Mens jeg nyter favorittdrikken i stillhet denne søndagen, blir jeg sittende å se på glassflasken. Glassflasken er nesten full. Hva med ditt glass? Er det nesten fullt eller halvtomt? Spørsmålet er gammelt og fortsatt relevant. Vi ser ikke verden slik den er, vi ser den slik vi er.

Så hvordan ser du på livet? Er du grunnleggende optimist eller pessimist? Ser du instinktivt løsninger og muligheter, eller begrensninger og hva som kan gå galt?

Vi har alle gode og dårlige dager som påvirker hvordan vi ser livet, men mange psykologer mener fortsatt vi grunnleggende er det ene eller det andre. At dette handler om genetikk, på samme måte som personlighetstrekk som ekstrovert og introvert. Det er fascinerende lesing.

Men selv fagekspertene mener det er rom for justeringer. For optimister føles det bedre å tenke at vi kan endre oss. En pessimist finner kanskje en ro i å tenke at personligheten er satt?

Det fine er at det ikke er noe rett eller galt. Det ene perspektivet er ikke bedre enn det andre, bare ulikt. Vi trenger både optimister og pessimister i verden. De beste teamene har gjerne en blanding. Der noen instinktivt sier «kjør på!», sier andre «dette går ikke» eller «stopp en halv, har vi tenkt på dette?». Beslutningene blir ofte bedre i slike team.

Optimisten opplever pessimisten som negativ. Pessimisten ser optimisten som naiv. Pessimisten tenker på alt som kan gå galt, og sikkert gjør det. Optimisten på alt som kan gå rett. Pessimisten mener det ikke er gjennomtenkt nok, at det går for fort, mens optimisten syntes det går for sakte. Noen som kjenner seg igjen i denne dynamikken?

Genetikk og personlighet til side, perspektiv er også et resultat av våre erfaringer. Så hva med filtrene og biasene vi tilegner oss gjennom livet?

Etter å ha vært i tusenvis av møter, fascineres jeg fortsatt av at ingen opplever det samme møtet identisk. Vi fikk med oss ulike poeng, la ulik vekt på dem. Tolket det som ble sagt, og ikke sagt, på forskjellige måter. Likevel glemmer vi fort at andre ikke ser omgivelsene akkurat slik vi ser dem. Jeg gjør det selv. Derfor er en debrief så viktig. Hvordan forsto du det som ble sagt? Hva konkluderte vi egentlig med? Hva er riktig neste action? Tilsynelatende klare spørsmål, men du verden så mye uklarhet de avslører.

Og hvor ærlig er du med ditt eget perspektiv? Det slår meg ofte at gapet er stort mellom hvordan vi mennesker ser oss selv og hvordan andre ser oss. Vi lurer oss selv i hytt og pine. Henrik Ibsen skrev i Vildanden at «Tar de livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar de lykken fra ham med det samme». Det er ikke alle som er klare for å bli utfordret på eget perspektiv. Selvfornektelse kan være overlevelse. Det må vi antagelig respektere. Og vi har alle elementer av selvfornektelse, la oss ikke glemme det. Svært få, om noen, er 100% ærlige med seg selv. Og er det en ting erfaring viser, så er det at vi ikke kan endre andre menneskers perspektiv med mindre de er motivert til å endre det selv.

Men du verden hvor mye mer inspirerende og lærerikt det er å jobbe med mennesker som ønsker å utvikle seg og er åpne for nye perspektiv! Som lytter, er nysgjerrige og stiller gode spørsmål. Sier optimisten. En pessimist syntes kanskje dette perspektivet høres krevende ut? Livet er enklere og mer behagelig når vi omgir oss med folk som tenker likt som oss, og er skeptiske til nye ting.

Alle viktigst er det kanskje at vi anerkjenner at andre ikke ser verden slik vi ser den, og at det er naturlig og ålreit. Det gir uante muligheter, sier optimisten. Det byr på utfordringer, sier pessimisten.

«Uansett om du tror du kan, eller ikke tror du kan, så har du rett», sa Henry Ford. Hans ord er fortsatt kloke.

Om ikke perspektiv er alt her i livet, så er det i alle fall mye.