Når Plan A går rett vest, la oss «kick the shit out of» Plan B

IMG_6821

Sheryl Sandbergs første bok, Lean in, er en av de beste lederbøkene jeg har lest. Hennes andre bok, Option B, kom ut for et par uker siden.

Sandberg mistet uventet og tragisk mannen sin for to år siden, og har fått hjelp av psykologen Adam Grant til å skrive en bok om motstandsdyktighet som et ledd i sorgprosessen. Hvordan kjempe videre når livet slår oss rett i bakken? Hvordan finne mening igjen?

Jeg hadde boken i hånden samme dag som den kom ut i USA. For alle som har vært igjennom tøffe sorgprosesser, traumer og kjent på dyp fortvilelse og depresjon, vil boken virke velkjent. Mange av følelsene, stadiene hun går igjennom, rådene og refleksjonene er allmenngyldige.

Den er godt skrevet, selvsagt. Sandberg utviser fortsatt rollemodellatferd som leder, ved å vise mot gjennom sårbarhet, deling, læring og klokskap. Hun er personlig, ikke privat. Hun er oppriktig opptatt av å dele erfaringer for å spille andre gode. Ikke overraskende er hun inspirert av Brené Browns foredrag om makten i sårbarhet.

Ingen har fått utdelt bare roser i livet. Livet er ikke perfekt for noen av oss. Vi har alle opplevd tap i en eller annen form, som kjærlighetssorg, sykdom, overgrep, mistet jobben, en drøm som går tapt, møtt veggen eller en nær har dødd. Sorg, ensomhet og isolasjon er krevende følgesvenner uansett omstendigheter.

Bokens hovedbudskap er at når Plan A går rett vest, må vi ”kick the shit out of” Plan B. Det er ikke et spørsmål om vi kommer til å oppleve tap. Det er bare et spørsmål om når. Vi lever alle en eller annen form for Plan B.

Her følger utvalgte refleksjoner og råd fra boken, iblandet noen egne ord. Les hele boken om du ønsker å gå mer i dybden. Der finnes også referansene.

  • Motstandsdyktighet er ikke statisk eller medfødt. Det er en muskel som kan trenes opp.
  • Det er særlig tre negative tankemønstre som hindrer oss på veien tilbake: 1) troen på at det er din feil, at det er deg det er noe galt med, 2) troen på at en hendelse vil påvirke alle områdene i livet ditt, gjerne totalt dominere, og 3) troen på at det vil vare evig, at du aldri får det bra igjen. Sagt på en annen måte: ”Det er min feil alt er jævlig. Livet mitt er jævlig. Det kommer alltid til å være jævlig.” Disse begrensende tankene er helt på jordet, selv om det ikke føles sånn. Alt er ikke din feil. Alle områder i livet ditt er ikke jævlige. Det vonde kommer ikke til å vare evig.
  • Vi liker å tro at smerte går bort om vi ikke snakker om den eller prøver å ignorere den. Det gjør den ikke. Smerten lever bare lenger og verre om vi hysjer den vekk.
  • Det beste noen kan si er at de anerkjenner smerten din og at de er der med deg. Smerten er elefanten i rommet. Uten å anerkjenne den isolerer vi oss i stedet, og trekker oss unna de som kunne gitt oss trøst og omsorg.
  • Ikke spør en som sliter ”Er det noe jeg kan gjøre?” eller ”Jeg er her for deg om du trenger noe”, selv om det er godt ment. For det skifter ansvaret over på den som har det vondt til å komme opp med noe. Kom heller med konkrete invitter, som vedkommende kan si ja eller nei til.
  • Vi går i stillemodus når vi trenger å snakke som mest. Venner som aldri spør eller virker å bry seg, kan skyldes selvopptatthet. Men de kan også bare være ukomfortable med nære samtaler. Kanskje er de redde for å bli trukket ned i sorgen med deg. Eller de vet ikke hva de skal si eller gjøre, så de velger å ikke si noe. Uansett årsak, stillhet eller unnvikelse er det verste for den det gjelder.
  • Snakk om smerten, spør. Det er ikke slik at vi behøver å være bekymret for at vi minner vedkommende på det vonde. De tenker på det hele tiden uansett, så det å snakke om det gjør at de føler seg mindre isolert og ensom med tankene som allerede er der 24/7.
  • Snakk til deg selv som du ville snakket til din beste venn. Da blir vi mer forståelsesfulle, mindre selvkritiske og skamfulle. Dette er en av de viktigste faktorene i å bygge motstandsdyktighet. Vi kan ikke endre fortiden. Det handler ikke om å frita seg selv for ansvar, men å slutte å slå oss selv så mentalt at vi ødelegger for fremtiden. Kvinner er statistisk sett hardere mot seg selv enn menn.
  • Om vi legger ansvaret på handlingene våre og ikke på oss selv som person, tillater det oss å føle dårlig samvittighet fremfor skam. Det er sunnere. Skam gjør at vi føler oss verdiløse og krymper. Det er en av de mest, om ikke den mest, destruktive følelsen.
  • Et gammelt ordtak lyder at vi skal være mot andre som vi vil at andre skal være mot oss. Et bedre ordtak er at vi skal være mot andre som andre ønsker at vi skal være mot dem. For det handler om å forstå deres behov, ikke våre.
  • Nyere forskning viser at de fem sorgstadiene til psykiater Elisabeth Kûhler-Ross; fornektelse, sinne, forhandling, depresjon og aksept, ikke er kronologiske. Vi skifter frem og tilbake mellom dem i hele sorgprosessen. Så når depressive episoder dukker opp i midt i den gradvise akseptfasen, betyr ikke det at vi er to skritt tilbake igjen. Det er en naturlig del av veien tilbake.
  • Skriv dagbok. Bare skriv. Å omsette tanker til ord kan ha en terapeutisk effekt. Det er også et nyttig verktøy for egenkjærlighet. I begynnelsen kan det føles verre å skrive ned det vonde. Vi gjør instinktivt alt for å slippe å føle på smerten. Men forskning viser at de som kom i gang med dagboken og fortsatte i seks måneder, hadde det vesentlig bedre psykisk og fysisk enn de som ikke gjorde det.
  • Skriv ned tre ting du er takknemlig for hver dag. En klem du fikk eller at kaffen smakte godt.
  • En traumatisk opplevelse er jordskjelv som rykker jorden under bena våre. Den river vekk følelsen av at livet er kontrollerbart, meningsfullt og forutsigbart. Mange har hørt om PSTD (post traumatic stress disorder) og flere enn vi tror har opplevd det. Få har hørt om PSG (post traumatic growth). Traumatiske opplevelser fører ikke bare til lidelse, men også til vekst. Det blir bedre over tid, selv om det virker umulig når vi er midt i det.
  • Å tenke på det verste som kan skje videre, kan ironisk nok være til hjelp. Selv om det ikke føles som om noe kan bli verre, så kan det alltid det. Den tanken kan lede til glimt av takknemlighet over at det ikke skjer. Sett ting litt i perspektiv, om enn i korte øyeblikk.
  • På samme måte som vi skal være snille mot oss selv når vi gjør feil, skal vi være snille mot oss selv og nyte livet når vi kan. Vonde opplevelser tar oss til fange. Å kjempe seg løs krever energi og utholdenhet. Når vi tar tilbake gleden, tar vi tilbake det som ble stjålet fra oss.
  • Håpet er vår siste skanse. Det er lyset innerst inne i oss som ikke vil bli slukket. Det er kjernen i motstandskraft. Troen på at om vi gjør noe, så vil det bli bedre over tid. Ikke så fort som vi ønsker, men likevel. Menneskets urkrefter er vår vilje til å leve og vår evne til kjærlighet.
  • Vi lærer mer fra feil enn suksess, det vet vi. Likevel velger vi ofte å ikke lære. Vi er for usikre til å innrømme feilene overfor oss selv, og for stolte til å innrømme dem overfor andre.
  • Psykologer har for lengst funnet ut at vi over tid angrer mer på det vi ikke gjorde, enn det vi gjorde. Derfor må vi oppmuntre hverandre til å ta sjanser, omfavne feilene våre og lære av dem.
  • Til alle som er single, her er litt oppmuntrende forskning. Et omfattende studie viste at single i gjennomsnitt hadde 6,7 i oppgitt lykke på en skala fra 0-10. Når de giftet seg gikk den opp til 6,8 i månedene etter bryllupet. Etter åtte års ekteskap var den nede på 6.55. Studiet viste at single i gjennomsnitt er veldig fornøyd med livet sitt, i motsetning til myten om at lykken er å være i forhold.
  • Det er i relasjonene våre at vi finner vår vilje til å leve, vår kapasitet til å elske og vår evne til å skape forandring i verden. Et omfattende Harvard-studie fant at kvaliteten på relasjonene våre er den mest avgjørende faktoren for livskvalitet
  • Du er ikke alene, selv om det føles slik. Jeg skrev en blogg om dette julen 2015.

Vi er mer sårbare enn vi tror og vi er sterkere enn vi tror. Nietzsche sa at det som ikke tar livet av oss, gjør oss sterkere. Han hadde rett. Prosessen tar mye lenger tid enn vi forventer, er komfortable med og håper underveis, men han har rett.

Vi lever alle en eller annen form for Plan B. Let´s kick the shit out of it.

#OptionB #PlanB #resilience #wecandoit

Den tradisjonelle partipolitikken er utdatert

51a37c7d0b1eaaed7bb402bf006f595fDen tradisjonelle partipolitikken har vært en god måte å organisere demokratiet vårt på i snart halvannet århundre. Den har bidratt til å tydeliggjøre alternativer og valgene vi som velgere står overfor. Vi har mye å takke partipolitikken for.

Samtidig har den blitt gradvis mer i utakt med samfunnet. De kulturelle, historiske og ideologiske rammer innen sosialisme, konservatisme, de røde og nå de grønne, er ikke lenger den beste måten å organisere politikk på. De fastlåste rammene partipolitikken har satt hindrer innovasjon og nytekning. Blått, rødt, grønt og variasjoner av disse legger unødige begrensinger.

Det vage og lite folkelige politikerspråket, som dagens politikere er fostret opp på, symboliserer dette. Selv om måten politikere kommuniserer på bare er en del av den større utfordringen.

Dagens millennials er den mest politiske engasjerte generasjonen hittil. Det er jo et fantastisk utgangspunkt, men partipolitikken resonnerer ikke hos dem. Det gjør den ikke hos meg heller. Jeg blir mer og mer likegyldig til norske politiske partier for hvert stortingsvalg som går. Til høsten kommer jeg til å stemme, for det er min plikt og privilegerte rettighet i vårt flotte demokrati, men jeg gruer meg til de uinspirerende valgalternativene.

Partiene er for navlebeskuende. De fremstår for opptatt av å konkurrere med hverandre og bruker masse energi på interne maktkamper. Ingen av delene er særlig interessant eller inspirerende for velgerne. Sakene blir konstruert for å skape posisjon og opposisjon, når det ofte er mer intern uenighet i partiene enn det er på tvers av partiene. Maktkamp i partipolitikken fremstår for ofte som viktigere enn å bygge landet vårt på tvers av ulikheter.

Det er rett og slett noe med partipolitikken som blir suboptimaliserende, i mangel av et bedre ord. Det handler ikke først og fremst om enkeltpolitikerne, for de er det mange bra av, men om systemet og rammene de jobber i.

Eksempelvis, Høyre og Arbeiderpartiet burde stilt til valg sammen om vi fritt skulle tenke på hva som er best for landet. Det er likevel utenkelig med dagens begrensende rammer. Det er galskap satt i system.

Det blir også konstruert å ha et eget miljøparti, for miljø er noe alle seriøse politikere må ha på sin politiske agenda i dag. Miljøet på integreres i en helhetlig tenking, ikke som et eget parti og en silo som undergraver dets eget formål.

Jeg har sett tidligere politikere fra ulike partier jobbe sammen på nært hold. Når de kan jobbe med frie tøyler, vekk fra den partipolitiske klamme foten, skaper de magi sammen. Tenk om alle våre beste politikere ble plassert i et team sammen for å løse Norges utfordringer? For å spille hverandre gode til det beste for landet, i stedet for å konkurrere om makt innad og utad? Om vi satte partipolitikken til side og ba de lede landet sammen, uten prestisje eller føringer fra andre?

Jeg får litt assosiasjoner til kirkens historie. På grunn av makten og strukturen som ligger der, begynner menneskene i den å handle på måter som ikke lenger fremmer det de er der for.

Det er lett å vise til amerikansk og andre lands politikk, men vi må begynne med vårt eget politiske system. Det holder ikke med å flekke litt maling her og der på den samme grunnmur, planløsning og struktur. Vi må rive hele huset og bygge det på nytt, tilpasset nåtid og fremtidens behov.

Vi må bygge en bærekraftig måte å organisere politikken i Norge på. Ikke enkelt, for ingen liker på kort sikt å gi fra seg makt og makt er det som holder strukturen oppe. Men de beste lederne gjør det gladelig, om det kan bidra til å nå et høyere felles mål: Det som er i Norge AS sin interesse. De setter landet foran seg selv, vi foran jeg, ikke jeg foran vi.

I næringslivet er det visjonen og målet som skal lede oss samlet på en vei. Alle politikeres mål bør være å gjøre sitt beste for å bygge Norge til et godt og bærekraftig land å bo i. Partipolitikken er således helt underordnet. Det er måten vi organiserer politikken på som trenger en real reorganisering, ikke vår felles visjon.

Spørsmålet er om partipolitikken, på samme måte som næringslivet, klarer å disruptere seg selv. Tenk om vi kunne velge en partinøytral toppleder, som satte sammen det sterkeste og best kvalifiserte politiske teamet til å lede Norge? Hvor politisk kompetanse, god ledelse og kommunikasjon, gjennomføringsevne og personlig egnethet var kvalifikasjonene, løsrevet fra partipolitikken?

Høres ut som utopi? Kanskje. Men en dag kommer en utfordrer på banen i politikken og de etablerte partiene vil lure på hva som traff dem.

Disrupsjon er ikke bare noe næringslivet må forholde seg til. Kun de politiske partiene som klarer å tenke helt nytt vil overleve når millennium-generasjonen leder landet vårt.

Før eller siden starter noen en politisk bevegelse som har som formål å røske opp i det bestående. Som snakker på helt andre måter enn partirøkla. Det forfriskende pustet tror jeg mange vil ta i mot med åpne armer.

Norsk partipolitikk er utdatert, så når skal vi sette egen posisjon til side og bygge et nytt politisk hus sammen? Det nye og moderne norske huset vil jeg, og mange med meg, være engasjert i å bygge. Det krevet mot, prestisjeløshet og en tydelig visjon folk kan identifisere seg med og inspireres av. Det krever god ledelse anno 2017.

Hvem tar utfordringen først og går foran?

#politikk #disrupsjon #NorgeAS #ledelse #kommunikasjon #enforalle #alleforen #byggelandet

Et skopar

IMG_6415

Det var en sommerdag for snart tre år siden. Jeg sto der i skobutikken. Du skilte deg ut blant hundrevis av skopar. Mange var mer synlige og tok mer plass, men jeg så bare deg.

Jeg vet ikke helt om det var fargene, merket eller utstrålingen din. Kanskje var det ønsket om at det skulle bli oss. Kanskje var det alt sammen.

Jeg måtte selvsagt prøve deg først. Håpet at du ville sitte så godt på foten min, at jeg ikke trengte å prøve de andre skoene. At vi passet sammen.

Du satt som et skudd. Etter et par lette jogg rundt i butikken, var du min. Jeg trengte ikke mer tid på å bestemme meg. Du føltes så godt, så jeg tok deg med hjem. Nå var det oss to.

Nå har det gått tre år og du begynner å bli sliten. Det har du i grunnen vært lenge, men jeg har ikke klart å gi slipp. Innsiden er slitt, dempingen er borte. Det skjønner jeg godt. Vi har gått mange harde kilometer sammen, du og jeg.

Når lite gikk min vei, sto du der i gangen og sa ”kom igjen”. Når jeg ikke orket mer, sa du ”bare litt til”, ”en fot foran den andre”, ”et skritt av gangen”.

Så var det solskinnsdagene da. Det har vært mange av dem også. Da har vi kost oss, vi to. Som om vi ikke trengte noen andre i hele verden. Det var nok med oss i den lille boblen vår. Vi oppdaget verden sammen, gikk mil etter mil på nye stier. Noen gamle også.

Jeg har tatt mange bilder av deg, for du er så fin å se på. Du er finere enn alle de andre, noe helt spesielt. Det ville ikke falle meg inne å bytte deg ut mot et annet par. Nyere modeller blir uinteressante, for de er ikke deg.

Jeg blir så glad bare jeg ser deg. Det spiller ingen rolle om du er nyvasket eller støvete av all jorden vi har gått i sammen, om du er energisk eller ettertenksom. For du er min, og du får meg til å føle meg så vel. Som om det bare er meg for deg i hele verden.

Så er det hverdagene, som det er flest av. Det er ikke alltid vi sier så mye. Jeg kan lese en bok og du bare sitter der, ser på solen og menneskene som rusler forbi. Vi koser oss også når vi er stille sammen. Vi kan være i hver vår boble, men jeg vet at du er der. Det er så godt og trygt.

Du er med meg på reiser, selvsagt. Vi liker best å dele alt, å være der den andre er. Så kan vi oppleve ting sammen. Lage våre historier, som bare vi kjenner til. Noe som bare er vårt, privat og nært. Noe vi ikke deler med andre.

Nå burde jeg gi slipp på deg. Jeg burde gjort det for et år siden.

På denne turen hadde jeg tenkt til å la deg være igjen på hotellrommet. Jeg trodde at å si farvel til deg der ville føles enklere på et vis. Men da jeg så deg stå der igjen alene på gulvet, klarte jeg det ikke. Tårene kom. Jeg var ikke klar for å slippe taket likevel, så du ble med meg hjem i kofferten.

Kanskje klarer jeg det en dag. Kanskje klarer jeg det aldri.

Nå skal jeg hjem å vaske deg. Så skal du få hvile i skoskapet sammen med de andre skoparene og bare luftes på helt spesielle turer.

Vi skal fortsatt holde sammen, du og jeg, selv om forholdet vårt endres. Du har alltid vært der for meg, så nå skal du la meg være der litt for deg.

Om å ville hverandre vel

IMG_6134

I går deltok jeg på en interessant årskonferanse. I tillegg til å holde et foredrag, fikk jeg hørt på de andre foredragsholderne. Det er det mye læring i.

På papiret så jeg et knippe foredragsholdere med svært ulik bakgrunn. Torgeir har mistet sønnen sin, Marco snakker om kommunikasjon i hverdagsrelasjoner, Tone Lise om å ta ekte samfunnsansvar i det stille, Kolbjørn om kraften i vennlighet og jeg om hva som gjør noen til bedre ledere enn andre.

Det var med andre ord ikke opplagt hva den røde tråden var. Jeg ble likevel mer satt ut av hvor mye vi hadde felles, enn hvor forskjellige vi var.

Alle hadde det samme budskapet: Vi spiller hverandre bedre ved å dele våre erfaringer.

For meg er dette noe av kjernen i god ledelse, men i går var det så mye mer. Det var den røde tråden i hvordan vi som samfunn kan få det bedre. Tenk om vi alle hadde den tilnærmingen til livet og hverandre?

Om vi la vekk hersketeknikker, arroganse og synet på andre som konkurrenter, noen vi ser på som truende og må snakke ned. Oftest er det utrykk for usikkerhet, og usikkerhet avler usikkerhet. Det er en ond sirkel, for mennesker er avhengig av trygghet for å fungere godt.

For det er jo ikke slik at jo mer andre lykkes, jo mindre er det igjen til oss? Livet er ikke en begrenset pai.

Det er da heller slik at jo bedre vi spiller de rundt oss, jo mer vi deler av det vi kan, jo bedre blir vi selv? Det er en god sirkel.

Den andre røde tråden i går var verdien ydmykhet. Alle fremhevet den uavhengig av hverandre og tema.

I ledelse er ydmykhet ikke bare en styrke, men nærmest blitt en premiss for god ledelse av høyt utdannede kunnskapsmedarbeidere. Vi søker å ansette folk som er bedre enn oss selv, som tilfører en annen kompetanse. Slik bygges de sterkeste teamene.

En leder skal spille teamet sitt godt, ikke omvendt. Da kommer ydmykhet til god hjelp, uttrykt ved nysgjerrighet, evne til å lytte, og gjensidig respekt for andres ståsted.

Visdommens rollemodeller, som Aristoteles, Sokrates, Nelson Mandela og Maya Angelou, har det samme budskapet: Jo mer vi lærer, jo mer vet vi at vi ikke vet. Den klokeste er den som vet at hun eller han vet svært lite.

I går ble jeg satt ut av ydmykheten, klokskapen og et felles brennende ønske om å dele sine erfaringer med et formål: Å spille andre gode. For et inspirerende budskap.

La oss ville hverandre vel. La oss unne hverandre suksess. La oss dele erfaringer som aldri før.

Det er slik summen av oss blir mer enn en haug med dyktige enkeltpersoner. Det er slik team bygges. Det er slik ledere bygges. Og det er slik en bedre verden bygges.

#letsdoit #wecandoit

Replikk til «EQ-bløffen» i dagens DN

IMG_6060

I dagens kronikk ”EQ-bløffen” har DN lykkes med å provosere litt. Det er bra, fordi det skaper debatt og engasjement. Og er det vi noe vi trenger for å bygge flere ledere, så er det engasjement.

Jeg er sjablongmessig uenig med forfatteren. Både fordi hovedpåstanden om at EQ (emosjonell intelligens) er en bløff i beste fall er arrogant og unøyansert, i verste fall helt feil. Ingen av delene forbinder jeg med god ledelse.

Ledelse er komplekst og uten mange fasitsvar. Vi søker derfor stadig ny kunnskap. Økt viten handler mer om å stille gode spørsmål, enn å komme med absolutte påstander.

Ja, det er vanskelig å definere EQ. Definisjonen Lai henviser til, bruker jeg en avart av også: Evnen til å oppfatte og forstå egne og andre følelser, og agere konstruktivt på dem. At det er vanskelig å måle dette, betyr ikke at det ikke finnes.

Det er heller ikke noe motsetningsforhold mellom IQ og EQ, slik forfatteren antyder. Jeg har stor tro på EQ i god ledelse, men det betyr ikke at IQ og personlighet ikke betyr noe. Klart de betyr noe. Det er ikke noe enten-eller, men både-og.

De skiller seg likevel ikke like tydelig ut som en avgjørende faktor i ledelse av dagens kunnskapsmedarbeidere. Emosjonell intelligens er viktige enn IQ i god ledelse anno 2017. Så når forfatteren påstår at IQ til og med er viktigere i ledelse enn EQ, er det stikk i strid med det meste jeg har lest og egne erfaringer. Her er det i alle fall ikke en opplest sannhet, slik Lai antyder.

Det er grunn til at EQ treffer tidsånden godt og gir en spennende dimensjon i ledelse. For det første stemmer den godt med manges praktiske ledererfaring, inkludert min. Det er den dimensjonen den tradisjonelle og autoritære lederen har manglet.

Hvilket begrep man kaller fenomenet er ikke det viktigste. Poenget er forståelse av hva som utgjør god ledelse. Begrepet emosjonell intelligens har fått et innhold og gjør nytten. Så la oss heller jobbe videre med hva det er og hvordan vi bedre kan måle det.

Videre, når akademiske kilder som Harvard Business Review publiserer en hel bok med artikkelsamlinger under tittelen ”Emosjonell intelligens”, er det grunn til å tro at ikke alle akademikere er enige med Lai og de forskerne hun viser til. Det er en imponerende rekke skribenter i boken. Harvard er også en av de faglige institusjonene jeg opplever fremmer EQ mest innen ledelse. Nå er akademisk uenighet ikke noe nytt under solen, og godt er det. Det er slik verden går fremover.

Lai trekker interessante paralleller ved å si at EQ korrelerer godt med følelsesmessig stabilitet, åpenhet for nye erfaringer og omgjengelighet, som er trekk i den velkjente femfaktormodellen av personlighet. Her kan hun være inne på noen interessante diskusjoner.

Men når Lai avslutningsvis skriver at de eneste som drar nytte av all fokuseringen på EQ nå, er de som selger og tjener penger på bløffen, vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte. Det er jo en særdeles lite konstruktiv og inspirerende påstand.

Jeg tror de fleste som anerkjenner betydningen av EQ, inkludert meg, først og fremst er opptatt av å fremme god ledelse. Vi jobber for det vi har tror på, det som resonnerer best med egne og andres erfaringer. Å kalle de som er uenige med oss faglig for bløffmakere og med umoralske intensjoner, er rett og slett litt trist. La oss heller fokusere på hvordan vi kan ta uenighetene videre med et felles formål om å fremme god ledelse.

Gode historiefortellere driver endring

IMG_6057

«The art of storytelling can be used to drive change”, Richard Branson.

Vi lever i en komplisert verden og oversvømmes med informasjon. Vi har aldri måttet kjempe like mye om oppmerksomheten. Det er en utfordring for ledere, gründere og foredragsholdere. Hva skiller de vi husker fra røkla?

Jo, de er gode historiefortellere. De er kommunikasjonskunstnere som motiverer andre til å endre seg. Tenk hvor verdifull den kompetansen er i dag?

Har det slått deg at du kan bli en av disse, om du bare trener riktig og lenge nok?

Om du er toppleder, er det ingen vei utenom inn i fremtiden. For Millennials motiveres mer av retning og mening, enn lønn og betingelser.

Det er en ting alle gode historiefortellere har felles og det er lidenskap. Det er ikke mulig å inspirere andre uten å være inspirert selv. Du må være tydelig på hva som driver deg, hvorfor du er så motivert og ønsker å dele lidenskapen din. Du må være personlig.

Jeg kommer stadig tilbake til Starbucks, for CEO Harold Schultz er rå på historiefortelling. Når du ser en kopp kaffe, hva ser du da? Bare kaffe? Schultz, derimot, ser ikke en kaffekopp. Han ser gode samtaler, folk som koser seg, romantikk og aktivitet. Starbucks er ikke i kaffebransjen, de er et tredje sted mellom jobb og hjemme, hvor kaffen er senter for samtalene. Et sted for felleskap. Derfor har Starbucks blitt en av verdens sterkeste merkevarer. De er historiefortellere.

Hva med når du ser en vinflaske, hva tenker du? Alkohol, rødvin, hvitvin, pris? Om det er alt du tenker, har du ikke en ekte lidenskap for vin. De som har det renner over av assosiasjoner om svale sommernetter i Toscana, gode venner, flørt, stemning, peiskos, en god bok og minner for livet, bare de ser en vinflaske.

Så spør deg selv: Hva bringer ut en lignende lidenskap i meg?

”Life isn´t about finding youself. It´s about creating yourself”, George Bernhard Shaw.

Om du leder en virksomhet, hva er det ved den som tenner gnisten i deg? Klarer du å beskrive det og lage det om til en god historie? Essensen i hvorfor du går på jobb hver dag?

Syntes du ikke at du har noen gode historier å fortelle? Tenk igjen, for det har du garantert. Det har alle som brenner for noe. Du trenger kanskje bare litt sparring og tid på å identifisere den? Prioritere tid på å utvikle den?

Finner du etter litt ettertanke at du ikke brenner for noe i jobben din, bør du seriøst vurdere å skifte jobb. For selv om lidenskap alene ikke er nok, er det en forutsetning for å bli virkelig god.

Her kommer noen konkrete verktøy.

Tallet tre er en nøkkel i kommunikasjon. Tre er det minste tallet som skaper et mønster eller fremdrift. Vi klarer å huske opp mot syv ting i korttidsminnet, men tre er det vi husker best. ”Klar, ferdig, gå”, ”frihet, likhet, brorskap”, tre musketerer, tre bukkene bruse osv. Det er derfor en virksomhet bør ha tre verdier, ikke fire eller fem. Så når du ønsker at målgruppen skal huske noe, kommuniser tre ting. Da øker sannsynligheten for at de faktisk huskes.

Vi vet at et smil er gull, men lett er det ikke uten inspirasjon. Har du prøvd å smile naturlig og smittsomt på kommando? Historiefortellere bruker smil aktivt, fordi det er den sterkeste følelsesmessige reaksjonen vi mennesker har. En artikkel i Forbes skriver at smilet stimulerer hjernens belønningsmekanisme på måter som er sterkere en selv sjokolade. Smilet er en nytelsesfremmer uten like, men det må være ekte. Nevrologiske tester viser at mennesker klarer å skille mellom falske og ekte smil. Nok et eksempel på at ekte lidenskap er det som gjelder for historiefortellere.

Historiene vi velger å fortelle oss selv har en stor innflytelse på vår evne til å engasjere andre. Potensialet vårt handler ikke om hva som har skjedd i livene våre, men hvordan vi velger å tolke det som har skjedd. Ledere flytter ikke fjell med store datamengder. De gjør det ved å dele litt av hjertet sitt.

”Don´t address their brains. Address their hearts.”, Nelson Mandela.

Gode historiefortellere bruker ikke mye tall eller tekniske beskrivelser. Forskning viser at statistikk, dokumentasjon og bransjespråk er de minst effektive måtene å lære bort komplekse ting på. Personlige historier og analogier er de mest effektive.

Klassisk historiefortelling inneholder de samme elementene. De starter med et vanskelig utgangspunkt, som folk kjenner seg igjen i, og snur den til læring. Det er kampen som vinnes, og læringen i den. Historien gir oss håp og mot.

Vi ønsker menneskelige og modige ledere som går foran. En av de mest suksessrike entreprenørene i verden fikk dette spørsmålet hver dag av faren sin over middagsbordet: Hva feilet du på i dag? Om hun ikke hadde noe svar, ble han skuffet. For det betydde at hun ikke hadde prøvd noe nytt i dag.

Det er umulig å leve et liv uten å feile gjentatte ganger, med mindre du lever så forsiktig at du egentlig ikke har levet. Ved å kommunisere dine feil og motgang, gjør du deg tilgjengelig og spiselig for andre. Du blir rett og slett troverdig og ekte. Å vise denne form for sårbarhet viser mot og inspirerer.

Ydmykhet og humor er to ingredienser som er gull. Om du ikke er den morsomme typen, kommer vi et stykke med selvironi. Bare den ikke dras så langt at vi mister troverdigheten vår. Vi må ikke drite oss selv ut så mye at ingen lenger tror vi kan noe eller har tro på oss selv. Det må være en helt i historien som klarer seg til slutt.

Så hva med bruk av PowerPoint? For det første, PowerPoint er et nyttig verktøy. Utfordringen er bare at de fleste bruker den uhensiktsmessig. Du har garantert sett presentasjoner som er overlesset med masse tekst og tall. Sidene har kanskje vært så fulle at du ikke en gang har klart å lese hva som står der. Blir du inspirert eller klokere av slike presentasjoner? Neppe, så hvorfor fortsetter vi å gjøre det?

En effektiv PowerPoint inneholder mer bilder enn tekst. Sider med mye støy, som masse tekst, tall og søyler, tar oppmerksomheten vekk fra hovedbudskapet i historien. Ted.com har forsket på det og konkludert med at det mest effektive antallet i en PowerPoint er maks 40 ord til sammen, ikke på en side. Presentasjonen skal ideelt sett være på maks 18 minutter, som er det tidsrommet vi klarer å holde best fokus.

Så neste gang du skal pitche en ide, kast alle overfylte PowerPoints og bruk bilder. Både faktiske bilder og snakk i bilder. Snakk fra hjertet. Hvorfor skal noen kjøpe ideen din eller lytte til deg? Hvordan kan du kommunisere det du brenner for, så det blir relevant for andre?

«Teaching is hard! You need different skills, positive reinforcement, keeping students from getting bored, commanding their attention in a certain way», Bill Gates

Å bli en god historieforteller er ikke enkelt. Der krever et liv med trening. Martin Luther King Jr. er regnet for å være en av tidenes beste. Trodde du ”I have a dream”-talen på 17 minutter kom på sparket 28. august 1963? Tro om igjen. I forkant hadde King holdt over 2500 taler vi vet om, og langt overskredet 10.000 timers regelen. God improvisasjon kommer fra de som har trent masse. Gode historiefortellere fødes ikke, de bygges.

Så om du ikke er helt i mål, så husk at for å bli en mester i noe bør du har trent i 10.000 timer på det. Mange bruker opp til 200 timer på å forberede seg på en 18-minutters TED-presentasjon. Steve Jobs brukte mange uker med forberedelser før sine legendariske Apple-presentasjoner. Det er med andre ord håp for de fleste av oss.

De fleste bruker for lite til på forberedelser til å bli skikkelige gode. Det er som med alt annet her i livet, vi må jobbe målrettet over tid om vi skal ha et håp om å bli skikkelig gode på noe.

Å lage en god historie, enten det er for en bedrift eller deg som person, er en god investering. Å trene på å kommunisere den effektivt er vel anvendt tid, om du vil være en av fremtidens ledere.

Inspirerende ledere forteller personlige historier som setter visjonen deres ut i live. De vet at gjennom å snakke fra hjertet, så skaper de en felles lidenskap rundt et felles mål. Da kan de få til alt.

Så om du ikke har utviklet en emosjonell visjon, misjon og mening for virksomheten din, og en personlig historie til å gi dem liv, så bør du bruke tid på dette fremover. For mennesker bryr seg lite om hvordan de skal gjøre jobben sin før de forstår hvorfor de gjør den.

#youcandoit #wecandoit

 

Kvinner og alder

IMG_5317.jpgI går ble jeg 48 år. Jeg har alltid tatt alderen min som en selvfølge og har opplevd den som uviktig. Derfor har jeg også alltid vært åpen om den. Hvorfor skulle jeg ikke det?

Alder, uansett tall, er det naturligste som finnes og er likt for alle. I alle fall for oss som er så heldige å få leve videre.

Men jo eldre jeg blir, jo oftere registrerer jeg at flere og flere kvinner ikke oppgir alderen sin. De blir stadig ”29 år igjen”. I begynnelsen smilte jeg kanskje litt. De mener å være morsomme, men nå syntes jeg ikke det er morsomt lenger.

For det vi signaliserer ved å skjule alderen vår er skam. Som om alderen er noe vi bør gjemme bort. At vi bør late som om vi er noe annet enn vi er. Det er egentlig ganske trist.

Hvilke signaler sender det til alle rundt oss? Til barna våre og samfunnet? At kvinner er mindreverdige jo eldre vi blir? At vi ikke er attraktive lenger når vi blir eldre? Hva er det for noe tull?

Alle aldre har en verdi og ingen alder er viktigere enn andre. Vi må snu tankesettet vårt som samfunn, hvor vi i dag favoriserer det ungdommelige og tar avstand fra visdom. Vi må finne en bedre balanse hvor vi ser alle aldre som attraktive faser med sin sjarm. De utfyller hverandre.

Jeg har vokst opp med tradisjonen om at det er uhøflig å spørre en kvinne om alderen. Det er en trist myte, fordi den holder skammen i beste velgående. Myten om at menn er like attraktive uansett alder, men ikke kvinner. Den tilslørte høfligheten bidrar til diskriminering.

Alle tiår har sin sjarm og sine utfordringer. Både tenårene, 20- og 30 årene har sine karakteristikker. For ikke å snakke om midtlivet i 40-årene. Her kræsjet jeg.

Jeg ville samtidig ikke vært 20 igjen, ikke 30 heller. Jeg vil være akkurat det jeg til enhver tid er. Livet er så mye bedre sånn, når vi lever i ett med alderen vår.

Jeg har vært tiltrukket av kvinner som er mye eldre og mye yngre enn meg. Alder har lite med hvorfor de fleste av oss faller for noen, med mindre du er ekstremt overfladisk. Og hvor interessante er slike mennesker uansett? Skal de få styre verdien vår?

De kvinnene som hovedsakelig spiller på sex og ytre utseende gjør også sitt til å holde sitt eget kjønn nede. Når vi signaliserer at et ungt utseende er den viktigste verdien en kvinne har, så marginaliserer vi oss selv.

Fantastiske Jane Fonda har et nydelig foredrag på TedX om livets tredje akt. Vi lever i snitt 34 år lenger nå en våre forfedre. Det er et helt voksenliv ekstra. 70 er virkelig det nye 60.

Metaforen om at livet er en kurve, hvor vi når toppen midt i livet, passer ikke lenger. Fonda bruker heller en trapp som metafor. Jo eldre vi blir, jo klokere og mer oss selv tør vi å være. Mange over 50 oppgir at de har det bedre, i motsetning til hva myten tilsier. De er lykkeligere enn de var som unge. Frykten avtar.

Kjære dyktige, flotte, sterke, modige, kloke, snille, varme, smarte kvinner i alle aldre: vi gjør oss selv en bjørnetjeneste ved å ikke oppgi alderen vår. Vi skal være stolte av den. Bære den med rak rygg og verdighet.

Vi er alle bare en person, med det er når mange av oss er litt modigere at verden går fremover. At likestillingen og synet på kvinner endres til det bedre. Jo flere som oppgir alderen sin fremover, enten det er i Facebook-profilen eller bursdagen, jo mer likestilte og frie for skam blir vi. Jo bedre rollemodeller blir vi for neste generasjon.

Abraham Lincoln sa det så vakkert: ”Når alt kommer til alt er det ikke årene i livet ditt som teller. Det er livet i årene dine.”

La oss leve hver alder helhjertet og rope den ut med hjertens lyst.

Jeg er 48 år!