Den tradisjonelle partipolitikken har vært en god måte å organisere demokratiet vårt på i snart halvannet århundre. Den har bidratt til å tydeliggjøre alternativer og valgene vi som velgere står overfor. Vi har mye å takke partipolitikken for.

Samtidig har den blitt gradvis mer i utakt med samfunnet. De kulturelle, historiske og ideologiske rammer innen sosialisme, konservatisme, de røde og nå de grønne, er ikke lenger den beste måten å organisere politikk på. De fastlåste rammene partipolitikken har satt hindrer innovasjon og nytekning. Blått, rødt, grønt og variasjoner av disse legger unødige begrensinger.

Det vage og lite folkelige politikerspråket, som dagens politikere er fostret opp på, symboliserer dette. Selv om måten politikere kommuniserer på bare er en del av den større utfordringen.

Dagens millennials er den mest politiske engasjerte generasjonen hittil. Det er jo et fantastisk utgangspunkt, men partipolitikken resonnerer ikke hos dem. Det gjør den ikke hos meg heller. Jeg blir mer og mer likegyldig til norske politiske partier for hvert stortingsvalg som går. Til høsten kommer jeg til å stemme, for det er min plikt og privilegerte rettighet i vårt flotte demokrati, men jeg gruer meg til de uinspirerende valgalternativene.

Partiene er for navlebeskuende. De fremstår for opptatt av å konkurrere med hverandre og bruker masse energi på interne maktkamper. Ingen av delene er særlig interessant eller inspirerende for velgerne. Sakene blir konstruert for å skape posisjon og opposisjon, når det ofte er mer intern uenighet i partiene enn det er på tvers av partiene. Maktkamp i partipolitikken fremstår for ofte som viktigere enn å bygge landet vårt på tvers av ulikheter.

Det er rett og slett noe med partipolitikken som blir suboptimaliserende, i mangel av et bedre ord. Det handler ikke først og fremst om enkeltpolitikerne, for de er det mange bra av, men om systemet og rammene de jobber i.

Eksempelvis, Høyre og Arbeiderpartiet burde stilt til valg sammen om vi fritt skulle tenke på hva som er best for landet. Det er likevel utenkelig med dagens begrensende rammer. Det er galskap satt i system.

Det blir også konstruert å ha et eget miljøparti, for miljø er noe alle seriøse politikere må ha på sin politiske agenda i dag. Miljøet på integreres i en helhetlig tenking, ikke som et eget parti og en silo som undergraver dets eget formål.

Jeg har sett tidligere politikere fra ulike partier jobbe sammen på nært hold. Når de kan jobbe med frie tøyler, vekk fra den partipolitiske klamme foten, skaper de magi sammen. Tenk om alle våre beste politikere ble plassert i et team sammen for å løse Norges utfordringer? For å spille hverandre gode til det beste for landet, i stedet for å konkurrere om makt innad og utad? Om vi satte partipolitikken til side og ba de lede landet sammen, uten prestisje eller føringer fra andre?

Jeg får litt assosiasjoner til kirkens historie. På grunn av makten og strukturen som ligger der, begynner menneskene i den å handle på måter som ikke lenger fremmer det de er der for.

Det er lett å vise til amerikansk og andre lands politikk, men vi må begynne med vårt eget politiske system. Det holder ikke med å flekke litt maling her og der på den samme grunnmur, planløsning og struktur. Vi må rive hele huset og bygge det på nytt, tilpasset nåtid og fremtidens behov.

Vi må bygge en bærekraftig måte å organisere politikken i Norge på. Ikke enkelt, for ingen liker på kort sikt å gi fra seg makt og makt er det som holder strukturen oppe. Men de beste lederne gjør det gladelig, om det kan bidra til å nå et høyere felles mål: Det som er i Norge AS sin interesse. De setter landet foran seg selv, vi foran jeg, ikke jeg foran vi.

I næringslivet er det visjonen og målet som skal lede oss samlet på en vei. Alle politikeres mål bør være å gjøre sitt beste for å bygge Norge til et godt og bærekraftig land å bo i. Partipolitikken er således helt underordnet. Det er måten vi organiserer politikken på som trenger en real reorganisering, ikke vår felles visjon.

Spørsmålet er om partipolitikken, på samme måte som næringslivet, klarer å disruptere seg selv. Tenk om vi kunne velge en partinøytral toppleder, som satte sammen det sterkeste og best kvalifiserte politiske teamet til å lede Norge? Hvor politisk kompetanse, god ledelse og kommunikasjon, gjennomføringsevne og personlig egnethet var kvalifikasjonene, løsrevet fra partipolitikken?

Høres ut som utopi? Kanskje. Men en dag kommer en utfordrer på banen i politikken og de etablerte partiene vil lure på hva som traff dem.

Disrupsjon er ikke bare noe næringslivet må forholde seg til. Kun de politiske partiene som klarer å tenke helt nytt vil overleve når millennium-generasjonen leder landet vårt.

Før eller siden starter noen en politisk bevegelse som har som formål å røske opp i det bestående. Som snakker på helt andre måter enn partirøkla. Det forfriskende pustet tror jeg mange vil ta i mot med åpne armer.

Norsk partipolitikk er utdatert, så når skal vi sette egen posisjon til side og bygge et nytt politisk hus sammen? Det nye og moderne norske huset vil jeg, og mange med meg, være engasjert i å bygge. Det krevet mot, prestisjeløshet og en tydelig visjon folk kan identifisere seg med og inspireres av. Det krever god ledelse anno 2017.

Hvem tar utfordringen først og går foran?

#politikk #disrupsjon #NorgeAS #ledelse #kommunikasjon #enforalle #alleforen #byggelandet