I dagens kronikk ”EQ-bløffen” har DN lykkes med å provosere litt. Det er bra, fordi det skaper debatt og engasjement. Og er det vi noe vi trenger for å bygge flere ledere, så er det engasjement.

Jeg er sjablongmessig uenig med forfatteren. Både fordi hovedpåstanden om at EQ (emosjonell intelligens) er en bløff i beste fall er arrogant og unøyansert, i verste fall helt feil. Ingen av delene forbinder jeg med god ledelse.

Ledelse er komplekst og uten mange fasitsvar. Vi søker derfor stadig ny kunnskap. Økt viten handler mer om å stille gode spørsmål, enn å komme med absolutte påstander.

Ja, det er vanskelig å definere EQ. Definisjonen Lai henviser til, bruker jeg en avart av også: Evnen til å oppfatte og forstå egne og andre følelser, og agere konstruktivt på dem. At det er vanskelig å måle dette, betyr ikke at det ikke finnes.

Det er heller ikke noe motsetningsforhold mellom IQ og EQ, slik forfatteren antyder. Jeg har stor tro på EQ i god ledelse, men det betyr ikke at IQ og personlighet ikke betyr noe. Klart de betyr noe. Det er ikke noe enten-eller, men både-og.

De skiller seg likevel ikke like tydelig ut som en avgjørende faktor i ledelse av dagens kunnskapsmedarbeidere. Emosjonell intelligens er viktige enn IQ i god ledelse anno 2017. Så når forfatteren påstår at IQ til og med er viktigere i ledelse enn EQ, er det stikk i strid med det meste jeg har lest og egne erfaringer. Her er det i alle fall ikke en opplest sannhet, slik Lai antyder.

Det er grunn til at EQ treffer tidsånden godt og gir en spennende dimensjon i ledelse. For det første stemmer den godt med manges praktiske ledererfaring, inkludert min. Det er den dimensjonen den tradisjonelle og autoritære lederen har manglet.

Hvilket begrep man kaller fenomenet er ikke det viktigste. Poenget er forståelse av hva som utgjør god ledelse. Begrepet emosjonell intelligens har fått et innhold og gjør nytten. Så la oss heller jobbe videre med hva det er og hvordan vi bedre kan måle det.

Videre, når akademiske kilder som Harvard Business Review publiserer en hel bok med artikkelsamlinger under tittelen ”Emosjonell intelligens”, er det grunn til å tro at ikke alle akademikere er enige med Lai og de forskerne hun viser til. Det er en imponerende rekke skribenter i boken. Harvard er også en av de faglige institusjonene jeg opplever fremmer EQ mest innen ledelse. Nå er akademisk uenighet ikke noe nytt under solen, og godt er det. Det er slik verden går fremover.

Lai trekker interessante paralleller ved å si at EQ korrelerer godt med følelsesmessig stabilitet, åpenhet for nye erfaringer og omgjengelighet, som er trekk i den velkjente femfaktormodellen av personlighet. Her kan hun være inne på noen interessante diskusjoner.

Men når Lai avslutningsvis skriver at de eneste som drar nytte av all fokuseringen på EQ nå, er de som selger og tjener penger på bløffen, vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte. Det er jo en særdeles lite konstruktiv og inspirerende påstand.

Jeg tror de fleste som anerkjenner betydningen av EQ, inkludert meg, først og fremst er opptatt av å fremme god ledelse. Vi jobber for det vi har tror på, det som resonnerer best med egne og andres erfaringer. Å kalle de som er uenige med oss faglig for bløffmakere og med umoralske intensjoner, er rett og slett litt trist. La oss heller fokusere på hvordan vi kan ta uenighetene videre med et felles formål om å fremme god ledelse.