Jeg har akkurat sett filmen ”The Devil wears Prada” for n´te gang og koser meg like mye hver gang. Først og fremst fordi Meryl Streep er fantastisk i rollen som ”uber bitch” og moteredaktør, men også fordi filmen er full av vakre merkevarer og omgivelser. Å forfølge en materialistisk livsstil har opp igjennom blitt fordømt som uforenelig med de tingene som virkelig betyr noe i livet, som å pleie nære relasjoner, søke indre balanse, ha en meningsfull jobb, god helse og ekte kjærlighet. Er det virkelig slik?

Er det å søke livslykke gjennom materielle goder identisk med å flykte fra å ta tak i det som virkelig gir livslykke? For noen, helt sikkert, men for alle?

Jeg har lest gjentatte ganger at materielle goder kun gir kortvarig glede og at det er en ond spiral å la seg rive med av luksusanskaffelser. Mye vil ha mer og det er aldri nok. At det er en falsk lykke som tar meg vekk fra det jeg egentlig burde bruke tiden min på, nemlig indre søken etter balanse og andre ikke-materielle verdier. Jeg skjønner poenget til de som mener at jaget etter fine ting og omgivelser kan ta overhånd. Jeg er heller ikke immun mot det. At vårt samfunn er rikere enn aldri før, samtidig som statistikk viser at vi ikke er lykkeligere.

Selv har jeg alltid satt pris på det jeg subjektivt opplever som vakre omgivelser, materielle goder og luksus – samtidig som alt er relativt. Det som er luksus og skjønnhet for meg behøver ikke være det for deg. Jeg har også lidd av livets versjon av ”tre fots syken” hos båteiere. Litt større bil og litt finere leilighet for hvert skift. Litt dyrere vaner i sakte, nesten umerkelig økende grad. Litt dyrere merker på klær og møbler. Litt bedre hoteller og litt bedre flyreiser. Litt bedre jevnt over hele fjøla. Har jeg blitt lykkeligere av det?

Jeg må innrømme at jeg oppriktig opplever at jeg får bedre livskvalitet av en rekke materialistiske ting og merkevarer. Jeg blir glad hver gang jeg tar på meg et av yndlingsplaggene mine. Det samme gleden føler jeg hver gang jeg åpner døren hjemme og ser inn på favorittbildet på veggen. Så ja, ting kan gjøre meg glad. Hver dag.

Jeg har også akkurat unnet meg en helg på et luksushotell med kjæresten min, og jeg opplever at helgen ble enda mer unik ved at vi fikk så topp service overalt, at hotellrommet var så fint innredet og fresht, at sengen var av høy kvalitet, at de hadde DJ ved poolen som spilte herlig chill musikk, at de tykke madrassene på dobbelsolsengene gjorde at vi kunne ligge romantisk inntil hverandre å sole oss, at vi ble servert mat og drikke på solsengen. Alt dette økte min livskvalitet og jeg kommer til å leve på den helgen lenge. Som et minne som får meg til å smile i uker, måneder og år fremover når jeg tenker på den. Om ikke dette er langvarig livslykke, så vet ikke jeg. Det er det i alle fall det for meg.

Betyr det at jeg er litt overfladisk til tider, kanskje litt snobbete? At jeg er annerledes, eller er det mange som meg? Ikke vet jeg. Mer interessant, betyr det at jeg bruker energi på feil ting for å skape langvarig lykke?

Jeg vet at jeg bare har så mye ressurser og tid til disposisjon i dette livet og at mye er viktigere for min livskvalitet enn materiell luksus. Om jeg må velge, er valget enkelt. Da må de materielle godene vike. Om jeg ikke må velge; Ja takk, begge deler. For meg er det bare å erkjenne at min versjon av luksus og vakre omgivelser gir livsglede – også på lenger sikt. Derfor er jeg også villig til å jobbe ekstra for å kunne unne meg dette i passe doser.

Jeg har derimot forsøkt å hoppe av ”tre-fots syke”-karusellen, fordi jeg merker at et jag etter stadig mer – ikke gir meg mer. Tvert i mot. Jeg har i stedet begynt å utfordre meg selv på å bruke mye mer av min tid innover, på hvem jeg er, hva som er viktig for meg og hva jeg bruker ressursene mine på. Livet går fort og om jeg er heldig er jeg drøyt halvveis.

I en alder av 45 erkjente jeg for første gang at en virkelig søken etter balanse i livet, både indre og ytre, er avgjørende for min livskvalitet. At materialisme må sees i dette perspektivet. At luksus er noe jeg kommer til å fortsette å glede meg over og søke livskvalitet i så lenge jeg har muligheten. Om enn bare i passe doser og ikke på bekostning av annet som er viktigere.

Jeg tror med andre ord ikke bare det er djevelen som bruker Prada.