting bort. Det kan hjelpe oss vekk fra prestasjonssamfunnet og statusjaget. Er jeg god nok?

Vi må lære de oppvoksende unge at vi skal gjøre det rette, fordi det er rett, og ikke fordi vi får noen personlig vinning av det. Vi må forstå at denne form for dannelse er det motsatte av opportunisme, og at den bygger på moderasjon og selvbegrensing, som er avgjørende for at vi som individer og samfunn skal fungere godt over tid.

Forfatteren har noen konkrete tips på hvordan vi kan trene på å ”gå glipp” av:

  • Velg når vi må velge, Ikke gjør alle livets situasjoner til valg, det er mentalt utmattende.
  • Legg vekk tanken om at ”bare det beste er godt nok”, for vi blir aldri tilfredse om vi alltid skal jakte på det beste. Det som er best i dag, er kanskje utdatert eller ikke det beste neste år. Tenk ”godt nok”.
  • Gjør dine beslutninger irreversible. Det er mange beslutninger vi ikke bør omgjøre, selv om vi kan, ikke minst når de gjelder vårt forhold til andre.
  • Øv på takknemlighet over det du har.
  • La være å sammenligne så mye. Pleie ditt eget gress, kose deg på egen gressplen, i stedet for å bruke energien på å ønske seg naboens.
  • Lær å leve med begrensninger.

Avslutningsvis, vi feirer innovasjon og disrupsjon som det eneste saliggjørende for tiden, men alene gjør disse livet form- og grenseløst. Vi må kjenne vår tid og sted i et historisk perspektiv for å kunne tenke nytt på en fornuftig måte. Tidens ideal om det endringssøkende, innovative, proaktive og selvledende menneske har noen innebygde problemer med å tørre å gå glipp av. Om vi har som mål å bare bli en gjeng med igangsettere, som stadig skal videre med nye prosjekter, får vi en utfordring.

Vi kan ikke gjøre alt, om vi skal gjøre noe godt. Derfor må vi trene på kunsten å vise måtehold og la muligheter og fristelser gå.

La oss tørre å stå i valg. La oss vise mot til å gjøre noe skikkelig – og la resten gå.

*Boken er på dansk og kjøpt på flyplassen på Kastrup.

 

Reklamer

En boksommer ut av boksen

IMG_8545

Nå står sommerferien for dør, og for mange er en god bok synonymt med ferieidyll. Følelsen av å ha nok tid til å komme ned. Opplevelsen av å forsvinne inn i en annens historie.

Hva slags bøker liker du å lese? Like du best krim, romaner eller non-fiction? De fleste jeg kjenner har en hang til en viss type bøker og leser nesten utelukkende dem. Men hva om du utfordrer deg til å lese noe annet enn du pleier i sommer?

Ingen av oss får tilstrekkelig perspektiv om vi blir for ensporet. Livet handler om balanse, også på bokfronten. Det er ikke bare på jobb vi må ut av boksen og komfortsonen.

Jeg har de siste årene bare lest en haug av bøker om ledelse i vid forstand og nå er det på tide å ta utfordringen.

Venner og kjente har kommet med forslag til bøker jeg bør lese. Bøker som har betydd mye for dem og som de tror jeg vil få noe ut av.

Den første boken ut er «Love Warrior» av Glennon Doyle Melton. Det er en selvbiografisk bok om det å være menneske, og mer spesifikt, om det å være kvinne.

Boken beskriver et brutalt ærlig kvinneperspektiv og jeg tror 99% av alle kvinner vil kjenne seg igjen. Det er mulig du må være godt voksen og ha møtt veggen en eller flere ganger for å virkelig få noe ute den. Det er det perspektivet forfatteren har skrevet ut i fra. Det er muligens den råeste boken jeg noen gang har lest om det å være kvinne.

Det er ikke sikkert du vil kjenne deg igjen på detaljnivå, for Glennons historie inneholder bl.a. rusmisbruk og bulimi, men du vil kjenne deg igjen i beskrivelser av ærlige følelser, tanker og prosesser.

Jeg kjente meg i alle fall igjen i deler av historien og anbefaler den videre til alle kvinner jeg kjenner. Boken er et must. Om du tror du har vært alene om mange av tankene dine, så vil boken illustrere det motsatte.

Samtidig er det gull om menn også leser den. Fordi den vil øke forståelsen for hva det vil si å være kvinne. Eksempelvis hva menn og samfunnet har definert som sexy siden tidenes morgen, og som fortsatt dominerer i dag, er rimelig på villspor i forhold til hva kvinner syntes er sexy. Bare se på pornoen som florerer. Den er nesten utelukkende på mannens premisser.

Boken er full av eksempler på usunne idealer om maskulinitet og femininitet. Hver og en av oss må ta ansvar for å utfordre disse idealene, ellers kommer vi ikke videre som samfunn.

Det religiøse og manipulerende perspektivet om at kvinnen er satt til verden for å hjelpe mannen å få et fullverdig liv, blir også godt belyst. For selv det norske samfunnet er preget av dette forvridde kjønnsbildet. Det er bare å se seg rundt. Ta for eksempel sosiale medier. Mannens versjon av sexy er det som gir mest likes, og som jenter føler de må spille på for å ha en verdi og bli populære. De tør ikke å bare være seg selv som de flotte personene de er, uten all staffasjen. Det er vondt å observere.

Det slår meg også at boken burde være pensum i skolen, i alle fall for de eldre tenåringene. Det haster å få inn fag om personlig utvikling, følelser, hva selvfølelse er og trygghet på seg selv. Tidlig trening i håndtering av følelser og emosjonell intelligens. Vi burde ha det inn allerede i barneskolen. Det har mye mer å si for livskvaliteten enn nok et tradisjonelt IQ-rettet fag. Tar noen politikere denne ballen på alvor?

I dag er jeg takknemlig over å ha lest noe annet enn en lederbok, og flere skal det bli i sommer.

Tusen takk for anbefalingen til beste Kathrine Aspaas. #yourock #godbok

En real tankevekker

IMG_6102

Etter å ha lest denne boken er i alle fall en ting klart: Ingen av oss tenker klart.

Vi vet at vi hodene våre er fulle av ubevisste kognitive skjevheter, som forutinntatthet, antagelser, illusjoner og partiskhet. Vi tar feilslutninger hver dag, hele tiden.

Utfordringen er at vi ikke er klar over eller kan ta høyde for disse feilslutningene, da de nettopp er ubevisste. Og jo flere feilslutninger vi har, jo mer øker sannsynligheten for at vi tar dårlige beslutninger og reagerer uheldig på omgivelsene.

Med andre ord, vi er tjent med å jobbe for at de ubevisste feilslutningene våre blir bevisste. For da har vi i alle fall mulighet til å ta høyde for dem og justere oss.

Så hvordan kan vi bli mer bevisste? Bli bedre tenkere?

Den avbildede boken tar leseren igjennom intet mindre enn 99 feilslutninger, og listen er ikke uttømmende.

Når du skjønner at du kjenner deg igjen i mer eller mindre alle, både smiler og rister du litt på hodet. Dette er både underholdende, lærerikt og lettlest. I tillegg er påstandene godt underbygget av forskning og har en rikholdig kildehenvisning for den spesielt interesserte.

Jeg har lest den et par ganger nå, for egen læring og håp om å flytte noen av mine egne ubevisste feilslutninger opp i bevisstheten.

Er her åtte smakebiter som ikke minst er relevante i ledelse.

  1. Bekreftelsesskjevheten. Vi har en tendens til å tolke ny informasjon på en måte som gjør at den stemmer med våre eksisterende oppfatninger. Vi filtrerer bort ny informasjon som står i motsetningsforhold til det vi allerede tror.
  2. Handlingstendensen. Vi har en tendens til å handle for raskt og for ofte. Samfunnet belønner handlekraft og impulsivitet i uavklarte situasjoner, selv om beslutningen egentlig ikke har gjort situasjonen bedre. Ofte er det tvert i mot, men vi føler oss bedre fordi vi har gjort noe. I uavklarte situasjoner er vi oftest tjent med å avvente, til vi har bedre oversikt over situasjonen. Som filosofen Blaise Pascal sa: ”Menneskers ulykke stammer fra at de ikke er i stand til å sitte alene i et stille rom”.
  3. Falske assosiasjoner. Vi har en tendens til å mislike mennesker som bringer oss dårlige nyheter, fordi budbringeren assosieres med budskapet. Toppledere har derfor en tendens til å unngå folk med dårlige nyheter. Det gjør at kun gode nyheter når frem til toppen og gir et forvrengt bilde av situasjonen. Investor Warren Buffet er bevisst denne skjevheten. Han gir sine daglige ledere tydelig beskjed om å bare gi ham dårlige nyheter og uten å pakke dem inn.
  4. Beslutningstretthet. Det er anstrengende å ta beslutninger. Etter alle analyser, vurderinger og avgjørelser blir vi utmattet, fordi det krever viljestyrke og utholdenhet. Kjenner du følelsen etter å ha vært på IKEA eller etter en krevende workshop? Etter et intens beslutningsarbeid, blir du mer mottakelig for impulskjøp, usunne fristelser og tar vesentlig dårligere beslutninger. Vi må derfor hvile og lade batterier når vi er beslutningstrette, som en måte å beskytte oss fra oss selv på.
  5. Motivasjonsfortrengning. Om du har valgt å ha økonomiske bonussystemer, vil disse fortrenge annen motivasjon enn den økonomiske. Motivasjonsfaktorer som kreativitet, organisasjonens omdømme eller deling av kunnskap blir helt sekundært. Om du driver en virksomhet hvor det ikke er noen annen motivasjon å fortrenge, dvs. at penger er greia hverken mer eller mindre, kan pengebonuser fungere. Men om du leder eller starter en virksomhet hvor mening, lidenskap og en visjon står sentralt, ikke innfør økonomiske insentiver.
  6. Svadatendensen. Svadaprat avslører uvitenhet. Når vi snakker uklart er tanken uklar, mens klare tanker avler tydelig kommunikasjon. Utfordringen er at vi sjelden har virkelig klare tanker. Til det er verden og mennesker for komplekse. Alle som har jobbet med kommunikasjon en stund er klar over hvor viktig, og samtidig utfordrende, det er å kommunisere kort og enkelt. To gode sitat i denne sammenheng er Mark Twains ”Det er bedre å holde kjeften lukket og la folk tro du er en tosk, enn å åpne den og fjerne all tvil” og tidligere CEO Jack Welch ”Du aner ikke hvor vanskelig det er å være enkel og klar. Folk er redde for å bli oppfattet som enfoldige stakkarer. Egentlig er det helt motsatt”.
  7. Informasjonsskjevhet. ”Har du en fiende, gi ham informasjon!”, skriver forfatteren. Finanskriser og antagelser om utfall av den amerikanske valgkampen i fjor, er gode eksempler på at massiv informasjon kan være verdiløst. Når vi forsvinner for langt inn i informasjonsjungelen blir vi ikke klokere, tvert i mot. Forskning viser at vi tar bedre beslutninger med et minimum av informasjon. Overflødig informasjon er verdiløs, uansett om du kjenner til den eller ikke.
  8. Affektheuristikk. Vi liker å tenke på oss selv som rasjonelle individer, men det er vi ikke. Vi er slaver av følelsene våre. Menneskeheten har overlevd fordi vi er raske beslutningstagere. Vi benytter oss av øyeblikkelig reaksjoner, som affekt og intuisjon. Det er følelsene, og ikke tankene våre, som avgjør våre komplekse beslutninger. Helt ubevisst erstatter vi ”Hva syntes jeg om det?” til ”Hva føler jeg om det?”, selv om vi selvsagt aldri vil innrømme det. Derfor er emosjonell kommunikasjon også vesentlig mer effektiv enn rasjonell kommunikasjon.

House of Humans

IMG_7804

I dag ble den etterlengtede sesong fem av House of Cards sluppet på Netflix. Sammen med Designated Survivor, også på Netflix, tar den utgangspunkt i maktkampen i det hvite hus.

Begge seriene er underholdende, nærmest besettende, men de er også så mye mer enn det. De er studier i ledelse, menneskers psyke og påvirkning. De politiske sakene fungerer som et bakteppe.

President Underwood i House of Cards manipulerer seg til makt gjennom å forstå menneskene rundt seg. Han er ekspert i å tilegne seg innsikt i hva mennesker er opptatt av, hva som trigger dem, deres såre og sterke punkter, hva deres intensjoner er. Hvordan han skal komme under huden på andre, og hvilke knapper han skal trykke på for å få det som han vil. Han er rå på å kommunisere og vet hva slags retorikk som fungerer til enhver tid. Ledelse handler i stor grad om evnen til å påvirke andre og Underwood er ekstremt god på det.

Han vet at påvirkning og ledelse ikke først og fremst handler om tall, teknologi eller fancy buzz words. Digitalisering, disrupsjon og delingsøkonomi nevnes ikke med et ord, Ledelse handler om å forstå mennesker. Om å kommunisere med andre på en måte som engasjerer og når inn. For vi leder mennesker, ikke organisasjoner.

Francis Underwood vet at mennesker styres mer av det emosjonelle enn det rasjonelle. Han kommuniserer derfor mer til hjertet enn til hjernen. Han bruker frykt, inspirasjon, trusler, samvittighet, omsorg og ære i en salig blanding for å få det som han vil. Tall snakker han nesten aldri om, med mindre det er for å understreke et emosjonelt budskap.

Utfordringen er bare at Francis bruker sin verdifulle innsikt og evner til å fremme narsissistiske og skulte agendaer, ikke den jobben han er satt til å gjøre. Han er den ekstreme erketypen på en narsissistisk leder. Et skrekkens eksempel på hva slags ledere vi ikke ønsker.

Han bruker sin makt og kompetanse til å bruke mennesker, ikke utvikle dem. Til å fremme seg selv, ikke landet han er satt til å lede. Han bruker mennesker for å skinne selv, i stedet for å få andre til å skinne. Han er mer opptatt av egen makt, enn av det som er riktig. Lederrollen er det viktigste for ham, ikke hva han kan skape av verdi gjennom den.

Hans psykopatiske lederstil fungerer som søren, men kun til et punkt, som fryktbaserte lederstiler gjør. Det hvite hus er som en udetonert bombe som bare venter på å eksplodere innenfra. Tankene går raskt til dagens hvite hus og Donald Trump.

President Kirkman i Designated Survivor, derimot, har kun gode intensjoner. Han er oppriktig interessert i å lede landet sitt og skårer garantert lavt på narsissistiske egenskaper.

Han lykkes mot alle odds fordi han besitter samme menneskekompetanse som Underwood, han bare bruker den med motsatt fortegn.

Kirkman representerer gode verdier det vestlige samfunnet og demokratiet idealiserer. Han påvirker menneskene rundt seg gjennom emosjonell intelligens og en autentisk lederstil. Han kommuniserer også mer til hjertet enn hjernen, men setter i motsetning til Underwood andre mennesker og landet sitt foran seg selv. Med sin noe keitete og velmenende stil, er han en ukarismatisk variant av Barack Obama. Men vi tror på ham og hans intensjoner, derfor får han tilliten vår. En slags anti-helt.

Til ettertanke, de to ulike presidentene har også det felles at de har sterke ektefeller som står sammen med dem i tykt og tynt. Begge er åpne på at de ikke ville lykkes uten dem. Det samme er illustrert i tv-serien Madam Secretary. Ledere, og ikke minst toppledere, trenger minst en nær støttespiller over tid. Det blir fort ensomt på toppen om du ikke har en fortrolig, lojal og oppegående person du kan regne med og sparre med. Det behøver ikke å være en ektefelle, men en du stoler blindt på. Det kommer alltid tilbake til tillit.

Det er meldt vått og kaldere fremover. Det gir god anledning til å kose seg inne med de tretten nye episodene av House of Cards. Claire Underwood, aka Robin Wright, er det også umulig å ta blikket fra. Alle som har sett serien skjønner hva jeg mener.

#houseofcards #ledelse #mennesker #kommunikasjon #houseofhumans

Hvordan bli mer #businessworthy?

7B7A745E-E65F-438D-98B6-1D1AE9D52D90 (1)Business for Peace jobber for at næringslivet skal være en kraft for det gode. At bedrifter skal jobbe for å gjøre verden til et bedre sted, samtidig som de skal være lønnsomme. De kaller det ”businessworthy”, at vi må forplikte oss til å opptre verdige for å gjøre forretninger. Det er ikke bare et inspirerende budskap, det blir en nødvendighet fremover.

Tradisjonelt tenker ledere kortsiktig, fordi det er slik etablerte virksomheter er lagt opp. Kvartalsrapportering, årsrapportering og tallfokus styrer mye, oftest på for stor bekostning av det langsiktige og bærekraftige. God ledelse handler om noe helt annet enn kortsiktig vinning.

Med dagens stadig raskere tempo, har presset på den kortsiktige tekningen blitt forsterket. På grunn av teknologirevolusjonen går alt stadig fortere, vi vet mindre om fremtiden og klarer knapt å tenke mer enn et år frem.

Heldigvis finnes det krefter som presser på i motsatt retning. De siste to dagene har Business for Peace synliggjort flere beste praksis og rollemodellatferd. De viser at det er fullt mulig å gjøre noe meningsfullt og bærekraftig for samfunnet, og samtidig tjene penger.

For dagens unge er dette budskapet forankret i DNAet. Fremtidens vinnerbedrifter er de som lykkes med komboen bærekraftig lønnsomhet. Hvis du som leder ikke bygger en meningsfull virksomhet som gjør en inspirerende forskjell i samfunnet, får du ikke lenger de dyktigste ansatte, den nødvendige innovasjonen eller den stadig voksende gruppen av samfunnsbevisste og krevende kjøpere.

Et suksessrikt tiltak, som er utprøvd som pilot i flere land, er å ha to toppledere – også kalt dual leadership. Ledelse, og ikke minst toppledelse, har hatt et upropsjonalt antall narsissister. Det er mennesker som særlig søker makten og statusen som følger med ledelse, i tillegg til andre kvaliteter som avviker fra den type ledere verden trenger mer av. Ved å ha to likestilte ledere, reduserer statusen og makten for den enkelte. Det tiltrekker andre type ledere enn narsissister, og balanserer ut en rekke risikofaktorer.

Forsker og forfatter Adam Grant gjør et tilsvarende skille. Han kaller det «givers» og «takers». Førstnevnte tenker hva jeg kan gjøre for andre, sistnevnte hva andre kan gjøre for meg. Takers har en parallell til narsissister, som bruker folk i stedet for å utvikle dem. For å lykkes med ambisjonen til Business for Peace, må vi ha flere givers i lederstillinger.

Grant går videre og understreker at vi er raske til å dele oss inn i givers and takers. For mange av oss ser på oss selv som givers, og andre som takers. Selvinnsikten vår er med andre ord ikke helt på topp.

Annen forskning støtter også opp under dette. Hele 80% ser på oss selv som bedre ledere enn gjennomsnittet. Vi må derfor i større grad søke ærlige tilbakemeldinger på hvordan vi kan øke selvinnsikten vår, og derav bli bedre ledere og bedre givers.

Det slo meg i dag at det er et skille mellom rollemodeller og rollemodellatferd. Å se på noen som rollemodeller i sin helhet, gjør dem til uoppnåelige idealer. Det er ikke nødvendigvis hensiktsmessig, og selv de største ikonene er ikke rollemodeller i ett og alt. Jeg er derfor mest opptatt av rollemodellatferd, dvs. noe de konkret gjør, ikke nødvendigvis hvem de er. Det betyr at vi alle har samme forutsetninger for å utvise rollemodellatferd. Det forplikter og ansvarliggjør oss.

I dag ble jeg inspirert av snart 80-år unge Marilyn Carlson Nelson, som jeg aldri hadde hørt om før. Hennes ledelsesfilosofii er å lede med kjærlighet. Som tidligere CEO i en global virksomhet har hun bl.a. vunnet priser for sin innsats for å redusere menneskehandel.

I dag avsluttet hun en fagdebatt med å proklamere et dikt om kjærlighet. Så på tross av at hun er en kvinnelig toppleder av sin generasjon, som har måttet være ekstrem tøff for å ta plass i en mannsdominert verden, har hun som kvinne mot til å snakke emosjonelt og ikke bare rasjonelt. Hun leder fra hjertet.

En kvinne som også utviser rollemodellatferd er vår egen Gro Harlem Brundtland. Her følger tre sitater fra henne i dag, som oppsummerer både utfordringene og løsningene vi står overfor:

  • ”Too many leaders over too many years have been too slow to show leadership”
  • ”Women have to raise their voices”
  • ”Much have happened in the last 30 years”

En siste fotnote, det er lett å bli slått i bakken av alle de dyktige og inspirerende lederne der ute. Flere var på scenen under Business for Peace i dag. De har fått til så mye at jeg satt igjen både slått i bakken og inspirert på en gang. Her sitter jeg med en liten rådgivningsvirksomhet som monner så lite i den globale sammenheng. Samtidig tenkte jeg at vi alle bare er en person. Vi kan gjøre vårt beste der vi til envher tid er, uansett hvor det er. Om vi alle utviser litt mer rollemodellatferd, gjør litt mer godt for andre og samfunnet rundt oss, så monner det masse.

Nå har jeg gitt min ”pledge” på å handle #businessworthy på http://businessworthy.org. Hva med deg?

#Businessworthy #wecandoit

Når Plan A går rett vest, la oss «kick the shit out of» Plan B

IMG_6821

Sheryl Sandbergs første bok, Lean in, er en av de beste lederbøkene jeg har lest. Hennes andre bok, Option B, kom ut for et par uker siden.

Sandberg mistet uventet og tragisk mannen sin for to år siden, og har fått hjelp av psykologen Adam Grant til å skrive en bok om motstandsdyktighet som et ledd i sorgprosessen. Hvordan kjempe videre når livet slår oss rett i bakken? Hvordan finne mening igjen?

Jeg hadde boken i hånden samme dag som den kom ut i USA. For alle som har vært igjennom tøffe sorgprosesser, traumer og kjent på dyp fortvilelse og depresjon, vil boken virke velkjent. Mange av følelsene, stadiene hun går igjennom, rådene og refleksjonene er allmenngyldige.

Den er godt skrevet, selvsagt. Sandberg utviser fortsatt rollemodellatferd som leder, ved å vise mot gjennom sårbarhet, deling, læring og klokskap. Hun er personlig, ikke privat. Hun er oppriktig opptatt av å dele erfaringer for å spille andre gode. Ikke overraskende er hun inspirert av Brené Browns foredrag om makten i sårbarhet.

Ingen har fått utdelt bare roser i livet. Livet er ikke perfekt for noen av oss. Vi har alle opplevd tap i en eller annen form, som kjærlighetssorg, sykdom, overgrep, mistet jobben, en drøm som går tapt, møtt veggen eller en nær har dødd. Sorg, ensomhet og isolasjon er krevende følgesvenner uansett omstendigheter.

Bokens hovedbudskap er at når Plan A går rett vest, må vi ”kick the shit out of” Plan B. Det er ikke et spørsmål om vi kommer til å oppleve tap. Det er bare et spørsmål om når. Vi lever alle en eller annen form for Plan B.

Her følger utvalgte refleksjoner og råd fra boken, iblandet noen egne ord. Les hele boken om du ønsker å gå mer i dybden. Der finnes også referansene.

  • Motstandsdyktighet er ikke statisk eller medfødt. Det er en muskel som kan trenes opp.
  • Det er særlig tre negative tankemønstre som hindrer oss på veien tilbake: 1) troen på at det er din feil, at det er deg det er noe galt med, 2) troen på at en hendelse vil påvirke alle områdene i livet ditt, gjerne totalt dominere, og 3) troen på at det vil vare evig, at du aldri får det bra igjen. Sagt på en annen måte: ”Det er min feil alt er jævlig. Livet mitt er jævlig. Det kommer alltid til å være jævlig.” Disse begrensende tankene er helt på jordet, selv om det ikke føles sånn. Alt er ikke din feil. Alle områder i livet ditt er ikke jævlige. Det vonde kommer ikke til å vare evig.
  • Vi liker å tro at smerte går bort om vi ikke snakker om den eller prøver å ignorere den. Det gjør den ikke. Smerten lever bare lenger og verre om vi hysjer den vekk.
  • Det beste noen kan si er at de anerkjenner smerten din og at de er der med deg. Smerten er elefanten i rommet. Uten å anerkjenne den isolerer vi oss i stedet, og trekker oss unna de som kunne gitt oss trøst og omsorg.
  • Ikke spør en som sliter ”Er det noe jeg kan gjøre?” eller ”Jeg er her for deg om du trenger noe”, selv om det er godt ment. For det skifter ansvaret over på den som har det vondt til å komme opp med noe. Kom heller med konkrete invitter, som vedkommende kan si ja eller nei til.
  • Vi går i stillemodus når vi trenger å snakke som mest. Venner som aldri spør eller virker å bry seg, kan skyldes selvopptatthet. Men de kan også bare være ukomfortable med nære samtaler. Kanskje er de redde for å bli trukket ned i sorgen med deg. Eller de vet ikke hva de skal si eller gjøre, så de velger å ikke si noe. Uansett årsak, stillhet eller unnvikelse er det verste for den det gjelder.
  • Snakk om smerten, spør. Det er ikke slik at vi behøver å være bekymret for at vi minner vedkommende på det vonde. De tenker på det hele tiden uansett, så det å snakke om det gjør at de føler seg mindre isolert og ensom med tankene som allerede er der 24/7.
  • Snakk til deg selv som du ville snakket til din beste venn. Da blir vi mer forståelsesfulle, mindre selvkritiske og skamfulle. Dette er en av de viktigste faktorene i å bygge motstandsdyktighet. Vi kan ikke endre fortiden. Det handler ikke om å frita seg selv for ansvar, men å slutte å slå oss selv så mentalt at vi ødelegger for fremtiden. Kvinner er statistisk sett hardere mot seg selv enn menn.
  • Om vi legger ansvaret på handlingene våre og ikke på oss selv som person, tillater det oss å føle dårlig samvittighet fremfor skam. Det er sunnere. Skam gjør at vi føler oss verdiløse og krymper. Det er en av de mest, om ikke den mest, destruktive følelsen.
  • Et gammelt ordtak lyder at vi skal være mot andre som vi vil at andre skal være mot oss. Et bedre ordtak er at vi skal være mot andre som andre ønsker at vi skal være mot dem. For det handler om å forstå deres behov, ikke våre.
  • Nyere forskning viser at de fem sorgstadiene til psykiater Elisabeth Kûhler-Ross; fornektelse, sinne, forhandling, depresjon og aksept, ikke er kronologiske. Vi skifter frem og tilbake mellom dem i hele sorgprosessen. Så når depressive episoder dukker opp i midt i den gradvise akseptfasen, betyr ikke det at vi er to skritt tilbake igjen. Det er en naturlig del av veien tilbake.
  • Skriv dagbok. Bare skriv. Å omsette tanker til ord kan ha en terapeutisk effekt. Det er også et nyttig verktøy for egenkjærlighet. I begynnelsen kan det føles verre å skrive ned det vonde. Vi gjør instinktivt alt for å slippe å føle på smerten. Men forskning viser at de som kom i gang med dagboken og fortsatte i seks måneder, hadde det vesentlig bedre psykisk og fysisk enn de som ikke gjorde det.
  • Skriv ned tre ting du er takknemlig for hver dag. En klem du fikk eller at kaffen smakte godt.
  • En traumatisk opplevelse er jordskjelv som rykker jorden under bena våre. Den river vekk følelsen av at livet er kontrollerbart, meningsfullt og forutsigbart. Mange har hørt om PSTD (post traumatic stress disorder) og flere enn vi tror har opplevd det. Få har hørt om PSG (post traumatic growth). Traumatiske opplevelser fører ikke bare til lidelse, men også til vekst. Det blir bedre over tid, selv om det virker umulig når vi er midt i det.
  • Å tenke på det verste som kan skje videre, kan ironisk nok være til hjelp. Selv om det ikke føles som om noe kan bli verre, så kan det alltid det. Den tanken kan lede til glimt av takknemlighet over at det ikke skjer. Sett ting litt i perspektiv, om enn i korte øyeblikk.
  • På samme måte som vi skal være snille mot oss selv når vi gjør feil, skal vi være snille mot oss selv og nyte livet når vi kan. Vonde opplevelser tar oss til fange. Å kjempe seg løs krever energi og utholdenhet. Når vi tar tilbake gleden, tar vi tilbake det som ble stjålet fra oss.
  • Håpet er vår siste skanse. Det er lyset innerst inne i oss som ikke vil bli slukket. Det er kjernen i motstandskraft. Troen på at om vi gjør noe, så vil det bli bedre over tid. Ikke så fort som vi ønsker, men likevel. Menneskets urkrefter er vår vilje til å leve og vår evne til kjærlighet.
  • Vi lærer mer fra feil enn suksess, det vet vi. Likevel velger vi ofte å ikke lære. Vi er for usikre til å innrømme feilene overfor oss selv, og for stolte til å innrømme dem overfor andre.
  • Psykologer har for lengst funnet ut at vi over tid angrer mer på det vi ikke gjorde, enn det vi gjorde. Derfor må vi oppmuntre hverandre til å ta sjanser, omfavne feilene våre og lære av dem.
  • Til alle som er single, her er litt oppmuntrende forskning. Et omfattende studie viste at single i gjennomsnitt hadde 6,7 i oppgitt lykke på en skala fra 0-10. Når de giftet seg gikk den opp til 6,8 i månedene etter bryllupet. Etter åtte års ekteskap var den nede på 6.55. Studiet viste at single i gjennomsnitt er veldig fornøyd med livet sitt, i motsetning til myten om at lykken er å være i forhold.
  • Det er i relasjonene våre at vi finner vår vilje til å leve, vår kapasitet til å elske og vår evne til å skape forandring i verden. Et omfattende Harvard-studie fant at kvaliteten på relasjonene våre er den mest avgjørende faktoren for livskvalitet
  • Du er ikke alene, selv om det føles slik. Jeg skrev en blogg om dette julen 2015.

Vi er mer sårbare enn vi tror og vi er sterkere enn vi tror. Nietzsche sa at det som ikke tar livet av oss, gjør oss sterkere. Han hadde rett. Prosessen tar mye lenger tid enn vi forventer, er komfortable med og håper underveis, men han har rett.

Vi lever alle en eller annen form for Plan B. Let´s kick the shit out of it.

#OptionB #PlanB #resilience #wecandoit

Den tradisjonelle partipolitikken er utdatert

51a37c7d0b1eaaed7bb402bf006f595fDen tradisjonelle partipolitikken har vært en god måte å organisere demokratiet vårt på i snart halvannet århundre. Den har bidratt til å tydeliggjøre alternativer og valgene vi som velgere står overfor. Vi har mye å takke partipolitikken for.

Samtidig har den blitt gradvis mer i utakt med samfunnet. De kulturelle, historiske og ideologiske rammer innen sosialisme, konservatisme, de røde og nå de grønne, er ikke lenger den beste måten å organisere politikk på. De fastlåste rammene partipolitikken har satt hindrer innovasjon og nytekning. Blått, rødt, grønt og variasjoner av disse legger unødige begrensinger.

Det vage og lite folkelige politikerspråket, som dagens politikere er fostret opp på, symboliserer dette. Selv om måten politikere kommuniserer på bare er en del av den større utfordringen.

Dagens millennials er den mest politiske engasjerte generasjonen hittil. Det er jo et fantastisk utgangspunkt, men partipolitikken resonnerer ikke hos dem. Det gjør den ikke hos meg heller. Jeg blir mer og mer likegyldig til norske politiske partier for hvert stortingsvalg som går. Til høsten kommer jeg til å stemme, for det er min plikt og privilegerte rettighet i vårt flotte demokrati, men jeg gruer meg til de uinspirerende valgalternativene.

Partiene er for navlebeskuende. De fremstår for opptatt av å konkurrere med hverandre og bruker masse energi på interne maktkamper. Ingen av delene er særlig interessant eller inspirerende for velgerne. Sakene blir konstruert for å skape posisjon og opposisjon, når det ofte er mer intern uenighet i partiene enn det er på tvers av partiene. Maktkamp i partipolitikken fremstår for ofte som viktigere enn å bygge landet vårt på tvers av ulikheter.

Det er rett og slett noe med partipolitikken som blir suboptimaliserende, i mangel av et bedre ord. Det handler ikke først og fremst om enkeltpolitikerne, for de er det mange bra av, men om systemet og rammene de jobber i.

Eksempelvis, Høyre og Arbeiderpartiet burde stilt til valg sammen om vi fritt skulle tenke på hva som er best for landet. Det er likevel utenkelig med dagens begrensende rammer. Det er galskap satt i system.

Det blir også konstruert å ha et eget miljøparti, for miljø er noe alle seriøse politikere må ha på sin politiske agenda i dag. Miljøet på integreres i en helhetlig tenking, ikke som et eget parti og en silo som undergraver dets eget formål.

Jeg har sett tidligere politikere fra ulike partier jobbe sammen på nært hold. Når de kan jobbe med frie tøyler, vekk fra den partipolitiske klamme foten, skaper de magi sammen. Tenk om alle våre beste politikere ble plassert i et team sammen for å løse Norges utfordringer? For å spille hverandre gode til det beste for landet, i stedet for å konkurrere om makt innad og utad? Om vi satte partipolitikken til side og ba de lede landet sammen, uten prestisje eller føringer fra andre?

Jeg får litt assosiasjoner til kirkens historie. På grunn av makten og strukturen som ligger der, begynner menneskene i den å handle på måter som ikke lenger fremmer det de er der for.

Det er lett å vise til amerikansk og andre lands politikk, men vi må begynne med vårt eget politiske system. Det holder ikke med å flekke litt maling her og der på den samme grunnmur, planløsning og struktur. Vi må rive hele huset og bygge det på nytt, tilpasset nåtid og fremtidens behov.

Vi må bygge en bærekraftig måte å organisere politikken i Norge på. Ikke enkelt, for ingen liker på kort sikt å gi fra seg makt og makt er det som holder strukturen oppe. Men de beste lederne gjør det gladelig, om det kan bidra til å nå et høyere felles mål: Det som er i Norge AS sin interesse. De setter landet foran seg selv, vi foran jeg, ikke jeg foran vi.

I næringslivet er det visjonen og målet som skal lede oss samlet på en vei. Alle politikeres mål bør være å gjøre sitt beste for å bygge Norge til et godt og bærekraftig land å bo i. Partipolitikken er således helt underordnet. Det er måten vi organiserer politikken på som trenger en real reorganisering, ikke vår felles visjon.

Spørsmålet er om partipolitikken, på samme måte som næringslivet, klarer å disruptere seg selv. Tenk om vi kunne velge en partinøytral toppleder, som satte sammen det sterkeste og best kvalifiserte politiske teamet til å lede Norge? Hvor politisk kompetanse, god ledelse og kommunikasjon, gjennomføringsevne og personlig egnethet var kvalifikasjonene, løsrevet fra partipolitikken?

Høres ut som utopi? Kanskje. Men en dag kommer en utfordrer på banen i politikken og de etablerte partiene vil lure på hva som traff dem.

Disrupsjon er ikke bare noe næringslivet må forholde seg til. Kun de politiske partiene som klarer å tenke helt nytt vil overleve når millennium-generasjonen leder landet vårt.

Før eller siden starter noen en politisk bevegelse som har som formål å røske opp i det bestående. Som snakker på helt andre måter enn partirøkla. Det forfriskende pustet tror jeg mange vil ta i mot med åpne armer.

Norsk partipolitikk er utdatert, så når skal vi sette egen posisjon til side og bygge et nytt politisk hus sammen? Det nye og moderne norske huset vil jeg, og mange med meg, være engasjert i å bygge. Det krevet mot, prestisjeløshet og en tydelig visjon folk kan identifisere seg med og inspireres av. Det krever god ledelse anno 2017.

Hvem tar utfordringen først og går foran?

#politikk #disrupsjon #NorgeAS #ledelse #kommunikasjon #enforalle #alleforen #byggelandet