Hvor mye står egoet ditt i veien?

IMG_2457.jpg

Historien er full av ledere som har latt egoet sitt ta for mye plass. Vi kan gå tilbake til Napoleon og Aleksander den store, og hoppe frem til nålevende Lance Armstrong og Donald Trump som stjerneeksempler. Alle siktet de høyt på egosentrisk vis, og falt desto hardere.

Det gjenstår å se hvordan Trump vil bli sett på historisk, men om vi skal lære noe av historien vil han også falle hardt om han fortsetter å la egoet styre ham. Vi skal heller ikke lenger enn til det norske nyhetsbildet forrige uke for å se egoene sette agendaen.

For vi har alle et ego. Ikke tro at dette bare er noe som angår alle andre. For de fleste av oss tar egoet for mye plass, og oftest helt ubevisst. Vi ser ikke oss selv slik andre ser oss.

La oss se på egoet utfolde seg i det dagligdagse. Vi irriterer oss over de som poster for mange bilder av seg selv og alt annet de gjør og ikke gjør på sosiale medier. Vi irriterer oss over lederes arroganse og selvopptatthet, og kjente og kjære vi opplever som usunt opptatt av å fremstå som vellykket.

Selvsagt gjelder dette bare de andre, ikke oss, ikke sant? Vi er jo selv mestre i å temme egoet vårt. Eller er vi det? Kanskje er vi nettopp den andre irriterer seg over, uten å se det selv?

Egoet får dominere når vi slutter å lære, lytte og mister hva som er viktig av syne. Det skjer når vi blir ofre for vår egen suksess og anerkjennelse. Egoet vårt kan alt, er utålmodig, ser usikkerhet som svakhet og kjører på. Egoet er vårt største hinder for varig suksess, og en av de tøffeste å nedkjempe.

Motsatsen til egoet er ydmykhet. Ydmykheten vet at vi ikke vet, at vi må fortsette å lære, spørre, lytte. Edruelighet, et åpent sinn, organisering, mening og retning er de store stabilisatorene til egoet.

De fleste av oss er fanget i vårt eget hode og våre egne tanker. Der lever egoet godt. Jo bedre det får leve i fred der, jo mindre ser vi oss selv utenifra. Vi blir mindre selvkritiske, lyttende og åpne for tilbakemeldinger det er tøft å høre.

Målet er å være ydmyk i våre ambisjoner, verdige i vår suksess og motstandsdyktige når vi feiler og møter motgang. Enkelt?

Nei, uhyre utfordrende. Det er derfor så få av oss mestrer det. Vi må samtidig ikke slutte å strekke oss etter denne idealtilstanden.

Alle med ambisjoner og drive har et sterkt ego. Det kommer med territoriet. Med egoet kommer en overdreven tro på vår egen betydning. Med den kommer arroganse og den selvsentrerte ambisjonen og selvopptattheten. Suget etter ytre anerkjennelse og bli sett. Jeg foran vi. Å være bedre enn, rikere enn, mer anerkjent og vellykket enn andre vi sammenligner oss med.

Vi blir fort og lett følelsesmessig oppslukt i vårt eget arbeid. Enhver narsissist kan få til det. Det er lett å skape offentlig anerkjennelse og oppmerksomhet for å gjøre nesten ingenting. Da er egoet og narsissisten i sitt ess. Vi kan bygge merkevarer på luftslott, og skinnet bedrar nesten alltid.

Det er fullt mulig å være superbusy uten å oppnå noen ting, for lidenskap og engasjement alene er ikke nok. Vi må også kunne jobbe realistisk i det små. Løse oppgave for oppgave. Stoppe opp og evaluere og justere, før vi fortsetter.

Egoet liker ikke dette, det stille og harde arbeidet som ikke syntes. Men alle som har lykkes over tid vet at det er her, i det uglamorøse og usynlige, at den virkelige suksessen skapes.

Det har vært mye snakket om ”purpose” i det siste. Purpose er viktig, også fordi det er engasjement med rammer. Purpose temmer egoet vårt.

Evne til stillhet er en styrke, ikke en svakhet. Å prate mindre og gjøre mer. Å ikke måtte syntes eller delta debatten for å få bekreftelse. Noen av de dyktigste lederne jeg kjenner er ikke så opptatt av å bli sett. Du kjenner sikkert noen av disse du også?

Vår evne til å vurdere våre egne evner, er noe av de viktigste vi mestrer. Ikke overvurdere, ikke undervurdere. De beste lederne mester dette godt. De kjenner seg selv og er ærlige i sitt møte med seg selv.

Høres lett ut? Da bør vi tenke oss om en gang til. Svært få mennesker mestrer et dønn ærlig møte med seg selv, og legger egoet igjen ved døren.

Egoet har ingenting med selvtillit å gjøre, for selvtillit er både sunt og nødvendig. Selvtillit kan ofte blandes med arroganse, men det er egoet som står for arrogansen, ikke selvtilliten. Egoet skaper avstand til en ærlig og direkte menneskelig kontakt med omverdenen.

Behovet vårt for å fremstå som spesielle, gjøre at vi i varierende grad ikke forholder oss til omgivelsene slik de er – og vi er. Når egoet får ta for stor plass, gjør det oss til dårlige ledere og beslutningstagere. Da kommer følelsen av berettigelse, kontrollbehov og paranoia. Noen som husker erketypen på den egostyrte lederen, den persiske keiseren Xerxes, bl.a. fremstilt i filmen ”300”?

Gode ledere klarer å temme egoet sitt. De anerkjenner for det første at egoet er der, for så å møte det med disiplin og ydmykhet.

Men kan vi oppnå virkelig suksess med ydmykhet over ego? Ja, ikke bare kan vi det. Vi vil oppnå mer bærekraftig suksess enn om vi lar egoet drive oss.

Noen kjente ledere som har mestret dette på imponerende vis er Eleanor Roosevelt, Angela Merkel og Hillary Clinton. La oss ta Merkel som eksempel, som forfatteren gjør.

Merkel er beskjeden, stille, reservert og rolig. Kler seg uten glitter og glamour. Hun har ikke behov for å skinne selv, men er tydelig og tålmodig. Den tyske statslederen er edruelig, der mange statsledere er oppslukt av egen makt, status og posisjon. Hun er ydmyk der andre er egostyrt. Hun evner å lytte, stille spørsmål og lære.

Det er ikke uten grunn at hennes suksess har vist seg bærekraftig, etter tre perioder med samme oppskrift. Da Berlin-muren falt feiret hun med en øl, la seg og var klart til dyst neste morgen. Hun har ikke blitt vestens mektigste kvinnelige leder ved en tilfeldighet.

Så er ikke karisma viktig? Jo, det er ikke uten grunn at Obama, Michelle og Trump får mange fans. Men som Merkel ryktes å ha sagt: du kan ikke levere oppgaver på karisma.

Politikere er ofte forfengelige, besatt av sitt image. Hillary, Angela og Eleanor er for opptatt av å levere, av resultater, til å sette egoet først. Så om du får velge, og det får du, vil du ha en toppleder eller statsleder med masse karisma, eller en som leverer?

Ledelse er ikke for de lettskremte. Du skal legge en passe mengde press, på rett tid, på den rette måten, i rett varighet, i det rette fartøyet, i riktig retning. Ledelse er utfordrende og det er lett å angripe ledere. Vi må brenne for ledelse om vi skal blomstre i dette krevende terrenget. Vi må takle å feile, kritikk, kriser og annen moro. Om vi lar ydmykheten dominere egoet vårt, vil vi takle alt dette bedre.

Vi omgir oss med mye bullshit, med distraksjoner fra alle kanter. Vi lyver for oss selv om hva som gjør oss lykkelige og hva som er viktig her i livet. Vi blir mennesker vi ikke ville bli. Ofte må det livskriser til, hvor alt vi trodde på viser seg å bli snudd på hodet. Hva gjør du da?

Slike perioder kan være katalysatorer for de endringene vi har vært redde for å gjøre. Når du møter veggen, kommer fryktløsheten og motet du trenger for å temme egoet og jobbe med ydmykheten. Hvordan håndterte du dine fall? Med tiltagende fasade om at alt er strålende, eller med ydmykhet, økt selvinnsikt, åpenhet for læring og forbedring?

Egostyrt suksess er kortsiktig og føles ofte tom. Det er et ensomt sted å være, uansett hvor mye makt, penger og beundring vi får. Det vet vi fra historiene til mange med superstjernestatus.

Det er ikke uten grunn at de fleste store ledere gjennom tidene har tatt seg en tur i skogen for å perspektiv. For å få avstand til egoet sitt. For å bedre se det store bildet.

De har jevnlig søkt stillheten for å finne de rette beslutningene, som er vanskeligere å finne midt i boblen og energien på kontoret. Lite får oss til å føle oss så små og ydmyke som ute alene under en stjerneklar himmel. Det er antidoten til egoet.

Hva med å spørre oss selv: Trenger vi dette? Eller handler det mest om egoet? Er du klar for å ta den rette beslutningen?

Å være noe eller å gjøre noe, er spørsmålet. Velger du ego eller ydmykhet?

La oss jobbe med å ikke la egoet vårt stå i veien for det som betyr noe. Steike, for en bedre verden vi ville få.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s