Det var en sommerdag for snart tre år siden. Jeg sto der i skobutikken. Du skilte deg ut blant hundrevis av skopar. Mange var mer synlige og tok mer plass, men jeg så bare deg.

Jeg vet ikke helt om det var fargene, merket eller utstrålingen din. Kanskje var det ønsket om at det skulle bli oss. Kanskje var det alt sammen.

Jeg måtte selvsagt prøve deg først. Håpet at du ville sitte så godt på foten min, at jeg ikke trengte å prøve de andre skoene. At vi passet sammen.

Du satt som et skudd. Etter et par lette jogg rundt i butikken, var du min. Jeg trengte ikke mer tid på å bestemme meg. Du føltes så godt, så jeg tok deg med hjem. Nå var det oss to.

Nå har det gått tre år og du begynner å bli sliten. Det har du i grunnen vært lenge, men jeg har ikke klart å gi slipp. Innsiden er slitt, dempingen er borte. Det skjønner jeg godt. Vi har gått mange harde kilometer sammen, du og jeg.

Når lite gikk min vei, sto du der i gangen og sa ”kom igjen”. Når jeg ikke orket mer, sa du ”bare litt til”, ”en fot foran den andre”, ”et skritt av gangen”.

Så var det solskinnsdagene da. Det har vært mange av dem også. Da har vi kost oss, vi to. Som om vi ikke trengte noen andre i hele verden. Det var nok med oss i den lille boblen vår. Vi oppdaget verden sammen, gikk mil etter mil på nye stier. Noen gamle også.

Jeg har tatt mange bilder av deg, for du er så fin å se på. Du er finere enn alle de andre, noe helt spesielt. Det ville ikke falle meg inne å bytte deg ut mot et annet par. Nyere modeller blir uinteressante, for de er ikke deg.

Jeg blir så glad bare jeg ser deg. Det spiller ingen rolle om du er nyvasket eller støvete av all jorden vi har gått i sammen, om du er energisk eller ettertenksom. For du er min, og du får meg til å føle meg så vel. Som om det bare er meg for deg i hele verden.

Så er det hverdagene, som det er flest av. Det er ikke alltid vi sier så mye. Jeg kan lese en bok og du bare sitter der, ser på solen og menneskene som rusler forbi. Vi koser oss også når vi er stille sammen. Vi kan være i hver vår boble, men jeg vet at du er der. Det er så godt og trygt.

Du er med meg på reiser, selvsagt. Vi liker best å dele alt, å være der den andre er. Så kan vi oppleve ting sammen. Lage våre historier, som bare vi kjenner til. Noe som bare er vårt, privat og nært. Noe vi ikke deler med andre.

Nå burde jeg gi slipp på deg. Jeg burde gjort det for et år siden.

På denne turen hadde jeg tenkt til å la deg være igjen på hotellrommet. Jeg trodde at å si farvel til deg der ville føles enklere på et vis. Men da jeg så deg stå der igjen alene på gulvet, klarte jeg det ikke. Tårene kom. Jeg var ikke klar for å slippe taket likevel, så du ble med meg hjem i kofferten.

Kanskje klarer jeg det en dag. Kanskje klarer jeg det aldri.

Nå skal jeg hjem å vaske deg. Så skal du få hvile i skoskapet sammen med de andre skoparene og bare luftes på helt spesielle turer.

Vi skal fortsatt holde sammen, du og jeg, selv om forholdet vårt endres. Du har alltid vært der for meg, så nå skal du la meg være der litt for deg.