Frank Sinatra sa i sin tid at Tony Bennett er verdens beste sanger. Jeg er langt på vei enig med ham. Han er der oppe blant de aller beste, på tvers av sjangere. Innen jazz er det ingen levende sanger som slår Tony.

Derfor var det kamp for å lete opp en billett til lørdagens konsert i Kennedy Center i Washington DC. Jeg måtte tilslutt betale en liten formue. Mer enn jeg noen gang har og antagelig kommer til å betale for en konsert. Ever. For den ble utsolgt etter 15 minutter i våres og var den store happeningen i DC. ”Alle” skulle på denne konserten. Likevel, om det er en konsert jeg skulle på, hvor penger var sekundært, så var det denne. Så billett ble det i tolvte time.

Det ble DC-fiffen og meg. For ingen andre jeg kjenner her borte ville betale så mye for en billett. What´s a girl to do? Jo, hun går alene og griper øyeblikket. Og for en opplevelse! Jeg smilte, lo, gråt, klappet og danset, om ikke alt samtidig – og det sammen med en 85-årig diva fra Long Island som satt på min høyre side. Helt surrealistisk. Salen reiste seg sikkert 10 ganger i løpet av den 100 minutter lange konserten. Jeg følte at jeg så livet mitt i revy, med sanger jeg forbinder fra ulike faser. Amerikanske jazzklassikere får meg alltid i godt humør og rører, og jazzen har fulgt meg fra barndommen. En bedre innpakning og presentasjon av favorittmusikken min, kan jeg ikke forestille meg.

Tony Bennett blir 89 år på mandag og dette er antagelig siste gang jeg får sett ham live. Han var i operaen i Oslo for et par år siden og den så jeg fra første rad. Mona Levin ga konserten seks. Jeg har lyst til å gi terningkast syv nå, om det fantes. For med et storband på 25(!) musikere og Lady Gaga som scenepartner, kunne det ikke bli annet enn innertier. Det lå i luften.

Og ja, så var Lady Gaga da. Wow. Den damen er så mye mer enn et outrert popfenomen. Mange popstjerner har laget et jazzalbum, som Robbie Williams og Rod Stewart. Ingen har likevel klart overgangen til jazz så solid som Lady´en. Hun er jazzsanger vel så mye som popsanger. Det er ikke uten grunn at Tony Bennett har valgt nettopp henne ved sin side. Jeg bøyer meg i støvet for Lady Gaga som ikke bare er en av sin generasjons store sangerinner og entertainere, hun virker å ha bena imponerende godt plantet på jorden. Det står det respekt av. Jeg kom for å se Tony Bennett, og gikk ut som fan av Lady Gaga. Håper hun fortsetter å synge jazz videre i sin karriere, som garantert blir lang.

Gaga overrasket Tony med en gigantisk bursdagskake på scenen. Dette var også siste konserten deres sammen, for verdensturneen var kommet til en slutt. Det var en tydelig rørt Gaga som ga sin jazzmentor en vakker avskjedshyllest. Jeg følte jeg observerte musikkhistorie. To store artister fra hver sin generasjon som viste hverandre respekt, varme og nærhet. Tony var også en viktig bidragsyter til JFK i sin tid for å bygge dette flotte konserthuset – The Kennedy Center – som ruver stoisk ved Potomac i sentrum av Washington, som nabo til Watergate (for oss som er interessert i amerikansk politikk). Det var som om sirkelen ble sluttet.

Frank Sinatra ville blitt 100 år i år. Det skal feires med en konsert i Las Vegas før årets slutt, hvor Tony Bennett og mange andre skal ære ham. Sinatra ville garantert likt det han så i kveld. For bedre kan det neppe gjøres.

Det var hvert hver dollar. Jeg vil aldri glemme den. Tusen takk, Tony og Gaga, for en stor kulturopplevelse. Vakker musikk og stor kunst er balsam for sjelen.

De to beste actionfilmfranchisene i verden er James Bond og Mission: Impossible. Jason Bourne kom som en god nummer tre, inntil Matt Damon ga seg.

Jeg gleder meg som en unge hver gang en ny film kommer. Det er høytid på kino. For selv om en actionfilm sjelden inneholder skuespillerprestasjoner eller persondrama på Oscar-nivå, så kan den være fantastisk god underholdning. Og jeg er ingen filmsnobb. God film er film som gir mening og verdi for publikum, og det er subjektivt. Jeg er fan av mye kommersiell film, ikke minst fra Hollywood, selv om det spys ut mye lavmål fra filmens vugge også. Hollywood på sitt beste er det derimot ingen som slår, selv om britene matcher på gode dager. Jeg nevner bare Dame Judy Dench og Maggie Smith – og nå sporer jeg av.

For jeg har akkurat sett den femte M:I-filmen og den lever varene. Ingen slår Tom Cruise som Ethan Hunt. Han er den perfekte actionhelt. Du kan si hva du vil om scientologien hans, men Cruise er født til filmlerret. Kombinasjonen av hans sjarmerende smil, mørke lokker, trente kropp, beinharde arbeidsmoral, verdier og intelligens, gjør ham til en filmstjerne. Han insisterer også på å gjøre sine egne stunt. Han henger faktisk på utsiden av flyet når det tar av i begynnelsen av filmen. Cruise er en tøffing både på og utenfor lerretet. Jeg lar meg inspirere av Ethan Hunt og går ut av kinosalen med energi.

Med topp biroller i Alec Baldwin, Jeremy Renner og det nye stjerneskuddet – svensk/britiske Rebecca Ferguson – er vi godt i gang. Det må jo bli en oppfølger med den slutten, som var helt perfekt. En passe dose romantikk er et must i enhver god film, selv en action.

Noe av det jeg liker aller best er at filmen treffer den perfekte balansen mellom action og persondrama. De actionfilmene som har non-stop action og null dialog bommer. For den filmen som gir oss en passe mengde action og samtidig klarer å engasjere oss i rollene og deres drama, treffer blink. Det gir den nerve. Det løfter filmen til noe mer enn bare tidsfordriv. God film klarer å personlig engasjere oss. Gjør seg relevant, så vi kjenner oss igjen på et eller flere nivåer. M:I klarer nettopp dette.

Videre har den, som James Bond, eleganse og en passe dose tørr humor og selvironi, uten å bli tullete. Det er herlig.

At den i tillegg er så proft laget på alle tenkelige og utenkelige nivåer, som bare Hollywood har ressurser til, så finner jeg rett og slett ingenting å trekke for. En actionfilm kan ikke gjøres bedre enn dette. Derfor får den en sekser, selv om den ikke er Oscar-material. For en film må vurderes ut i fra sitt formål. Sin sjanger.

Jeg storkoste meg fra begynnelse til slutt og gleder meg alt til den sjette M:I-filmen. For Cruise produserer forhåpentligvis en film til. Dette er hans baby og med så bra kvalitet er det ikke noe å lure på.

Løp og se om du liker actionfilmer.

Har du prøvd paddle boarding? Jeg prøvde det for første gang i dag. Det ga merkelig nok mersmak.

Aktiviteten har blitt en hype i USA, men for meg virket det litt kleint på avstand. Hva er det amerikanerne har funnet på nå? Vel, å si at amerikanere har funnet det på er en overdrivelse, selv om den moderne formen ble til på Hawaii på 40-tallet. Det er en tusenvis av år gammel transportform.

Selve utstyret ser ut som en blanding av padling i kajakk/kano og surfing. Brettet du står på ser ut som brettet til en vindsurfer, bare uten seilet. Åren ser ut som en lang kanoåre, med bare et blad og et håndtak i andre enden, og kan justeres til individuell lengde.

Vi fikk også levert ut de minste svømmevestene jeg noen gang har sett, se avbildet i blått over. Endelig en vest for meg. Den skal festes rundt livet, som en fanny pack. Jeg fikk solt meg på hele overkroppen og merket ikke at jeg hadde den på. Herlig. Om du mot formodning trenger å bruke den, drar du i den gule utløseren og vips – så har du en flyteanordning. Bare pass på at du ikke slår hodet i brettet i fallet og besvimer, for da drukner du. Vel, vel.

Etter å ha signert diverse papirer på at utleier fraskriver seg alt ansvar, inkludert drukning (typisk amerikansk), fikk vi en kjapp teoretisk innføring. Du kan enten stå på brettet eller sitte på knærne mens du padler. Mest krevende er det å stå. Det gir også best fart og mest variasjonsmuligheter.

Jeg ble virkelig overrasket over hvor bra trening det var, ikke minst for kjernemuskulaturen. Å padle stående krever balanse, mye core og armer. Selv tærne får kjørt seg gjennom å gripe konstant etter balansen på det ruglete brettet. Anklene også. Mange uvante bevegelser. I motsetning til vanlig padling i kajakk eller kano, får du virkelig brukt hele kroppen. Det var noe av det jeg likte best. Stand Up Paddle boarding (SUP) kvalifiserer absolutt til trening om du tar i litt og aktiviserer hele kroppen, slik vi ble instruert. Samtidig kan det også, som i en kajakk, gjøres i kosetempo hvor naturen, nærheten til vannet og stillheten nytes.

Selv som nybegynner kan du fint la være å falle i vannet, med mindre du prøver deg på de mer teknisk utfordrende stilene. For mulighetene er forbausende mange på brettet. Vi var med på en workshop på hele tre timer og gikk igjennom et stort repertoar. Det var en god investering. For uten den tror jeg det ville blitt litt kjedelig og ensformig.

Jeg hadde lite lyst til å falle i vannet, da det så forurenset ut. Usj. Så jeg unngikk de mest krevende balanseøvelsene for ikke å risikere å ende i vannet. Vi var på Potomac River, elven som bl.a. går mellom Washington DC, Maryland og Virginia. Vi så bokstavelig talt tre amerikanske stater samtidig mens vi padlet. Uvirkelig å tenke på. Instruktøren insisterte på at elven var ren nok til å svømme i, i alle fall i den delen vi var i. Over 90% av regionens drikkevann kommer herfra. Når du ser ned i vannet, har du derimot snaue 10 centimeters sikt. Drikkevann? Denne hyppig brukte vanntransportåren forbi hovedstaden innbyr ikke til bading eller drikking av noe slag. Ikke rart alle kjøper vann på flaske. Når instruktøren i tillegg bekreftet at hun hadde sett slanger i vannet en gang, dog bare nattestid, ble fristelsen enda mindre..

Samtidig, når alle andre i gruppen hadde tatt utfordringene med de mest krevende øvelsene – som garanterte bading før mestring – måtte jeg bare gi etter. Ikke bli våt på shortsen fordi det er så styrete å skifte etterpå? Hallo. Lev litt da, Henriette. Selv sønnen min, som påstår at han har vannskrekk, hoppet uti gjentatte ganger og holdt på å knuse moren sin i såkalte ”pivot turns”. Du står bakerst på brettet, slik at fronten tipper opp i luften, mens du snur raskt på brettet med åren. Det kunne jeg ikke ha noe av. The game is on, junior!

Paddle boarding er noe for hele familien og alle nivåer. Der vi var, var den nedre grensen åtteåringer. Det er både bra trening, kos, naturopplevelse, kontakt med vannet og moro. Ikke bare lærte og opplevde jeg noe nytt, jeg utfordret min egen komfortsone. Ja, det ser kanskje litt kleint ut og vinner neppe prisen for årets kuleste sport, men hva spiller vel det for noen rolle?

Hvordan får du dine kolleger til å jobbe sammen på tvers av interne grenser? På tvers av tydelige og utydelige grenser som avdelinger, fagkompetanser, fysisk avstand, subkulturer og faktorer som alder, kjønn og etnisitet. Har du erfart at dette er utfordrende? Da er du i godt selskap. Dette er en gjenganger blant lederutfordringene siden tidenes morgen, som det er de færreste forunt å løse.

Hvorfor er det så vanskelig å lykkes med å få til verdiskapende arbeid på tvers i organisasjonen? Skape synergier? Hvorfor etterstrebes det?

Til det siste først. Det trengs stadig mer skreddersøm for å møte kundens behov. Leverandører trenger derfor en økende grad av samarbeid på tvers internt for 1) å virkelig skjønne kundenes stadig mer komplekse behov og 2) være i stand til å levere mer helhetlige løsninger.

Å lykkes med å integrere hele virksomhetens kompetanse er et suksesskriterium. Hvordan klare å dra ut kunnskap fra alles hoder til å løse felles utfordringer på en systematisk måte? Ja, får vi til det, da snakker vi spennende løsninger. De få som virkelig lykkes med dette går inn i historiebøkene. Så utfordrende er det.

Så til det første. Hvorfor det så sabla vanskelig? Hva vet vi om hva som virker og ikke virker?

En kritisk faktor er at alle må oppleve et felles mål og mening. Et tydelig mål alle i organisasjonen prøver å nå sammen. Det høres kanskje enkelt ut å lage, men det krever arbeid og innsikt å definere et tydelig mål som gir mening på tvers. På samme måte som en god visjon eller strategi, vil et effektivt delt formål si hvor godt et team vil posisjonere seg i forhold til konkurrenter og hvilke nøkkelbidrag til kunder og samfunn som vil definere dets suksess.

Et felles mål er ikke essensen av selskapets sjel. Det er en beskrivelse av hva alle i organisasjonen prøver å gjøre. Mange ledere sliter med å formulere dette. De ender fort på tallmål, som 15% vekst, eller vage beskrivelser som «Vi skal ha fornøyde kunder». Gjesp. Disse oppleves ikke som veldig meningsfylte eller engasjerende som samarbeidsmål, selv om budsjettmål selvsagt er viktig å ha av andre grunner. Vi forstår dem, men gir de virkelig mening og binder oss sammen? Får vi lyst til å strekke oss for å nå dem? Gå den ekstra milen sammen med andre vi ikke kjenner godt eller identifiserer oss med? Å finne et godt felles mål og mening kan være en lang og møysom prosess.

Videre viser erfaring at insentiver som mer penger og status ikke virker særlig effektivt. De kan til og med virke mot sin hensikt. Om insentivene er knyttet til personlig vinning, som å bli målt på egne salgstall og belønnet deretter, eller knyttet til den iboende gleden ved egen kreativitet, fungerer de ikke som gode styringsverktøy for deling, felleskap og samarbeid. Tvert i mot. De kan bidra til hegning. Likevel fortsetter de aller fleste bedrifter med å bruke disse tradisjonelle virkemidlene år etter år etter år. Hva med å tenke nytt? Stille spørsmål om det er andre og kanskje bedre måter å styre og motivere til samarbeid på?

Erfaring viser at det er mer effektivt å lage en infrastruktur som verdsetter og belønner samarbeid. Samarbeidende team oppmuntrer mennesker til å fortløpende bruke sine unike evner til teamprosjekter og blir motivert av en felles misjon, ikke bare personlig vinning eller egen kreativitet.

Det gjelder å kultivere en kultur hvor heltene er personer som ser forbi sine spesifikke roller og fremmer det felles målet. Heltene blir ikke lenger de som har jobbet for egeninteressen og er mest opptatt av å skinne selv. Heltene i samarbeidskulturen symboliserer personer som setter felleskap foran egeninteresse, som gjør andre gode fremfor seg selv og som aldri mister det felles målet av syne. De trår til der de til enhver tid trengs for å komme et skritt nærmere målet.

For å få til dette kreves det en tydelig ledelse. En ledelse som ikke bare evner å definere og kommunisere felles mål og mening, men som også går foran som gode eksempler, lager hensiktsmessige incentivordninger, effektive prosesser og god infrastruktur. Dyktige prosjektledere og overlappende team må på plass. Metoder må etableres og forankres på de mest brukte prosessene, som f.eks. hvordan en brainstorming skal forberedes og gjennomføres for å skape verdi. Tenk hvor mange møter som verken har et tydelig mål, er forberedt, effektivt ledet eller uten klare tiltak ut av møtet? Ledelsen må i tillegg klare å bygge en prestisjeløs kultur. En kultur hvor det er en for alle, alle for en. Hvor alle jobber systematisk for et felles mål og måles på nettopp dette.

Høres det lett ut? Det er det ikke. Derfor må vi fortsette å utfordre oss selv. Komplekse utfordringer trigger smarte mennesker til å løpe etter hårete mål. For hvem har vel ikke lyst til å gå inn i historiebøkene som den virksomheten som klarte det?

Det vanskelige er ofte det beste. Det er slik klinten skilles fra hveten.

Har du sagt noe velmenende og opplevd at mottakeren reagerer på en helt annen måte enn du forventet? Eller at du har blitt såret uten å være sikker på om det var meningen å såre? Har du sagt noe innsiktfullt uten å få den anerkjennende responsen du håpet på?

Det har jeg. Jeg fascineres gang på gang av hvordan flere personer kan sitte i samme møte og ha forskjellige oppfatninger etterpå av hva som egentlig ble sagt og gjort. På tross av at de nøyaktige samme ordene ble hørt og kroppsspråk observert. Om hvordan jeg kan oppfatte et budskap på en annen måte enn avsender mente. Eller omvendt, at jeg mente å uttrykke et budskap som ble oppfattet på en annen måte hos mottaker enn jeg forventet. Hvorfor skjer dette?

Hovedårsaken er at alle mennesker har et unikt sett av erfaringer. Disse gjør at vi ser verden forskjellig. Sagt på en annen måte, ingen av oss ser verden likt. Du styrer helst unna en kollega, mens jeg søker henne. Kanskje kunden lytter til deg, men ikke til meg? Du digger reklamefilmen. Jeg registrerte den ikke en gang. Det ene politiske budskapet traff beslutningstageren, mens det andre var skivebom.

Enhver setting, ethvert budskap, enhver person vil bli oppfattet litt forskjellig fra person til person. For ingen av oss har hatt identiske erfaringer gjennom et helt liv. Ikke er vi nødvendigvis i samme humør heller. Hver dag har du ulike opplevelser både på jobb og privat, og summen av disse opplevelsene gjør deg til den personen du er. En person i stadig endring. En person med stadig flere erfaringer som preger deg og danner grunnlaget for hvordan du vurderer situasjoner, tar beslutninger, leser andre og responderer.

Har du reflektert over dette? Hvis ikke, kan det vært lurt å begynne nå. For hver gang du har en interaksjon med et menneske, hver gang du opplever noe, hver gang du utrykker noe, er dette et resultat av hvordan du ”ser” verden. Like viktig, hvordan andre ”ser” deg og lagrer denne subjektive informasjonen. For ingen av oss klarer å se omgivelsene våre helt objektivt. Selv når vi prøver. Det er en illusjon.

Det er sagt av visere mennesker enn meg at verdien av kommunikasjon ligger i responsen den får hos mottaker. Det er mye klokskap i den setningen. Nøkkelen ligger i å klare å se verden med mottakerens ”briller”. Først når vi lykkes med det, kan vi virkelig kommunisere godt og effektivt.

Poenget er ikke å mestre dette til enhver tid. For det er en nesten umenneskelig oppgave. Poenget er å være oppmerksom på at dette faktisk skjer. At det skjer hele tiden. Hver dag.

Kunsten er å bli mer bevisst hvordan du selv opptrer, hva du sier, måten du sier det på – og ikke minst, overfor hvem. Være deg selv mer bevisst. Øk din selvinnsikt, din selvledelse.

Kunsten er å se verden med den andres «briller», for å øke sannsynligheten for at det du kommuniserer blir oppfattet på ønsket måte. At du faktisk får den responsen du ønsker. For kommunikasjon er noe av det viktigste du mestrer som menneske. Det er avgjørende for å nå dine mål.

Så neste gang du har et viktig budskap du ønsker å formidle, tenk igjennom på forhånd hvilke briller mottakeren har. Gjør hjemmeleksen din. Vær interessert, lytt, observer, analyser. Gjør research om nødvendig for økt innsikt. La denne innsikten forme ditt budskap og hvordan du kommuniserer det. Den investeringen får du igjen for. Garantert.

Å bli bedre på å kommunisere godt gir deg merverdi i alle relasjoner. Enten det er jobb eller privat. For vi ser ikke verden slik den er. Vi ser verden slik vi er.

Var du forventningsfull og litt spent? Kriblet etter å komme i gang og så frem til å møte nye klassekamerater og lærere? Følelsen av å ikke vite helt hva du går til, men er sikker på at det blir bra? Lurer på hvor pulten din blir og hvem du skal sitte ved siden av? Gledet deg til å oppleve noe nytt og spennende?

I morgen føles litt som første skoledag for meg, for da begynner jeg formelt som ansatt i ny jobb.

Forskjellen er at i stedet for en klasse på rundt 28 elever, er min på 80. Å bli kjent med alle og bygge relasjoner tar derfor litt lenger tid. På hele skolen er det 150 personer og ikke flere hundre. Med andre ord en eksklusiv skole hvor det er kamp om plassene. De fleste vil derfor være flinkere enn meg på noe og det er herlig. For da kommer vi til å bli et sterkt team. Mine nye medelever vil ha en drive på å lykkes og kommer fra helt ulike skolekretser og med ulik fagbakgrunn. Det lover godt.

Skolen tiltrekker seg derfor også de beste lærerne, for skoleledelsen kan velge og vrake. Gode ledere og lærere er avgjørende for hvordan de flinke elevene motiveres videre til å gjøre sitt beste. Lære å lytte, forstå, tilegne seg relevant kunnskap, løse komplekse utfordringer, levere i tide, jobbe i team, prestisjeløst, lede og gjøre hverandre gode.

Bredden av fag vi skal håndtere er omtrent den samme som på andre skoler. Alt fra merkevarebygging, mediehåndtering og krisekommunikasjon, til strategisk lederrådgiving og public affairs. Listen er lang.

Likt er også antall språk. Mest går det i norsk skriftlig og muntlig, med engelsk som en god nummer to. Fransk er valgfaget mitt selv om jeg ikke snakker høyt om det – for fransk er ikke mitt beste fag. Jeg valgte det mest fordi jeg syntes det hørtes vakrere ut enn tysk, som var alternativet. Norsk og engelsk, derimot, er favorittene.

Vi har ikke skoleuniform, men noen kleskoder tror jeg det er. Jeg har inntrykk av at reklameelevene går i jeans og sneakers, mens andre faggrupper går i dress. Jeg liker heldigvis begge deler.

Jeg vil jo gjerne gjøre et godt førsteinntrykk på klassen min. Lurer litt på hvordan jeg skal presentere meg? Det er jo så mange måter å gjøre det på. Ikke for ydmyk, ikke for selvsikker. Ikke for langt, ikke for kort. Ikke for kjedelig, ikke for crazy. Hva i alle verden er det?

Rektor på skolen har tatovert inn skolenavnet, så han er litt forfriskende crazy. Han liker å kalle alle på skolen ”the crazy ones”. Han ser kulturbygging som særdeles viktig for å lykkes. Det identifiserer jeg meg med. Det er også en av grunnene til at jeg valgte å begynne akkurat her. For selv om gode faglige kvalifikasjoner og relevant livserfaring er grunnmuren på denne skolen, så er dets verdier minst like viktige og motiverende: Åpenhet, integritet, offensivitet – og sans for humor.

Sistnevnte skal ikke undervurderes. For har vi ikke bedre livskvalitet og leverer enda bedre når vi kan ha det gøy samtidig som vi jobber, lærer og leverer? Ikke tar oss selv for seriøst? Skape en kultur hvor selvironi er oppmuntret og det er høyt under taket for å være seg selv, så lenge du tar ansvar og leverer ditt beste?

Som et ledd i å fremme åpenhetsverdien har jeg startet en Instagram-profil om mitt liv på denne nye skolen, ”HENRIETTE_GREEN”, slik at hvem som helst kan få et innblikk i hvordan hverdagen er der.

Jeg vet ikke helt hva jeg går til og det er litt av spenningen. Det jeg vet er at om jeg mot formodning ikke trives eller lykkes her, og de to henger jo ofte sammen, så er det neppe skolens skyld. For et bedre lærested skal jeg lete lenge etter.

I morgen er min første skoledag. Jeg gleder meg som en unge.

Har du noen gang hatt komplekser? Bladd i et ukeblad og følt at kroppen din ikke er sexy nok? At bare du hadde sett ut som filmstjernene, så hadde alt ordnet seg? Da har samfunnets syke forventningsbygging til hvordan en attraktiv kvinnekropp og –ansikt skal se ut påvirket deg. Og du er ikke alene.

Etter å blitt sammen med en kvinne som har erfart og reflektert mye rundt dette, har jeg fått en vekker.

I sitt ”Bra Nok!”-foredrag forteller Lene om hvordan hun var nærmest besatt av sitt eget utseende i ung alder og gjorde alt for å se ut som drømmedamen den gang, Pamela Anderson. Om hvordan selv hun, som hadde drømmekroppen i manges øyne, også fikk armer, midje, ben og ansikt retusjert på alle forsider av blader for å virke ”perfekt”. Om hva dette gjorde med hennes eget selvbilde. Hvordan selvopptattheten og selvtilliten vokste, mens selvfølelsen gradvis forsvant. At selv det å lykkes med å nå målet om bli ”drømmedama” ikke gjorde henne lykkelig. Tvert om. Hun hadde naturlig nok ingen forkunnskap om hvordan det var å være Pamela Anderson. Hun opplevet at hun til slutt bare ble verdsatt for en ting: Utseendet sitt. At ingen var interessert i hennes indre. At den eneste verdien hun hadde i et forhold til menn var sex, og hva det gjorde med henne over tid. Hvordan en mann aldri så henne inn i øynene, men bare så silikonpuppene. Hvordan hun til slutt opplevet at hun gikk så på tvers av sine indre verdier at hun måtte bryte helt. At hun ble presset så langt at nok var nok. Hun valgte å bryte med alt hun hadde kjempet så hardt for. Fjernet silikonpuppene, merkevaren som sexsymbol og hele levebrødet sitt – i håp om at det ville føre til bedre livskvalitet over tid. Ikke bare-bare for en jente som knapt var rukket å komme midt i tyveårene.

Lenes historie er ekstrem, men den er ikke unik. Den er heller ikke utdatert. Ja, hun bidro opplagt til å havne der hun gjorde selv, men er det så rart?

Kvinner blir utsatt for et uvirkelig forventningspress til perfeksjonisme og urealistiske bilder av hva det vil si å være ”vellykket” i dagens samfunn. Ikke minst det uoppnåelige og nedbrytende utseendefokuset. Unge jenter er spesielt utsatt for dette presset. Skaper vi ikke, gjennom diverse kanaler, illusjonen hos påvirkelige og usikre tenåringsjenter at om de bare blir drømmedama til gutta og mennene, så er de sikret lykken?

Se på forsidene av blader, hvem som får de romantiske hovedrollene i Hollywood-filmene og modellene i reklamene. Og ikke minst, all photoshopping og retusjering av kvinnekropper og –ansikter selv de vakre modellene blir utsatt for. Det ville vanvidd!

Ikke rart det florerer av spiseforstyrrelser, forvridde syn på egen kropp, treningsmani, depresjoner og følelsen av mislykkethet hos unge mennesker. En gruppe som er i sin mest usikre fase i livet, hvor det er kritisk å bygge indre trygghet for å kunne vokse seg stor og sterk inn i voksenlivet.

Vi godt voksne er ikke immune vi heller, forresten. Om vi ser på hvordan etterspørselen av botox, restylan og diverse kosmetiske inngrep har tatt av hos kvinner i alle aldre, er dette også tegn på at samfunnet vårt bare blir mer forskrudd i forhold til utseende.

Midt oppi dette er det så viktig at noen velger å hjelpe særlig unge kvinner til et mer positivt selvbilde. Det er et viktig samfunnsoppdrag. At Lene har valgt å bruke sin historie og erfaring til å hjelpe unge jenter med å slippe taket på perfeksjonisme og usikkerhet, er flott. Å prøve å gjøre en positiv forskjell i enkeltpersoners liv ved å snu selvopplevde utfordringer til noe godt. Hun forteller dem at de er ”bra nok” akkurat som de er. At de må bygge sin egen grunnmur gjennom god helse og gode verdier. At deres fremtidige livskvalitet ligger i å bli glad i seg selv som de er, bygge fysisk og mental styrke og ikke la seg påvirke for mye av alle andres meninger om hvordan de bør være.

Jeg sier: Dra pokkerivold med samfunnets krav til perfeksjonisme. En ting er i alle fall helt sikkert. Ingen blir lykkelige over tid av å prøve å leve opp til den. Når skal vi våkne og skape sunne rollemodeller som samfunnsnorm i alle kanaler for våre barn, tenåringer og unge voksne? Så de kan vokse opp uten syke idealer de aldri hverken kan eller bør leve opp til? Barbie-dukken er eksempelvis neppe den beste rollemodelldukken du kjøper til ditt barn, eller?

Til vi som er godt voksne kvinner; La ”botvokskabinettet” høre til hos Madame Tussaud. Noen naturlige smilerynker og ansiktsbevegelser knuser fortsatt ”plastic fantastic”- ansiktet. Om du har begynt på botox- og restylanreisen gjelder det å følge fjellvettregel nr. 8; Vend i tide. Det er ingen skam å snu. Du er for øvrig naturlig mye vakrere enn du tror, sier jeg som kvinne. Det skulle ikke forbause meg om et par av gutta også er enig i det.

Når en actionfilm får glitrende anmeldelser jevnt over pirres nysgjerrigheten. Det er ikke hverdagskost.

Jeg er akkurat gammel nok til å huske den tredje ”Mad Max”-filmen fra 1985 med Tina Turner og Mel Gibson. Turners superhit fra filmen, ”We don´t need another hero”, hører jeg fortsatt i hodet etter 30 år. Filmen derimot, var ingen innertier for meg som 16-åring. Så jeg hadde neppe sett ”Mad Max: Fury Road” i går om det ikke var for de overraskende gode anmeldelsene. Klarte årets versjon å leve opp til alt skrytet?

Ikke helt, men hvor godt du liker filmen avhenger av hvordan du vektlegger det filmen er virkelig god på og det den mangler helt.

Filmens opplagte styrke er en voldssymfoni av visuell briljans. Dette spenner alt fra storslagenhet med 1000 statister i den namibiske ørken, til fantastisk gjennomførte kostymer, kjøretøy, våpen og andre visuelle detaljer. Jeg ble helt satt ut av kreativiteten. Hvem klarer å tenke ut så mange bisarre finesser? Wow. Den sterke fargebruken, som er atypisk i post apokalyptiske filmer, forsterker den visuelle magien.

Måten filmen er klippet og satt sammen på, bidrar til en intensitet på høyde med en berg- og dalbaneopplevelse. Ikke før du har fått magesuget på en dip, kommer en ny før du har rukket å summe deg. Opplevelsen er så intens at sikkerhetsbelte nesten burde vært påkrevet. Adrenalinrushet i store deler av filmen gjorde meg helt utslitt ute av kinosalen. Det hjalp sikkert på at jeg valgte å se den i 3D i storsalen på Colosseum.

Mye minner også om en lang musikkvideo. Ord er nærmest fraværende i filmen og musikken høyt tilstede hele veien. At voldsorgien bokstavelig talt akkompagneres av en gitarspiller på hjul forsterker dette og bidrar til litt befriende humor.

Midt opp i all sci fi og action, prøver filmen også å være noe mer: En film med dybde, visdom og feminisme. Regissør George Miller lykkes ikke helt med dette, samtidig som hans forsøk bidrar til å gi filmen noe mening utover et rent adrenalin-rush. Eksempelvis, den kvinnelige hovedkarakteren Furiosa har et mål: Frelse. Retten til å leve og drømmen om et bedre liv. Hvor det å ofre noe er nødvendig for å oppnå frihet. Furiosa, spilt overbevisende kick-ass av Charlize Theron, overskygger også den mannlige hovedrollen Mad Max spilt av Tom Hardy. Tilsiktet eller ei, Theron fremstår som den viktigste skuespilleren å ta med seg videre i en eventuell oppfølger. Ikke Tom Hardy eller Mad Max.

Så, hva er det som trekker mest ned? Det er to ting.

For det første, at et manus er nærmest fraværende er sjeldent et pluss om du liker en viss mengde dialog på film. Det gjør jeg. Mangel på sådan forsterkes av fraværet av romantikk og intens mellommenneskelig nærhet en god film bør ha i en eller annen form. Jeg blir marginalt revet med emosjonelt og det er aldri et pluss. En god film skal røre noe ved meg på et eller annet vis.

For det andre føles filmen som en to-timer lang biljakt. Det er neppe langt unna sannheten heller. Det blir ensformig og medfører at filmen virker for lang. Den kunne med fordel ha bydd på noe mer variasjon.

Konklusjonen er at ”Mad Max: Fury Road” ikke er et ”must” å se på kino i år, men om du ønsker et skikkelig to-timers adrenalinrush leverer den varene.

Jeg har akkurat sett filmen ”The Devil wears Prada” for n´te gang og koser meg like mye hver gang. Først og fremst fordi Meryl Streep er fantastisk i rollen som ”uber bitch” og moteredaktør, men også fordi filmen er full av vakre merkevarer og omgivelser. Å forfølge en materialistisk livsstil har opp igjennom blitt fordømt som uforenelig med de tingene som virkelig betyr noe i livet, som å pleie nære relasjoner, søke indre balanse, ha en meningsfull jobb, god helse og ekte kjærlighet. Er det virkelig slik?

Er det å søke livslykke gjennom materielle goder identisk med å flykte fra å ta tak i det som virkelig gir livslykke? For noen, helt sikkert, men for alle?

Jeg har lest gjentatte ganger at materielle goder kun gir kortvarig glede og at det er en ond spiral å la seg rive med av luksusanskaffelser. Mye vil ha mer og det er aldri nok. At det er en falsk lykke som tar meg vekk fra det jeg egentlig burde bruke tiden min på, nemlig indre søken etter balanse og andre ikke-materielle verdier. Jeg skjønner poenget til de som mener at jaget etter fine ting og omgivelser kan ta overhånd. Jeg er heller ikke immun mot det. At vårt samfunn er rikere enn aldri før, samtidig som statistikk viser at vi ikke er lykkeligere.

Selv har jeg alltid satt pris på det jeg subjektivt opplever som vakre omgivelser, materielle goder og luksus – samtidig som alt er relativt. Det som er luksus og skjønnhet for meg behøver ikke være det for deg. Jeg har også lidd av livets versjon av ”tre fots syken” hos båteiere. Litt større bil og litt finere leilighet for hvert skift. Litt dyrere vaner i sakte, nesten umerkelig økende grad. Litt dyrere merker på klær og møbler. Litt bedre hoteller og litt bedre flyreiser. Litt bedre jevnt over hele fjøla. Har jeg blitt lykkeligere av det?

Jeg må innrømme at jeg oppriktig opplever at jeg får bedre livskvalitet av en rekke materialistiske ting og merkevarer. Jeg blir glad hver gang jeg tar på meg et av yndlingsplaggene mine. Det samme gleden føler jeg hver gang jeg åpner døren hjemme og ser inn på favorittbildet på veggen. Så ja, ting kan gjøre meg glad. Hver dag.

Jeg har også akkurat unnet meg en helg på et luksushotell med kjæresten min, og jeg opplever at helgen ble enda mer unik ved at vi fikk så topp service overalt, at hotellrommet var så fint innredet og fresht, at sengen var av høy kvalitet, at de hadde DJ ved poolen som spilte herlig chill musikk, at de tykke madrassene på dobbelsolsengene gjorde at vi kunne ligge romantisk inntil hverandre å sole oss, at vi ble servert mat og drikke på solsengen. Alt dette økte min livskvalitet og jeg kommer til å leve på den helgen lenge. Som et minne som får meg til å smile i uker, måneder og år fremover når jeg tenker på den. Om ikke dette er langvarig livslykke, så vet ikke jeg. Det er det i alle fall det for meg.

Betyr det at jeg er litt overfladisk til tider, kanskje litt snobbete? At jeg er annerledes, eller er det mange som meg? Ikke vet jeg. Mer interessant, betyr det at jeg bruker energi på feil ting for å skape langvarig lykke?

Jeg vet at jeg bare har så mye ressurser og tid til disposisjon i dette livet og at mye er viktigere for min livskvalitet enn materiell luksus. Om jeg må velge, er valget enkelt. Da må de materielle godene vike. Om jeg ikke må velge; Ja takk, begge deler. For meg er det bare å erkjenne at min versjon av luksus og vakre omgivelser gir livsglede – også på lenger sikt. Derfor er jeg også villig til å jobbe ekstra for å kunne unne meg dette i passe doser.

Jeg har derimot forsøkt å hoppe av ”tre-fots syke”-karusellen, fordi jeg merker at et jag etter stadig mer – ikke gir meg mer. Tvert i mot. Jeg har i stedet begynt å utfordre meg selv på å bruke mye mer av min tid innover, på hvem jeg er, hva som er viktig for meg og hva jeg bruker ressursene mine på. Livet går fort og om jeg er heldig er jeg drøyt halvveis.

I en alder av 45 erkjente jeg for første gang at en virkelig søken etter balanse i livet, både indre og ytre, er avgjørende for min livskvalitet. At materialisme må sees i dette perspektivet. At luksus er noe jeg kommer til å fortsette å glede meg over og søke livskvalitet i så lenge jeg har muligheten. Om enn bare i passe doser og ikke på bekostning av annet som er viktigere.

Jeg tror med andre ord ikke bare det er djevelen som bruker Prada.

Har du noen gang blitt spurt om hva du jobber med, for så å ikke få noen oppfølgingsspørsmål etter å ha svart? Det har jeg. Om jeg svarer Public Affairs, får samtalen normalt en brå slutt. For det er de aller færreste som vet hva det er og enda mindre er de nysgjerrige på å finne ut av det. Hvorfor er det slik?

Det har vært sagt at Public Affairs (PA) er det viktigste området næringslivsledere vet minst om. Jeg er tilbøyelig til å være enig i det. Det er heller ikke så rart, gitt at det sjelden er et fag som gis plass på businesskoler eller andre skoler hvor fremtidens ledere utdannes. Det kjappe tempoet i næringslivet, med blikket på neste kvartalsrapportering, gjør det også utfordrende å tenke på et langsiktig felt som PA. Det er synd. For det ligger mye verdiskapingspotensial på bordet ved å sette det på næringslivslederes agenda.

PA er også en relativt ung profesjon, ikke minst i Norge, og få har lang erfaring med det. Området vokser i takt med at selskap blir stadig mer profesjonelle og beror mindre på gamle nettverk av kontakter. De kan ikke lenger satse på ”at de kjenner noen”. Kvaliteten på budskapet, argumentasjonen og løsningsforslaget må være solid, og hvordan det formidles likeså.

Det hjelper heller neppe på den gjengse forståelsen at begrepsbruken er forvirrende. Public Affairs brukes om hverandre med Government Affairs, Regulatory Affairs, Corporate Affairs, Myndighetskontakt, Samfunnskontakt, Politikk og Samfunn, Lobbyisme – og sånn kunne jeg fortsatt. Disse begrepene er ikke synonymer, men hvem bryr seg vel i praksis om det når de stort sett oppfattes som det? Selv i Norge brukes både de engelske og norske begrepene om hverandre.

Så hva er Public Affairs? Det er selskapets forhold til sine eksterne interessentgrupper, som myndigheter, interesseorganisasjoner, pressen, NGOs, sosiale medier, konkurrenter, partnere og forbrukere.

Unntatt er klassisk salg og markedsføring. Der salg og markedsføring fokuserer på å selge produkter og tjenester, fokuserer PA-arbeidet på å skape et bedre eksternt miljø for dialog, samarbeid, offentlige reguleringer, politiske vedtak, investorer, forretningssamarbeid og samfunnsansvar. Mye av PA er rett og slett omdømmebygging og et godt omdømme øker muligheten for gjennomslag i konkrete saker.

Så hvor hører det utskjelte ordet ”lobbyisme” inn i denne sammenheng?

Lobbyisme er en integrert del av PA. Min erfaring er likevel at en PA-ansvarlig bruker en relativt liten del av sin arbeidshverdag med det som forbindes med lobbyisme, nemlig direkte påvirkningsarbeid overfor myndighetene for å sikre best mulige rammebetingelser. Som f. eks. å møte stortingsrepresentanter eller lokalpolitikere for å søke å påvirke utfallet av politiske vedtak, eller saksbehandlere i kommunen eller departementet for å snakke sak, jus eller detaljreguleringer.

Det en PA-proff normalt bruker mesteparten av tiden sin på er å sette seg detaljert inn i viktige saker for selskapet, utforme strategi og budskap, lage interessentkartoversikt og handlingsplaner – og sørge for å få gjennomført dem. Det er eksempelvis å representere selskapet der hvor sakene og rammebetingelsene deres adresseres, som hos interesseorganisasjoner og på konferanser. Det er å søke å få sakene belyst i pressen i samarbeid med informasjonsdirektøren. Det er å følge opp CSR (samfunnsansvar) planene, skrive høringsinnspill, rapportere internt på rettslige trender knyttet til rammebetingelser og kommunisere internt for å forsikre seg om at adm. dir. forstår verdien av PA.

Det gjør også at en ikke-politiker som meg kan jobbe med dette profesjonelt på heltid, både som seniorrådgiver og leder. Kompetanse innen prosesser i offentlig sektor, jus, kommunikasjon, næringsliv, ledelse og mange andre profesjoner er ofte vel så relevant. Den viktigste fellesnevneren for PA-proffer er at de bør ha en solid forståelse av samspillet mellom de ulike interessentgruppene.

PA har fått en stadig viktigere strategisk rolle i næringslivet, i takt med økt regulering, deregulering, privatisering og globalisering. Området er blitt en viktig selskapsstrategi for å oppnå økt konkurransekraft. Et selskaps forhold til myndighetene er også stadig viktigere, på alle nivåer. Om det er godkjennelser av sammenslåinger, nivået på skatter og avgifter på bedriftens produkter og tjenester, tekniske krav og standarder, HMS eller andre rammevilkår som avgjør hvordan bedriften kan drive sin business.

Dette, sammen med stadig voksende interessegrupper som kjemper for sine saker, gjør at det er fort å komme i bakevja konkurransemessig om du ikke følger med i timen som næringslivsleder. Har ditt selskap råd til å overse PA?

Så neste gang noen svarer at de jobber med Public Affairs, så utfordre deg selv på å stille noen oppfølgingsspørsmål. Det finnes ikke dumme spørsmål. Det er bare dumt å ikke spørre.