Når en actionfilm får glitrende anmeldelser jevnt over pirres nysgjerrigheten. Det er ikke hverdagskost.

Jeg er akkurat gammel nok til å huske den tredje ”Mad Max”-filmen fra 1985 med Tina Turner og Mel Gibson. Turners superhit fra filmen, ”We don´t need another hero”, hører jeg fortsatt i hodet etter 30 år. Filmen derimot, var ingen innertier for meg som 16-åring. Så jeg hadde neppe sett ”Mad Max: Fury Road” i går om det ikke var for de overraskende gode anmeldelsene. Klarte årets versjon å leve opp til alt skrytet?

Ikke helt, men hvor godt du liker filmen avhenger av hvordan du vektlegger det filmen er virkelig god på og det den mangler helt.

Filmens opplagte styrke er en voldssymfoni av visuell briljans. Dette spenner alt fra storslagenhet med 1000 statister i den namibiske ørken, til fantastisk gjennomførte kostymer, kjøretøy, våpen og andre visuelle detaljer. Jeg ble helt satt ut av kreativiteten. Hvem klarer å tenke ut så mange bisarre finesser? Wow. Den sterke fargebruken, som er atypisk i post apokalyptiske filmer, forsterker den visuelle magien.

Måten filmen er klippet og satt sammen på, bidrar til en intensitet på høyde med en berg- og dalbaneopplevelse. Ikke før du har fått magesuget på en dip, kommer en ny før du har rukket å summe deg. Opplevelsen er så intens at sikkerhetsbelte nesten burde vært påkrevet. Adrenalinrushet i store deler av filmen gjorde meg helt utslitt ute av kinosalen. Det hjalp sikkert på at jeg valgte å se den i 3D i storsalen på Colosseum.

Mye minner også om en lang musikkvideo. Ord er nærmest fraværende i filmen og musikken høyt tilstede hele veien. At voldsorgien bokstavelig talt akkompagneres av en gitarspiller på hjul forsterker dette og bidrar til litt befriende humor.

Midt opp i all sci fi og action, prøver filmen også å være noe mer: En film med dybde, visdom og feminisme. Regissør George Miller lykkes ikke helt med dette, samtidig som hans forsøk bidrar til å gi filmen noe mening utover et rent adrenalin-rush. Eksempelvis, den kvinnelige hovedkarakteren Furiosa har et mål: Frelse. Retten til å leve og drømmen om et bedre liv. Hvor det å ofre noe er nødvendig for å oppnå frihet. Furiosa, spilt overbevisende kick-ass av Charlize Theron, overskygger også den mannlige hovedrollen Mad Max spilt av Tom Hardy. Tilsiktet eller ei, Theron fremstår som den viktigste skuespilleren å ta med seg videre i en eventuell oppfølger. Ikke Tom Hardy eller Mad Max.

Så, hva er det som trekker mest ned? Det er to ting.

For det første, at et manus er nærmest fraværende er sjeldent et pluss om du liker en viss mengde dialog på film. Det gjør jeg. Mangel på sådan forsterkes av fraværet av romantikk og intens mellommenneskelig nærhet en god film bør ha i en eller annen form. Jeg blir marginalt revet med emosjonelt og det er aldri et pluss. En god film skal røre noe ved meg på et eller annet vis.

For det andre føles filmen som en to-timer lang biljakt. Det er neppe langt unna sannheten heller. Det blir ensformig og medfører at filmen virker for lang. Den kunne med fordel ha bydd på noe mer variasjon.

Konklusjonen er at ”Mad Max: Fury Road” ikke er et ”must” å se på kino i år, men om du ønsker et skikkelig to-timers adrenalinrush leverer den varene.