Det var tøft å stå opp i dag. Deler av meg hadde mest lyst til å bli liggende under dynen. Det regner for første gang i Washington siden jeg kom. Selv værgudene gråter i dag.

Jeg vet ikke hvem som var mest overrasket over Trumps seier: republikanerne, demokratene, Hillary eller Trump selv. Uansett svar, alle – absolutt alle – ble overrasket. Analyser, tall og meningsmålinger tok feil. Jeg tok feil.

Det kom så overraskende på demokratene og Hillary at hun ennå ikke har holdt talen sin til folket. Den er hun forventet å gjøre om en drøy time. Hun må forståelig prosessere resultatet for å komme med et gjennomtenkt budskap til folket. Hva og hvordan hun sier det, blir viktig for å begynne å samle landet. Jeg kommer garantert til å gråte når hun kommer på scenen. Dette gjør vondt.

Det er mange som er skuffet, triste, bekymret og fortvilet i dag, men ingen er antagelig så skuffet som Hillary Clinton selv. Mine tanker går til henne i dag. Dette fortjente hun virkelig ikke. Hun er den beste kandidaten, men på feil tidspunkt. Zeitgeisten vil ha forandring for enhver pris. Og med forandring var ikke første kvinne det viktigste. Det var opprøret mot eliten og frustrasjon over eget liv. Livet er ikke rettferdig. Det vet alle som har levet en stund.

Hva skjedde? Hvordan kunne dette skje? Det er spørsmål det tar tid å prosessere, og vi vil opplagt ha mye å lære av svarene.

Et av svarene er at Donald Trump skjønte bedre enn noen av oss hva velgerne ønsker og tenker. Det skal han ha kred for. For han vant på demokratisk og ryddig vis. Det amerikanske folk har talt. Det vil si, det ser i øyeblikket ut som om han tapte for Hillary i antall stemmer. Etter at 92% av stemmene er talt opp har begge fått 48% av stemmene hver, med 59.095.507 stemmer til Trump og 59.248.281 til Hillary. Det er 152.774 flere stemmer til Hillary. Men det amerikanske valgsystemet fungerer ikke slik. Det er den som får flest valgmannstemmer som vinner, og Trump fikk flest.

Han gjorde det som forventet dårlig blant minoritetene og kvinner, men ikke så dårlig som forventet. Det betyr at han ikke bare har nådd de sinte, hvite mennene. Sinnet og frustrasjonen over egne liv har vært rettet mot eliten, Obama og Washington, og Hillary representerer disse. Hun sees rett og slett ikke som redningskvinnen som vil gjøre livene deres bedre. De ønsker forandring og det representerer ikke hun for halve USA.

Upopulariteten i Obamacare har antagelig også skadet Hillary mer enn antatt. At Hillary i så stor grad valgte å gå i tospann med Obama i valgkampen, kan strategisk sett ha kostet henne seieren. Selv om det var det ´rette´ å gjøre.

Det ble uhyre jevnt. Det i seg selv var ingen overraskelse. Aksjemarkedene har stupt i frykt for uforutsigbarheten Trump representerer. Heller ingen overraskelse.

Nå gjelder det å se fremover. Det er ikke noe vits i å bruke energi på det vi ikke kan forandre. Donald Trump blir USAs neste president. Så hvordan kan vi gjøre det beste ut av det? Hvordan kan vi spille ham og USA gode? Hvordan kan vi hjelpe ham å samle USA og USAs forhold til verden?

Trump er endringsagenten halve USA ønsker. For er det en ting han representerer, så er det forandring og mot. Det i seg selv kan det ligge muligheter i.

Et av spørsmålene er hvordan han har tenkt til å leve opp til de store løftene sine. En ting er sikkert, han klarer ikke å levere på dem alle. Politikk er kompromisser og ikke store valgkampløfter, men noe vil og må han levere på.

Senatet og kongressen ser ut til å bli republikanske. Det betyr at demokratene vel aldri har hatt så lite makt i USA som de får nå. Det er også historisk. Men det republikanske partiet er splittet, så det blir spennenende å se hvordan de har tenkt til å samarbeide om en felles politikk og front. Klarer de det?

Trumps tale i natt var inkluderende og raus. Han sa han skal bli en president for alle amerikanere. Han sa at det nå er tid til å samle nasjonen. Han gratulerte og takket Hillary for sin innsats for landet. Stikk i strid med alt han har sagt i valgkampen.

Er det bare et øyeblikks atypisk atferd fra hans side, eller et tegn på at han ikke er så gal som vi tror? Er han ´bare´ en smart og kynisk forretningsmann som har gjort det som trengs for å vinne? Kommer han til å bli en bedre president enn vi frykter, mer ansvars- og respektfull, nå som han har vunnet og blir verdens mektigste leder? Hvordan vil hans ego håndtere den nye rollen? Det gjenstår å se.

Nå har jeg tatt en lang dusj, kledd på meg og stått opp. Dette nederlaget må vi riste av oss så fort vi klarer. Vi må brette opp armene og se fremover. For det er det eneste konstruktive valget vi har.

Vi tapte dette slaget, men vi skal vinne kampen. Vi skylder Hillary det. Vi skylder oss selv det. Vi står fortsatt sterkere sammen og «love trumps hate». Disse verdigrunnlagene er like gyldige i dag som i går.

Vi må fortsette å kjempe for det vi tror på og vi er mange. Husk at i USA nå stemte flest på Hillary. Så jevnt var det. Dette kunne like godt vippet andre veien, men så gikk det stang ut. Shit happens.

Vi skal få en god kvinnelig leder som president i USA en dag, og forhåpentligvis i min levetid. Landet har ventet i 240 år, så hva er vel noen år til?

Den som ikke gir seg, lykkes alltid til slutt. Vi skylder Hillary og oss selv såpass.

Nå gjelder det å se fremover.

Valgdagen er endelig her. De første stemmelokalene har akkurat åpnet her på østkysten og folk står alt i kø for å stemme.

Disse to utfallene fremstår som mest sannsynlig: helt jevnt eller valgskred for Hillary.

USA holder pusten. Norge holder pusten. Kan virkelig Trumps galskap holde helt inn? Finnes det virkelig så mange sinna, frustrerte og uopplyste mennesker? Eller fungerer verden fortsatt som den skal og tar til vettet?

Min magefølelse er at vi får se et valgskred for Hillary. Ja, selvsagt er det håp og subjektivitet i det, men magefølelsen hadde også rett i 2008 da min kandidat tapte mot Obama.

Reality-stjernen og forretningsmannen Trump har fått maks ut av sin strategi og innsats, og akkurat det er det bare å ta av hatten for. Han har tatt det lenger enn noen trodde mulig. En milliardær som aldri har brydd seg om de underpriviligerte i sitt liv, klarer å overbevise dem om at han er deres mann. Trump har klart å ta valgkamp til et nytt nivå gjennom en kommunikasjonskanal han behersker som en mester, nemlig reality-tv. Der treffer han denne målgruppen rett hjemme. Men det kan likevel bare holde så langt. Jeg nekter å tro at det kan holde helt inn.

Hillary er tidenes mest kvalifiserte presidentkandidat. Å lede USA handler ikke om å være best på konsertscenen eller reality-tv, men om å levere i verdens mektigste lederjobb.

Hun representerer inkludering, kjærlighet, ”vi” og ikke ”jeg”, optimisme, spille hverandre gode, samarbeid, håp og tro. Hun bygger på de verdiene USA er fundert på.

Trump representerer hat, frykt, rasisme, skittkasting, ekskludering, egoisme og splittelse. Ingen av disse verdiene inspirerer og er i strid med alt som har gjort USA stor gjennom tidene.

Ja, USA slites mellom de to verdigrunnlagene og landet er ikke alene. Fremmedfrykt, ekstremisme og hat vokser frem i hele verden, også i Europa. Det som skjer i USA skjer også på vår hjemmebane. Dette bør bekymre oss alle, for dette angår oss alle. Det er ikke uten grunn at noen har sammenlignet Trumps retorikk med Hitlers.

Jo flere mennesker som føler seg utenfor, som ikke opplever kjærlighet, omsorg og trygghet. Som sliter økonomisk og føler seg mislykket, jo bedre grobunn får ekstremisme. Alle har vi et ansvar for å forebygge at vi ikke får en verden som styres av frykt og splittelse.

Jeg velger å tro at USA igjen kommer ut av denne indre krisen med sine gode verdier i behold, som de har gjort så mange ganger før. Alt annet er for deprimerende å tenke på. Det blir som en dårlig dommedagsfilm hvor de gode heltene ikke vinner over de onde til slutt. Verden trenger sin happy ending. Vi trenger en dose Disney.

Jeg tror vi får vår happy ending.

Hillary vinner med et valgskred og verden er på plass igjen. I alle fall hva angår verdens mektigste lederjobb.

Hillary leder med fem prosentpoeng i dag. Det er en historisk vanlig ledelse for den som vinner presidentvalget. Obama vant eksempelvis med fire prosentpoeng i 2012.

I januar i år var 40% positive til Hillary og 50% negative. Resultatene er helt identiske nå i valginnspurten. For Trump var 29% positive og 58% negative. Hans ”likability” har heller ikke endret seg mye. Det er fortsatt 29% som er positive, mens 62% er negative.

Det betyr at ingen eller få har endret mening om hvilken kandidat de liker og ikke liker etter all galskapen som har skjedd dette året. Ganske interessante observasjoner og tyder på forutsigbarhet i morgen.

Om Trump mot alle odds skulle vinne ville 33% i januar i år vært fornøyde, mot 34% nå. Om Hillary vinner, ville 43% vært fornøyd i januar og 43% nå. Det kaller jeg stabilitet. Vi endrer tydeligvis ikke meningene våre så lett. Det lover godt for Hillarys bedre tall.

Den som klarer å samle 270 valgmannsstemmer totalt, vinner valget. Den staten det snakkes mest om i dag er Michigan.

Her skal 16 av valgmannsstemmene gå til Trump eller Hillary. Det spesielle er at Michigan tradisjonelt er en demokratisk stat, ikke en vippestat. Men fordi Trump er nødt til å vinne minst en ”demokratisk” stat for å vinne valget, holder det ikke å drive valgkamp i vippestatene. Han går for Michigan. Derfor prioriterer både Trump og Hillary å dra dit i dag.

Aksjekursene raste oppover over hele fjøla i dag, etter at FBI annonserte at de ikke vil forfølge e-postsaken som involverer Hillary videre. Aksjemarkedet foretrekker Hillary som president, da hun vurderes som mindre risikabel enn Trump for markedet.

Latinamerikanerne har møtt opp i rekordantall i forhåndsstemmingen. De stemmer Hillary og utgjør til sammen 18 prosent av USA befolkning iht Pew Research Center.

Nærmere syv av ti velgere i USA er hvite og rundt 12 prosent er fargede. Sistnevnte gruppe knyttes det størst usikkerhet til.

I dag drar Hillary til tre stater: Michigan, North Carolina og Pennsylvania.

I kveld, kvelden før kvelden, samles tre stykk Clinton, to stykk Obama og to stykk superstjerner, i form av The Boss og Jon Bon Jovi, i Philadelphia på scenen. Hvorfor møtes alle de store Hillary-ressursene et sted, når de kunne spredd seg i ulike stater?

Fordi de vil vise USA symbolikken i at vi faktisk er ”stronger together”. At love faktisk trumfer hat. Med en stor valgkampfinale skal hele USA få se styrken, kjærligheten og samholdet de representerer. Smart move.

Tallenes klare tale underbygger Hillarys momentum.

I følge tallene står Hillary Clinton igjen som den klare vinneren i morgen.

Kjærligheten? Mange, både amerikanere og nordmenn, har sagt at jeg er gæren. Hvorfor er en nordmann til de grader opptatt av at Hillary Clinton blir USAs neste president?

Jo, det skal jeg prøve å forklare rasjonelt, selv om det til syvende og sist handler mest om følelser. Det handler alltid mest om følelser.

1. Hillary er en typisk ”flink pike”. Hun er smart, dyktig, hardt arbeidende, ambisiøs, følger regler, er opptatt av å gjøre det rette og er godt forberedt. Hun liker dårlig når hun ikke får til noe, men gir seg ikke for det. Flere som kjenner seg igjen i den beskrivelsen?

2. Hillary er en god leder. Hun er en som alltid leverer, men som ikke er så opptatt av å skinne selv. Hillary er mest opptatt av å spille andre gode. Det er kjernen i god ledelse.

3. Hillary fremmer gode verdier. Hun bryr seg oppriktig om andre. De som har møtt eller kjenner henne bekrefter at hun representer integritet, omsorg og snillhet. At hun har mot, utholdenhet og umenneskelig styrke, er selvforklarende. Hun snakker ikke bare om disse verdiene og har dem liggende i en skuff et sted, hun lever og ånder dem.

4. Hillary er en rollemodell. Hun har stått i dritt nesten hele livet. Ingen levende kvinne i posisjon har måttet tåle så mye som henne av skittkasting over så lang tid. Hun står fortsatt oppreist i en alder av 69 år og kjemper for det hun tror på ufortrødent. Hun gir seg aldri. Selv Donald Trump måtte gi henne det. At hun har bristet et par ganger gjør henne menneskelig. Nei, hun er ikke perfekt hun heller. Gudskjelov. Det gjør henne ikke mindre til en rollemodell. Tvert i mot. Under det presset og den lupen hun har levd med, har hun feilet mindre enn noen andre ville gjort i tilsvarende situasjon. Det står det stor respekt av.

5. Hillary er kvinne. USA trenger en kvinnelig president. Om det store glasstaket nå brytes om to dager, har Hillary brutt vei for kvinner verden rundt. Hun vil vise alle små jenter som vokser opp, at også de kan bli hva de vil. Ingenting er umulig lenger. Hetsen hun har måttet tåle som kvinne viser at fordommene lever altfor godt når makt står på spill. Majoriteten av godt voksne, kvinnelige ledere med ambisjoner har vært utsatt for hersketeknikker. De har enten blitt sett på som truende, holdt nede, måtte bevise dobbelt så mye som en mann, blitt disset eller frøset ut på et eller annet tidspunkt. Ikke fortell meg noe annet, selv om ikke alle tør å snakke høyt om det, forståelig nok. Til det har jeg snakket med for mange kvinner opp igjennom og selv vært ute en vinternatt. Verden har ikke kommet lenger, selv ikke i et flott land som Norge, som lenge har hatt kvinnelige statsledere. Det betyr ikke at alle kvinner er gode ledere. Overhodet ikke. Det betyr bare at vi må komme dit hvor gode, kvinnelige ledere vil lykkes like godt som gutta. Det vil en Hillary-seier bidra til.

6. Hillary står for en solid politikk basert på åpenhet, samarbeid og sunn fornuft. Hun er i ett med tidsånden og samfunnets utvikling på abort, LGBT og andre verdispørsmål. Hennes utenrikspolitikk kjenner vi godt og hun ser USAs rolle i verden. Innenriks kommer hun til å videreføre mye av Obamas politikk, om enn ikke all. Hun har også den nødvendige erfaringen til å få gjennomført mye av politikken. Uansett sammensetning i senatet og kongressen, har hun vist at hun klarer å samarbeide på tvers av partilinjer under tøffe forhold.

7. Jeg er veldig glad i USA. Halve hjertet mitt er norsk, den andre delen amerikansk. Jeg har bodd der, jobbet der, har familie der og tilbragt nesten alle feriene mine der. Amerikanerne tror jeg er amerikansk. Denne uken har jeg fått jevnlige spørsmål om jeg har stemt allerede. Jeg svarer «Not yet». Så selv om alle kjærlighetsforhold også har sine utfordringer, bryr jeg meg ekstra mye om hvem som leder akkurat dette landet.

For meg har dette valget aldri handlet om Donald Trump. Det har alltid handlet om Hillary Clinton.

Uansett hvem Hillary hadde møtt som motkandidat, handler det om at hun skal og må vinne.

Hillary er den mest kvalifiserte presidentkandidaten i moderne tid. I teorien burde dette valget vært en ”walk over” for henne. Hovedgrunnen til at det ikke er det, er at hun er kvinne. Det er den brutale og ukomfortable sannheten.

Ja, Trump er på mange måter drømmemotstanderen til Hillary, fordi han er så ukvalifisert. Hun ville sannsynligvis tapt mot en kvalifisert mann. Derfor er det desto viktigere at hun vinner på tirsdag.

Alle som er opptatt av å fremme god ledelse, bra verdier, likestilling og spille dyktige kvinner gode, bør derfor krysse alt de har av fingre og tær for at hun vinner.

Ikke fordi vi er redde for hva Trump vil finne på som president, for det er et eget tema, men fordi det er så viktig at nettopp Hillary vinner. Om hun ikke vinner, vil likestillingskampen få sitt største symbolske tap i vår levetid. For en fallitterklæring.

Derfor er jeg for n´te gang i USA med mitt marginale bidrag. For Hillary skal og må vinne på tirsdag. Det vil bli den største historiske seieren i vår levetid.

Hun er min rollemodell. Hun er mitt førstevalg for verdens mektigste lederjobb. Hun inspirerer og gjør meg stolt over å være kvinne og ”flink pike”. Og ikke minst, hun står for de samme verdiene. Vi er #strongertogether og #lovetrumpshate.

Hillary, I´m with you. Always.

Jeg har akkurat satt meg ned på en av USA mest ikoniske tavernaer, Martin´s Tavern i Georgetown. Alle amerikanske presidenter fra Harry Truman til George W. Bush har frekventert her. Ryktet er at JFK fridde til Jackie i bås nr. 3.

Med andre ord, et helt passende sted å skrive en stemningsrapport fra valget.

Etter å ha landet i Washington DC i går kveld, er i alle fall en ting klart. Med tre dager igjen til valget handler alt om å få folk til å bruke stemmeretten sin.

Det handler ikke lenger om å snakke politikk, men om å sikre størst mulig valgdeltagelse. Amerikanere har tradisjonelt dårlig valgoppmøte og dramatisk lavere en Norge. Det er en reell trussel mot det amerikanske demokratiet.

Meningsmålingene viser fortsatt en unison ledelse til Hillary. Likevel, forspranget vipper mellom en til syv prosent og målinger er bare målinger. De er upresise.

Jeg er rimelig sikker på at Hillary vinner, men hun er avhengig av at hennes velgermasse faktisk møter opp og stemmer.

Demokratenes budskap er at å ikke stemme, er det samme som å gi en stemme til Trump. For Hillary vil det bl.a. være avgjørende å få «black american» velgere til å stemme. De er en av hennes viktigste velgergrupper, men det hjelper lite om de ikke stemmer.

I vippestater som Florida må «latinos» stemme og ”millennials” engasjeres overalt. Med to hvite kandidater på hhv 69 og 70 år, er ikke dette bare bare.

Demokratene får superstjerner som Jennifer Lopez, Beyonce, Jay Z og Kate Perry på scenen med Hillary. De skal inspirere og informere om at hver enkelt stemme betyr noe med budskapet «Get out the Vote». Konsertserien heter «Love trumps hate» og er gratis mot at du registrerer deg med navn og kontaktinfo. Alle konsertene holdes strategisk i arenaer rett over gaten for et stemmelokale. Lykkes de med denne valgkampstrategien å få de unge til stemmelokalene? Det tror jeg. Bonusen er også at budskapet spres av seg selv i sosiale medier.

Det bringer oss over til dette valgets sære utfordring. En stor gruppe velgere er også aktivt forventet å frastå å stemme. Som et bevisst valg og en stille protest overfor et presidentvalg som ikke kan tilby en kandidat de støtter.

Flere jeg har snakket med her borte er fortvilet. Det er mange republikanere som ikke fikser Trump, og nekter å stemme på eget partis kandidat. Samtidig liker de Hillary så dårlig at de heller ikke klarer å stemme på henne. Oppegående mennesker som ikke ser annet valg enn å la være å stemme for første gang. Selv om de ser dette som sin demokratiske plikt. Situasjonen er surrealistisk og ny.

Jeg har vært i USA under flere valg. Aldri har jeg sett så få buttons, banners, t-skjorter, bumber stickers og annen valgkampreklame blant folk. Det er ikke lett å se at det er presidentvalg her i hovedstaden. Mange tør ikke å stå frem med hvem de støtter. Jeg har hørt om biler og hus som blir vandalisert. Så langt er jeg den eneste jeg har sett med en button på meg. Kanskje derfor så uvanlig mange kommenterer det?

Landet er i en politisk eksistensiell krise. Polariseringen er verre enn noensinne og landets nyhetskanaler må ta mye av ansvaret.

Nyhetskanalene er i dag den største trusselen mot det amerikanske demokratiet. Du får ikke servert nøytrale tv-nyheter, som du gjør på NRK og TV2. Norge er privilegerte slik, og vitner om at staten antagelig bør beholde eierskap i minst en nyhetskanal.

I USA er alle de store nyhetskanalene privateide og enten republikanske eller demokratiske.

De fleste velgere ser kun på den nyhetskanalen de identifiserer seg meg, enten du er demokrat eller republikaner. Det betyr at du vokser opp uten å bli opplyst eller tilstrekkelig utdannet via nyhetene. Det er kun de mest ressurssterke som ser på flere nyhetskanaler for å imøtekomme denne utfordringen. Det er en skremmende utvikling og Norge bør ikke følge USA her.

Hadde jeg vokst opp i et republikansk hjem som kun så nyheter via Fox News, hadde sikkert jeg også trodd at Hillary er djevelen selv og Donald den lederen USA trenger. Det er skremmende, for vi er et produkt av våre omgivelser enten vi liker det eller ikke. Nyhetene har stor påvirkningsmakt.

Trump og Hillary reiser nå i heseblesende skytteltrafikk mellom vippestatene. I dag flyr Hillary innom fire stater for å drive valgkamp. Donald noen færre.

Der Hillary får superstjernene til å stille opp, skryter Donald at han ikke trenger andre for å vinne embetet for ham. Andre vil si at det ikke er noen superstjerner som vil støtte ham, derfor må han drive valgkamp alene.

Uansett hvilken kandidat som vinner dette valget, så får vedkommende en enorm jobb i å samle landet igjen. Det blir igjen mange sinte velgere.

USA neste president får denne oppgaven: ”Make America Sane again».

Godt det er den mest kvalifiserte kandidaten gjennom tidene som etter all sannsynlighet får denne enorme oppgaven. Alternativet er for «insane» til å forestille seg.

I dag ble jeg så glad av å lese denne posten på Insta, fra en jente jeg aldri har møtt. Jeg kjenner ikke hennes historie, men hun utviser rollemodellatferd i ung alder.

Det inspirerer. Det er slikt mot til å vise sårbarhet og bryte med eget mønster, som bringer verden fremover.

Vi har alle bare kontroll over oss selv, men jo flere som gjøre som unge Silje, jo mer flyttes verden i riktig retning. I en sunn retning vi alle har et ansvar for å bidra til.

I løpet av det siste drøye året har jeg blitt kontaktet av mange, særlig unge jenter, som sliter med lav selvfølelse. Flotte jenter som av ulike grunner ikke ser hvor flotte de er. Sterke jenter som føler på presset på å se ut på en viss måte for å få mest mulig anerkjennelse og likes.

Som tror at de gjennom mange selfies på sosiale medier, med poseringer, duckface, naken hud, og ulike grader av fiksing på utseendet, vil få den ekte kjærligheten, anerkjennelsen og tryggheten inni seg de så inderlig søker.

Utfordringen er at det normalt er det stikk motsatte som skjer. Mange opplever økt ensomhet og utrygghet i den virkelige verden, bl.a. fordi det bildet de bygger på sosiale medier oppleves å være i kontrast til den de er i virkeligheten. Det hjelper ikke akkurat at selfiene er filtret og photoshoppet.

Gjennom et ønske om å først og fremst fremstå som sexy, tiltrekker de seg også de som primært er interessert i dem for akkurat det. At de garantert har mange andre kvaliteter forsvinner i utseendefikseringen.

Jeg har enda til gode å møte en jente som får økt selvfølelse av dette. Flere og flere føler seg tryggest alene på rommet sitt, gjemt bak sosiale medier.

Dette er en stadig økende samfunnsutfordring. Hva gjør denne utviklingen med kvinnesynet over tid? Og hva gjør den med de unge jentene, og guttene for den saks skyld, når de blir godt voksne?

De er fremtidens ledere, rollemodeller og maktepersoner. Vi godt voksne har et ansvar for å bidra til at dette ikke sklir helt ut. Vi kan ikke legge hele ansvaret på de unge.

Jeg har derfor tatt meg tid til å snakke med mange av dem det siste året. Jeg har sikkert brukt et sted mellom 100-200 timer på 1:1 samtaler.

Dette har vært BIPs utøvelse av samfunnsansvar i oppstartsperioden, fordi det for meg handler om å spille disse herlige jentene gode. Vi trenger dem på sitt beste når de blir voksne og skal styre landet vårt.

Enda viktigere, det er meningsfull tidsbruk.

Sitatet «Be yourself, everyone else is already taken» tilskrives ofte forfatteren Oscar Wilde, selv om ingen med sikkerhet vet om han sa dette. Uansett opphav, det er godt sagt.

Silje, du har i dag sendt et viktig og sterkt budskap til alle som følger deg på Instagram. Det er ikke uten grunn at du har fått masse umiddelbar og positiv respons på posten din.

Tusen takk. Om vi alle tar slike skritt, endrer vi verden sammen til det bedre.

#wecandoit #rememberwhatmatters #strongertogether

Den tredje og siste presidentdebatten er akkurat ferdig i Las Vegas.

Fra å håndhilse i den første debatten, droppet de det i den andre debatten. Nå gikk de ikke en gang mot hverandre og nikket, men ble stående på hver sin langside og gikk rett til podiet. En symbolsk utvikling i tråd med valgkampens stadig økende konfliktnivå.

Sjelden har vi sett to kandidater som står så langt fra hverandre på alle tenkelige og utenkelige måter.

Mange har sett debatten som Trumps siste mulighet til å hente inn noe av Hillarys forsprang. Klarte han det? Nei, men dette var hans beste debatt så langt, uten at det nødvendigvis sier så mye. Listen ligger historisk lavt.

Mange forventet at han ville ta mer av enn noensinne. Mer impulsiv og aggressiv. Det gjorde han ikke. Dette var den mest kontrollerte Trump vi har sett så langt.

Det første spørsmålet handlet om høyesteretts fremtid, da en til tre dommere vil bli utnevnt i neste presidentperiode av presidenten. Noe som vil ha stor betydning å mange tiår fremover, bl.a. på retten til abort, retten til våpen og kvinners og homofiles rettigheter.

Begge kandidatene fikk frem sine motstridende standpunkt godt. Åpningen er noe av det beste jeg har sett så langt i de tre debattene. Dette handlet om politiske verdivalg, Trumps erkekonservative mot Hillarys liberale.

Deretter fulgte innvandring og muren Trump vil bygge på grensen til Mexico. Hillary svarte noe uklokt på spørsmålet om åpne grenser. Hun burde ikke dratt inn wikileaks i svaret, da det hørtes ut som en unnvikelse fra spørsmålet. Trump fikk et billig poeng servert i fanget.

Så kom økonomien opp. Hillary redegjør for sin plan, mens Trump bruker sine minutter på å kritisere hennes uten å si mye om sin egen plan. Har han ingen?

Resten av debatten ble nesten kjedelig, om enn mer saklig enn vi er vant til. Begge kandidater var jevnt over mer lavmælte og rolige enn i de andre debattene, særlig Trump, med et par anslag til temperatur. Likevel, vi har sett og hørt det meste fra før. Det kom ingen store overraskelser. Jeg tror få endret sitt syn på kandidatene i løpet av denne debatten.

Hillary beholdt derfor momentum, og den kandidaten som har momentum vinner.

Avslutningsappellene illustrerte det godt; Hillary snakket positivt om muligheter, Trump klaget på alt som er galt.

Den eneste spenningen som står igjen er antagelig hvor mye bråk Trump vil lage om og når Hillary vinner valget. Vil han skrike ut om valgfusk, konspirasjonsteorier og korrupsjon i stemmegivningen? Og nok til å lage seriøse problemer for Hillary? Det gjenstår å se, noe Trump sa rett ut.

Aldri har vi hatt en mer kvalifisert presidentkandidat i USA i moderne tid. Hun har akkurat gjort rent bord i de tre presidentdebattene. Om under tre uker vinner Hillary valget etter alle solemerker.

Thank God.

Den andre amerikanske presidentdebatten er akkurat ferdig.

I nattens debatt var formatet noe annerledes. Spørsmålene ble stilt av lokale velgere som ikke har bestemt seg for hvem de skal velge ennå. I tillegg kunne to proffe debattledere følge opp med relevante oppfølgingsspørsmål.

Ingen av de to kandidatene hadde fått høre spørsmålene på forhånd. De to debattlederne fikk først se dem i morges som en del av forberedelsene.

Så hva er velgerne opptatt av?

Som forventet ble videoen om Trumps kvinnesyn et tema. Når Trump ble konfrontert av debattleder Anderson Cooper fra CNN om denne, nektet han først for å ha sagt det. Med andre ord Trump løy rett ut. Deretter unngikk han Coopers gjentatte forsøk på et svar om han noen gang hadde oppført seg slik mot kvinner. Til slutt sa han nei, han hadde aldri gjort noe slikt mot kvinner.

Når han ble pushet, gikk han etter hvert også til angrep på Hillary via Bill Clinton for å forsvare seg: ”Se på Bill Clinton. Han har misbrukt kvinner. Han er dømt for det. Jeg er bare ord. Han er handlinger.” Han surret Hillary inn i dette på en måte som virket desperat.

Hillary lot seg heldigvis aldri vippe av pinnen eller lot seg provosere unødig av Trumps forsøk på slag under beltestedet.

Et annet forventet tema var de 30.000 epostene av privat karakter som ikke er offentliggjort av Hillary. Hun svarte eksemplarisk og tydelig. Dette frustrerte Donald Trump såpass at han begynte å avbryte Hillary og oppføre seg respektløst. Han ble så hissig etter hvert at han også gikk etter Anderson Cooper.

De to debattlederne var dyktige i å følge opp og pushe kandidatene når de unngikk å svare på spørsmålene. Dette gjaldt særlig Trump, som unngikk å svare på de fleste. Dette provoserte Trump såpass at han gjentatte ganger anklaget debattlederne for å la Hillary slippe billigere unna. Med andre ord, klassisk Trump retorikk. Angrep er det beste forsvar.

Trump var best når han svarte på spørsmålet om hvordan rasisme overfor muslimer og Islam skal håndteres. Han svarte overraskende lite fordomsfullt og provoserende. Ville han slippe så lett unna, gitt alt det fordomsfulle han har sagt om muslimer? Nei, men han kom seg likevel bedre ut av det enn hans rådgivere kunne frykte.

Omabacare, Syria og energi var andre temaer velgerne tok opp, uten de store overraskelsene.

Debatten ble noe kjedelig i siste halvdel, inntil kveldens siste spørsmål kom. Det var det symbolsk beste og tvang kandidatene til å si noe respektfullt overfor hverandre. Hillary valgte å gi Donald ros for sine barn og hva det sier om han som far. Donald valgte å gi Hillary ros for at hun aldri gir seg. At hun er en fighter og det respekterer han.

Debatten gikk totalt sett som forventet. Hillary fortsatte rolig og kontrollert som i den første debatten. Trump provoserte, oppførte seg ufint og svarte ikke på spørsmålene.

Likevel, Trump hadde ikke de samme katastrofeuttalelse som i forrige debatt, hvor han eksempelvis sa at han er smart når han ikke betaler skatt. Det gjør antagelig at flere vil vurdere at han gjorde det bedre i denne debatten enn den første, selv om det neppe er nok for ham.

Det blir spennende å se hva velgerne mener. Min antagelse er at de vil vurdere Hillary som vinneren, men med litt mindre margin enn etter den første debatten.

Kveldens beste fra Donald: ”Om jeg var president ville du (Hillary) vært i fengsel”.

Kveldens beste fra Hillary gikk på verdier: ”Vi er store fordi vi er gode (i betydningen barmhjertige)” og det geniale sitatet fra Michelle Obama: «When they go low, we go high».

2-0 til Hillary.

Jeg prøvde å sove noen timer før nattens debatt mellom Hillary og Donald, men det var klin umulig. Med bare seks uker igjen til valget, nærmer vi oss klimakset.

Selv om jeg har klokketro på Hillary og at hun blir valgt som USAs neste president 8. november, kjente jeg også på spenningsnivået. For i valgkamp kan alt skje. Valgkamp er ikke alltid rettferdig eller logisk. Selv ikke i demokratiske land, og særlig ikke i USA med så mye makt og penger på spill.

Debatten startet svært så sivilisert. Kandidatene håndhilste, smilte og opptrådte ”presidential” overfor hverandre. Selv Donald virket rolig og respektfull overfor Hillary.

Kunne dette vare? Nei, selvsagt ikke, selv om det ble en mer profesjonell og ryddig debatt enn vi kunne frykte. Det tjener antagelig Hillary mest på.

Hillary snakket politikk og redegjorde for hva hun vil gjøre som president, som forventet. Donald brukte tiden sin på å kjefte på Clinton og alt som er galt i verden, som han jo mener er hennes skyld, og nevnte knapt et eneste konkret tiltak han ville gjøre for å løse de utfordringene som ble tatt opp. Også som forventet.

Han ble tidvis avkledd politisk og fikk mest applaus for forslaget om å utlevere selvangivelsen sin mot utlevering av de private epostene hennes. Noe som ikke handler om politikk, men om tillit. Hillary svarte strålende og temaet slo tilbake på Donald, som måtte ro seg over i nye ting å klage på.

Hun forholdt seg rolig, tydelig og sikker gjennom hele debatten, på tross av Donalds mange forsøk på å avbryte og sette henne ut av spill. Imponerende at hun ikke lot seg provosere. Det så til og med ut som om hun trivdes på scenen selv under angrepene. Hillary var overbærende uten å virke arrogant, noe hun opplagt har trent på.

Til Donalds fordel har vi likevel sett ham verre. Det er jeg usikker på om han tjener eller taper på overfor sin velgermasse.

Det var ingen skandaler under debatten, kanskje til skuffelse for de som ser dette som underholdning. For de fleste av oss er dette dønn alvor.

Det blir nå uhyre spennende å se hvordan amerikanske velgere vurderer kandidatene.

Det vil forbause meg om ikke Hillary blir vurdert som vinneren av den første presidentdebatten. Donald vant den i alle fall ikke. Til det var Hillary altfor god og proff.

Som Hillary sa: Kritiserte du meg akkurat for å forberede meg til denne debatten? Ja, det gjorde jeg. Og vet du hva jeg også har forberedt meg til? Jeg har forberedt meg til å bli president, og jeg mener at det er en bra ting.

1-0 til Hillary Clinton.

 

 

Husker du magien og drømmene du trodde på som barn? At verden var et sted hvor alt var mulig? Drømmen om den store kjærligheten som venter der ute? Eventyrene som begynner med ”Det var en gang…”? Historien om jenten som ikke alltid ser verden som den er, men slik hun ønsker den skal være?

Sannsynligheten er stor for at Disney har mye av æren for dette.

The Walt Disney Company ble etablert i 1923. Ingen virksomhet gjennom tidene klart å skape så mye magi for store og små. Det har resultert i en langsiktig, stabil og enorm vekst, som utklasser hele underholdningsbransjen.

La oss se på noen imponerende tall. I 2014 satte Disney ny rekord i antall besøkende i parker og hotell. På tross av at inngangsbilletten i Magic Kingdom har øket i 27 sammenhengende år, så var driftsresultatet ville 2, 66 milliarder USD – en økning på 20 prosent. Over 70 prosent av kundene kommer tilbake, og mens turnover i bransjen er på 150(!) prosent, er den under 30 prosenti Disneys parker. På ledernivå er den under 6 prosent.

Så hvordan har Disney klart seg så godt i snart et århundre?

Skal svaret oppsummeres i en setning er det kunsten å fortelle en god historie. Skal det utdypes litt mer, er en smakebit av forklaringen her.

Pioner innen ledelse

Walt Disney var en pioner innen ledelse. Mye av hans ledelsesfilosofi er minst like relevant i dag. Walt Disney var rå på å kommunisere hvorfor og hvordan. Når Simon Sinek gjør suksess med sitt viktige buskap ”Start with Why”, er dette gammelt nytt. Walt Disney sa dette før Sinek ble født.

Disney mestret det evig utfordrende dilemmaet mellom kortsiktig gjennomføring og langsiktig strategi. Eksempelvis, Disney kjøpte 29.500 åkre med land, var gjennomsnittsprisen 200 USD pr åker. Verdien har steget til en million USD pr åker og mye av det er enda ikke utbygget et halvt århundre senere. Disney kan selge den ubrukte delen og få inn 10 milliarder USD. Det har likevel aldri vært et tema, da det ville være i strid med den langsiktige mentaliteten.

Walt var en visjonær som lykkes i å kommunisere de langsiktige planene til alle i organisasjonen. Han visste at han måtte la de ansatte vite hva drømmen og planene er, om han skulle få dem til å omfavne dem og levere, ikke minst på innovasjon. Han satte mål, retning og mening.

Han så alle som individer og var en rollemodell på verdier som respekt, ærlighet, lojalitet og tillit. Verdier var ikke bare et stykke papir, men noe han og organisasjonen pustet inn og ut med oksygenet.

Alle ansatte skal tituleres ved fornavn, inkludert Walt selv. Det høres kanskje selvfølgelig ut i dag, men for 60-70 år siden var det utenkelig å tiltale toppsjefer som noe annet enn ”sir” og ”Mr.” Walt Disney var langt foran sin tid. Han så at mennesker inspireres mer av det nære og emosjonelle, for å føle tilhørighet og ville gjøre sitt beste.

Kundene omtales kun som ”guests” og skal behandles som det. Det kundene ser kalles ”show” og det de ikke ser ”backstage”. De ansatte kalles ikke ansatte, men ”cast members” og er en del av showet. Hvilke ord vi bruker betyr mye. Det gjør noe med innstillingen vår og bygger kultur.

Det betyr ikke at det å jobbe for Disney bare er en lek. Jeg jobbet for The Walt Disney Co. i begynnelse av tyveårene og følte at jeg var i militæret. Litt av en overgang fra Blindern. Samtidig har jeg vel aldri lært så mye på et år og bruker lærdommen fortsatt. Jeg så også i ettertid at de ufravikelige normer og regler, som den gang frustrerte meg, er avgjørende for å holde kvaliteten for gjestene på topp. Det skal ikke mer enn en dårlig opplevelse til før det får oppslag i avisene, for forventningsnivået er så høyt. Det gjør også at Disney kan ta seg godt betalt. Amerikanske familier sparer et liv for å oppfylle drømmen om å besøke Disneys parker. Alt henger sammen.

”Front Line equals bottom line”

Han ønsket ikke bare ideer fra de ansatte, han søkte dem aktivt. Et eksempel er at han spurte ansatte, fra elektrikere til toppsjefer, om å teste attraksjonene i parkene før de åpnet. En bygningsarbeider sa til ham at det var noe som manglet på en av attraksjonene, uten at han kunne sette helt fingeren på det. Walts svar var ”kjør den igjen, og fortsett å kjør den til du finner ut hva som mangler”. Etter mange turer fant bygningsarbeideren ut hva det var. I det simulerte karibiske natteklimaet manglet det ildfluer, og Walt installerte blinkende ildfluer. Attraksjonen var ”Pirates of the Carribean”.

Denne hengivenheten til detaljer er sentral, for Walt Disney var en perfeksjonist av dimensjoner. Det overordnede målet om å gi gjestene et perfekt gjennomført show med originalitet og substans, gjorde at han ikke overlat noe til tilfeldighetene. Han sa ”Front line equals bottom line”. Gi kundene en uforglemmelig opplevelse, så kommer bunnlinjen etter.

Om det bare var Walt som var kvalitetsbevisst, ville det vært over for lengst. Det han lykkes med var å bygge en kultur som viderefører dette uten ham. Det er alle ansattes ansvar at showet er topp. Ser du søppel på bakken, plukker du det umiddelbart opp. Uansett hva en gjest spør om eller trenger, så smiler du og bistår. Du er på scenen og hvordan du fremstår er en del av showet. Denne nesten fanatiske kvalitetsbevisstheten gjør at selskapet ikke tillater seg å bli sløve på egen suksess.

For kjærlighet eller engasjement for kundene handler ikke om salg. Det handler om topp service, alltid levere det vi lover, gjøre kundene stolte av å bruke oss, løser unike kundeutfordringer og være stolte i jobben vår.

Walt Disney visste instinktivt hva kunden ønsket: ”You don´t build the product for yourself. You need to know what the people want and build it for them”. Walt sa han ikke trengte dyre undersøkelser, fordi kunder er folk jeg møter hver dag. Mine naboer, kolleger, familie. Han snakket med folk, observerte og stilte spørsmål.

Walt Disney traff tidsånden vår godt allerede før vi ble født: ”The more you like yourself, the less you are like anyone else, which makes you unique”.

Hans magiske filmer viste historier om sympatiske helter som turte å være seg selv. Det er det som gjorde dem spesielle. Heltene er de snille og varme. De som setter andre foran seg selv. De som viser sårbarhet og svakheter. Det gjør dem modige og sympatiske.

Vi har fortsatt mye å lære av Walt Disney. For en leder. For en historieforteller. For en rollemodell.