Etter en bloggferie er jeg nå klar for en høst med mange herlige bøker om ledelse og kommunikasjon i vid forstand. I dag kliner jeg til med to blogger for å komme ut av startblokken.

Det finnes ikke noe mer motiverende enn å lære av andres erfaringer for å bli stadig bedre. I tillegg til gode samtaler, teamarbeid og observasjon, er bøker en fin måte å få økt innsikt via andre på.

Det er som med trening. Det er ikke alltid bokkonsetrasjonen er på topp, men når vi kommer inn i vanen gjennom selvdisiplin, så leser vi både når vi er motivert og umotivert. Det gir langsiktige resultater. Det handler om å bestemme seg for at dette skal jeg prioritere og bli god på.

Læring og deling gjør oss bedre til å spille andre gode. Det gjør oss til stadig bedre ledere og mennesker. For ingen blir noen gang utlært. Vi kan alltid bli bedre. Ledelse er et komplekst fag og det finnes få fasitsvar.

Jeg tror at den viktigste forutsetningen for å bli en god leder er et brennende ønske om nettopp det. Altfor mange har ikke tydelige ambisjoner om å bli gode ledere, selv ikke de med ledertitler. For mange tror også de allerede er så gode ledere at de ikke trenger å utfordre seg selv på hvordan de kan bli bedre. Undersøkelser viser at det er mange dårlige ledere som tror de er gode ledere. Vi har en tendens til å overvurdere oss selv.

Jeg spurte publikum i salen her forleden om hvor mange som så seg selv som ledere (gode ledere) og sjefer (dårlige ledere). Halvparten i salen så seg selv som gode ledere. Kun to var modige nok til å si at de var dårlige ledere. Det vitner om god selvinnsikt. Kanskje de to som sa de var sjefer, egentlig var to av de beste lederne i rommet? For selvinnsikt og mot er to viktige lederegenskaper.

Skal vi sammen klare å bygge flere gode ledere i dette landet, noe vi har behov for, må vi begynne med oss selv. Vi må være tøffe nok til å erkjenne at vi alltid kan bli bedre og søke lærdom fra andre. Videre må vi se ledelse som en egen kompetanse og fag, på linje med andre fagdisipliner. Vi må finne stolthet, identitet og ambisjoner i ledelse. Det har ingenting med lønn og status å gjøre. Det er en indre drive på å bli stadig bedre.

Uansett hvilken fagdisiplin du har i bunn, så må du sette ledelse på topp om du vil bli en god leder. Det holder ikke å være god i et annet fag.

Jeg er eksempelvis jurist og har mye annen fagkompetanse. Denne har jeg valgt å nedprioritere å bli best på, fordi ønsket om å bli best på ledelse er sterkere. Jeg har til og med laget min egen visjon, misjon og verdier, fordi jeg må leve som jeg rådgir. Min visjon er å fremme god ledelse. Det skal jeg gjøre gjennom å spille andre gode. Mine verdier er integritet, mot og personlig. Det styrer ikke bare prioriteringene, også nedprioriteringene. Ingen kan være god på alt.

Hva har du et brennende ønske om å bli god på? Er det ikke ledelse, så ikke sitt i en lederjobb.

Har du laget din visjon og mål? Hvis ikke anbefaler jeg å gjøre det, fordi det vil gjøre det tydeligere å prioritere hva du skal bruke tiden din på for å nå målet. Om du ikke vet hva målet er, sett deg et personlig jobbmål. Ellers er det ikke godt å si hvor du havner.

Ledelse handler ikke om titler og alle kan lære seg det, bare du vil det nok. Det finnes mennesker med ledetitler som ikke er ledere, og mange uten tittelen som er det. I de beste virksomhetskulturene opptrer alle som ledere, uavhengig av titler.

Walt Disney så alle som ledere og forventet at de tok ansvar og tenkte som eiere. Neste blogginnlegg handler om ham og det historiske selskapet han bygget, The Walt Disney Company. Innlegget baseres på en bok kombinert med egne erfaringer.

Jeg ønsker å slå et slag for fagboken som et supplement til annen læring. Vi behøver ikke å ha et formelt studie for å lese fagbøker. Jeg motiveres veldig av læring, men har over 200 vekttall og nedprioriterer å være student på heltid i denne fasen av livet. Det betyr ikke at jeg ikke kan lese og lære. Bøkene ligger der og hvem som helst kan kjøpe dem, ikke bare de som har det som pensum. Kjøp lydbøker om du foretrekker det. Jeg har alltid noen lydfagbøker liggende i bilen når jeg skal på langkjøring.

Gjennom bøker får vi tilgang til erfaringer fra de beste lederne og virksomheter i verden. Ikke til forkleinelse til egne kolleger i hverdagen, for mesteparten av læringen skjer på jobb. Men er det ikke fantastisk at vi også kan lære av de beste som vi ellers ikke har tilgang til?

La fagbokhøsten begynne.

Last night Hillary Clinton could finally walk on stage at the DNC and accept the nomination she has fought so hard for and so deserve. I don´t know who was more touched, everyone rooting for her or Hillary herself. I got goose bumps and cried happy tears. This is how making history feels. This is what shattering the glass ceiling looks like. It´s the first time in US history that a major party has nominated a woman for President.

The 2016 US Presidential election is also about leadership. It´s about a choice between two leadership styles: leadership based on fear or leadership based on hope and togetherness. Donald Trump is a classic fear-based leader. Some have even compared him to Stalin and Hitler. This type of leadership can be efficient for a period of time, but is never sustainable. It is also destructive and dangerous.

I wrote in my blog last week that Trump should go more presidential if he wants to increase his chances. Instead he chooses to publically encourage Russia to conduct espionage against Hillary Clinton. This shows that Trump has no understanding of the US role in the world, and little of the role of being President. If he keeps up like this, he will surely lose.

In an interview with CNN’s Christiane Amanpour, former Defense Secretary and CIA Director Leon Panetta took the comments as clear-cut, questioning Trump’s loyalty to the United States: «No presidential candidate who’s running to be president of the United States ought to be asking a foreign country, particularly Russia, to engage in hacking or intelligence efforts to try to determine what the Democratic candidate may or may not be doing.»

Watching the Democratic National Convention (DNC) this week, they did everything I hoped for. They came across as one strong team standing together in hope and vision, in stark contrast to the RNC last week.

Bernie Sanders showed us what a great man he is by putting the team in front of himself with integrity and class.

Michelle Obama held the speech of a lifetime connecting emotionally. I wasn´t the only one who thought we possibly saw a future President. Most likely, she will have a position on a Hillary´s team in 2017 if she wants it, as will Bernie Sanders.

Bill and Chelsea Clinton, and so many others touched our hearts from the DNC stage. President Obama showed us again what a great speaker, leader and nice guy he is. All in all, everyone helped Hillary with the heart and soul aspect that she needs to strengthen.

In Hillary´s acceptance speech that lasted a bit over an hour, she talked about what she does best – politics. No candidate has been more qualified to be President than her in modern history. She was also more emotional than normal. This was Hillary being herself at her best.

Earlier this week, some Bernie-fans tried to stop Hillary from being nominated, despite the fact that Bernie himself is all in for Hillary. Comedian Sarah Silverman said it best to the Bernie or Bust crowd at DNC: “You´re being ridiculous”.

Many Republicans blame Obama for what they experience as a worsened economy the past eight years. Thus, they understandibly want change and Hillary does not represent change to them. She is seen as Obama´s third term. However, the economic facts can be seen from different perspectives. On many factors Obama and Biden have improved the US economy significantly. Nearly 15 million new private sector jobs, 20 million more with health insurance and an auto industry that just had its best year ever.

Taking over an economic crisis from Republican George W. Bush in 2008, it is surely possible to argue what the Democrats do. However, any sitting President whether Republican or Democrat, are part of a bigger picture in this increasingly global age. Thus, Hillary´s foreign policy experience is crucial in seeing the US role in the world, a role that has changed in the past decades with China and other nations on the rise.

Yes, this election is about shattering the glass ceiling once and for all. It is about a female role model that leads the way on equality, making it easier for anyone who wants to follow in her footsteps. Equality between men and women is not there yet, not in leadership or elsewhere. We can never rest until true equality prevails.

But equally important in this election is what kind of leadership we want in the world. Do we want one based on fear or one based on hope, competence, togetherness and love? The answer should be easy. That is why I´m more optimistic than ever that Hillary Clinton is the next US President. I have faith in humanity when it comes down to it on November 8th. She has always been my candidate. Now I hope the DNC also strengthened her candidacy among US voters.

Leadership is also about picking a great running mate. Senator Tim Kaine was a smart choice and they come across as two leaders that respect and like each other. A team that can´t wait to start working together, as opposed to Trump/Pence, and that matters.

I lost a bottle of champagne in 2008 when Obama beat her to it. In January 2017, if Hillary wins in November, I´m going to Washington DC for the inauguration of our first US Madame President. And yes, I purposely use “our”, because this is is about so much more than a national election. She leads the way for all women and all leaders, male or female.

She is a role model in so many ways regardless of her sex. The way she keeps fighting for what she believes in and how she never gives up despite constant set backs. Her strong intellect as her primary strength, combined with her ability to listen and willingness to learn. Her inspiring values and hard working attitude, and the fact that she is a team player. She portrays great leadership.

In the words of the Democrats´campaign slogans: “Love trumps hate”, “Stronger together” and “I´m with her”. This week, the Democrats communicated these powerful and inspiring words convincingly. I don´t think the party ever had a stronger team than this one going forward. And every great leader knows that she or he cannot do it alone, contrary to what Trump professes. A great leader builds a great team that supports each other, making each other better in order to reach a united vision.

Hillary Clinton is such a leader. She brings hope to an increasingly challenged and polarized world. May US voters elect her in November in the interest not only of themselves, but for a better world.

Because this election is about so much more than the US, and Hillary Clinton is well respected and admired around the world. Most Europeans honestly don´t understand why this election isn´t an obvious one. But we do respect your freedom to choose your own leader.

From a Norwegian perspective, we hope you choose love over fear. We hope you choose competence over showmanship. We hope you choose ´us´ over ´I´. We hope you chose hope over threats.

We hope you vote Hillary Clinton as the next President of the USA.

 

 

 

I have seen every speech from the Republican National Convention (RNC) and primarily watched the Republican news channel, Fox News, this week for input on the election. As an avid Hillary supporter, I wanted to try and understand what the Republicans think. I have also talked to Republican voters over the past week, to learn and expand my horizon. It has been a very interesting week.

The RNC speeches portray a divided party with its own set of challenges. The plagiarism from Melania Trump´s speech, Chris Christies bashing of Hillary, Ted Cruz not supporting Trump, appointing Mike Pence as VP and all Trump´s children, are some of the high and lowlights.

Unlike Norway, the largest news channels are either Republican or Democrat. That means that you get a very subjective and selective coverage of the race to the White House, no matter which channel you watch. On Fox News, Hillary Clinton is portrayed as the devil incarnated. Donald Trump as a one-dimensional egomaniac on other channels. Neither of which are called for. In other words, the news channels strongly contribute to the polarization and have to take a lot of the blame for a divided USA.

The only thing the Republicans seem to fully agree on is that they don´t want Hillary Clinton, also because she is identified with Obama and the frustration pointed at him as the leader of the country. Many view her as Obamas third term. In addition to the general “a good guy, but all words and no action” perception, he is blamed for the heightened black/white race tensions, ironically.

The name Hillary was mentioned more often during the RNC than their own candidate. Republicans are more caught up in what they don´t want, than what they do want. The downside for the Republicans is that this is neither inspirational nor very presidential. After talking to multiple Republican voters here, they feel that they don´t have a choice but to vote for Trump. If the Democrats are able to do the opposite next week at their convention (DNC), and come across as one strong team, they are wise. That remains to be seen.

Still a favorite

There are several reasons why Hillary still comes across as the favorite, even if that can change depending on who plays their cards best going forward.

Americans have a tradition of choosing their president from the center, and Hillary is the center among the two.

Hillary Clinton is the most qualified presidential candidate in the USA in modern times. When her husband Bill was elected the first time, he arrived in Washington not even remotely close to the experience his wife now has. At the same time is it not given that the most qualified gets elected.

Her biggest challenge is that she is very controversial. Most Americans either love her or hate her. Fortunately for Hillary, her opposition is even more unpopular than she is.

She fights for values that represent progress. On the traditional values that divide the USA, she fights for the right to abortion and equality for women and LGBT. None of which are a given in today´s USA. Her long foreign policy experience has made her more open, listening and less prejudiced. Trump wants to take USA back to what it used to be “Make America Great Again”, by prohibiting abortion and only allow marriage between a woman and a man. By choosing Mike Pence as his vice president nominee, who says he is first a Christian, then a conservative and last a Republican, this is reinforced.

Hillary Clinton has a deep core knowledge, but lacks some charisma to connect to the general public. One of her key challenges as a candidate, is that she doesn´t create the same enthusiasm on stage as for instance Obama. Trump is also better at this. But few politicians in the world are more knowledgeable, well prepared and hard working than her. Just ask former Norwegian Secretary of State, Jonas Gahr Støre: “Clinton is professional, thorough and knowledgeable”, he said after a meeting with her.

As such, Hillary is more like the German Chancellor Angela Merkel, the new British Prime Minister Theresa May and our Norwegian Prime Minister Erna Solberg. They are very capable women that execute policy, but do not thrive in the spotlight or are particularly charismatic. No wonder Clinton is highly respected and admired in Europe.

Not perfect

All candidates have made mistakes over a lifetime. Very few, if any, have been attacked and investigated over 20 years as much as Hillary Clinton. The fact that she is still standing tall at 69 and also keeps fighting for what she believes in, is impressive as well as inspiring.

The antipathy many feel towards her can be surprising from a Norwegian perspective, but many Americans don´t identify with her. She is considered elitist. She also scores low on trust.

Careless use of classified emails is her most known mistake. In addition, she has gotten a lot of heat for the way she handled the terror attack in Benghazi In 2012, where four Americans where killed. Both could have been handled better. This is used by her opponents for all it´s worth. The nickname “Crooked Hillary” is used again and again as a rhetoric measure by Republicans to create an impression of a woman that cannot be trusted. However, when the media and others truly start vetting Donald Trump, we are likely to expect a lot worse than this.

Changes after eight years

What speaks against a victory for the Democrats and Hillary is that Americans have a tradition of choosing the opposite party after eight years with the same president. This holds true noting the frustration connected to Obama. This makes a Republican President more likely in 2017.

Yet, this statistic is less likely to stand, as the Republicans have not been able to nominate a mote electable candidate. They have even chosen one that divides the party. The republican Ted Cruz could not even give Trump his support in his RNC speech after Trump was elected, but said that everyone should vote her or his conscience.

Of course, Donald Trump should not be underestimated. After all he has succeeded in becoming the Republican nominee against all odds. He is smart enough to adapt to wherever the tide goes, but he must succeed in becoming more presidential this fall. If there is one thing Donald Trump is good at, it is closing deals. Will he close the biggest one of them all?

Dream scenario

Trump seemed rather alone at the RNC outside his inner circle, which consists of his family and close friends. This can be interpreted in many ways, but clearly he doesn’t have a massive support in his own party. He only became a Republican a few years ago and many do not see him as a Republican, but as an opportunist. Saying that he chose the Republicans, because that´s where he considered his best chances of getting the nomination. And he sure did.

The fact that Trump is the opponent is in many ways a dream scenario for Hillary and the Democrats. It would be more challenging to win if the Republicans chose a more solid, politically experienced person with traditional values and a higher likability factor. Someone more like Hillary, but a man. That´s exactly why Hillary chose such a guy as her running mate, Senator Tim Kaine. That was a smart choice. He is not controversial, liked by most and considered a good guy. He is also ten years younger than her.

And yes, Hillary is a woman. She will write history if she becomes the next President of the USA. But Hillary is not going to or will win because she is a woman. If she wins, it is despite the fact that she is a woman.

History shows that nothing is over til the last vote is counted, and not headed for a recount. I´ll guarantee there are many surprises before Election Day November 8^th. Still, as of now, it is most likely that Hillary Clinton will be the last person standing.

If Hillary is inaugurated in Washington DC in January 2017, we will have a very qualified president that sees the world without being self-absorbed. The fact that she is a woman is a bonus we take with open arms.

Going forward it will be interesting to see if the Democratic National Convention next week will strengthen or weaken that position.

Jeg har nå sett alle taler over fire dager fra det republikanske landsmøtet og fulgt den republikanske nyhetskanalen Fox News. Det har i alle fall vært tidvis underholdende dager fra et splittet parti. Plagiatet i Melania Trumps tale, Ted Cruz sin manglende anerkjennelse av Trump, valget av kristenkonservative Mike Pence som VP og alle barna til Trump, huskes best.

I motsetning til i Norge, er de største nyhetskanalene enten republikanske eller demokratiske. Det vil si at du får en svært subjektiv dekning av valgkampen, uansett hvilken kanal du ser på. På Fox News fremstilles Hillary som djevelen selv. Trump blir ukritisk fremstilt som gal i andre kanaler. Nyhetskanalene bidrar derfor sterkt til den tidvis kunstige polariseringen i valgkampen og må ta mye av skylden for et splittet USA.

Det eneste republikanerne syntes å være enige om er at de ikke ønsker Hillary Clinton, også fordi hun blir identifisert med Obama og misnøyen han har skapt. Utover at han generelt oppleves som mye ord og lite handling, får han bl.a. skylden for at raseskillet svart/hvit er mer opphetet enn på lenge, ironisk nok.

Navnet Hillary ble nevnt flere ganger under det republikanske landsmøtet enn deres egen kandidat. Republikanerne er mer opptatt av hva de ikke vil ha, enn hva de vil selv. Ulempen er at det ikke inspirerer eller er ”presidential”. Etter å ha snakket med flere velgere her borte, tror selv ikke mange republikanerne som føler at de må stemme Trump at han blir valgt. Så om demokratene til uken klarer å gjøre det motsatte på sitt landsmøte, og samtidig virke mer samlende, er de smarte. Det gjenstår å se.

Fortsatt favoritt

Det er flere grunner til at Hillary Clinton fortsatt fremstår som favoritt, selv om det kan endre seg avhengig av hvem som spiller kortene sine best.

Amerikanerne har tradisjon for å velge sin president fra sentrum, og Hillary er sentrumskandidaten blant de to.

Hillary Clinton er den mest kvalifiserte presidentkandidaten i USA i moderne tid. Da ektemannen Bill ble valgt første gang, ankom han Washington uten tilnærmet den erfaringen hans kone har nå. Samtidig er det ingen automatikk i at den best kvalifiserte blir valgt.

Hennes største utfordring er at hun er svært kontroversiell. De fleste amerikanere elsker eller hater henne. Heldigvis for henne er motkandidaten, Donald Trump, mer upopulær enn henne så langt

Hun kjemper for verdier som representerer fremskritt. I de klassiske verdispørsmålene som skiller USA, kjemper hun bl.a. for retten til abort og likestilling for kvinner og LHBT. Ingen av delene er en selvfølge i dagens USA. Hennes lange utenrikspolitisk erfaring har gjort henne mer åpen, lyttende og fordomsfri. Trump vil ta USA tilbake ”slik det var”, ved å forby abort og kun tillate ekteskap mellom mann og kvinne. Ved å velge en visepresidentkandidat som Mike Pence, som sier han først er kristen, deretter konservativ og sist republikaner, forsterkes dette.

Hillary Clinton er først og fremst substans, ikke innpakning. En av hennes utfordringer som kandidat, er at hun ikke klarer å skape samme engasjement og entusiasme som f.eks. Obama. Trump er også bedre på dette. Men få politikere i verden er mer kunnskapsrike, godt forberedt og hardtarbeidende enn henne. Bare spør Jonas Gahr Støre: ”Clinton er proff, grundig og kunnskapsrik”, sa han etter et møte med henne.

Slik minner Hillary mer om den tyske forbundskansleren Angela Merkel, den nye britiske statsministeren Theresa May og vår egen Erna Solberg. Dyktige kvinner som gjennomfører, men som ikke trives alt for godt i rampelyset eller er utpreget karismatiske.

Ikke feilfri

Alle kandidater har gjort feil i løpet av et liv. Svært få, om noen, har blitt angrepet så mye og gått så etter i sømmene i over 20 år som Hillary Clinton. At hun fortsatt står oppreist og i tillegg kjører på ufortrødent i en alder av 69 år, er derfor svært imponerende. Antipatien mange føler overfor henne kan overraske fra et norsk ståsted, men de identifiserer seg ikke med henne. Hun oppleves som elitær. Ikke stoler de på henne heller.

Uforsiktig epostbruk er hennes mest kjente feil. I tillegg har hun fått mye tyn for håndteringen av terrorangrepet i Benghazi i 2012, hvor fire amerikanere døde. Begge deler kunne hun ha håndtert bedre. Dette brukes av hennes motstandere for alt det er verdt, som vet at hun er en kandidat som splitter og provoserer. Kallenavnet ”Crooked Hillary” brukes igjen og igjen som et retorisk grep av republikanerne for å skape inntrykket av en kvinne du ikke kan stole på.

Skifter etter åtte år

Det som taler mot en seier til demokratene og Hillary, er at amerikanerne har tradisjon for å velge motsatt parti etter en åtteårsperiode med samme president. Ikke minst med den misnøye som forbindes med Obama. Det tilsier er republikansk president i 2017. Dette faller likevel noe igjennom, fordi republikanerne ikke har klart å stille med en mer valgbar kandidat enn Trump. En kandidat som også splitter partiet. Republikaneren Ted Cruz klarte ikke en gang å gi Trump sin støtte i sin landsmøtetale etter at Trump var valgt, men sa at alle bør stemme etter sin samvittighet.

Donald Trump skal selvsagt ikke undervurderes. Han har tross alt lykkes å bli republikanernes kandidat mot alle odds. Han er smart nok til å tilpasse seg tidevannet. Om han lykkes i å fremstå mer ”presidential” utover høsten blir avgjørende. For er det en ting Trump er god til, så er det å lande avtaler. Klarer han å lande den største av dem alle?

Drømmescenariet

Trump fremsto litt alene på landsmøtet utover sin harde kjerne, som består av familien og noen nære venner. Det kan tolkes i mange retninger, men det er i alle fall klart at han ikke har bred støtte i eget parti. Det er også få år siden han meldte seg inn i det republikanske partiet og mange ser han ikke som en ekte republikaner, men en opportunist. At han valgte republikanerne, for der vurderte han sjansene sine som størst til å vinne nominasjonen.

At Trump blir motkandidaten, er på mange måter drømmescenariet for Hillary og demokratene. Det hadde vært vesentlig mer utfordrende å vinne om republikanerne valgte en mer solid, politisk erfaren person med gode og tradisjonelle verdier og høy ”likability”-faktor. En som var likere henne, bare mann. Derfor har Hillary også valgt nettopp en slik mann som sin visepresidentkandidat, senator Tim Kaine. Det var et smart valg. Han finnes ikke kontroversiell, er likt av alle og fremstår som en solid mann. Han er også drøyt ti år yngre enn henne.

Og ja, Hillary er kvinne. Hun vil skrive historie om hun blir USAs neste president. Men Hillary verken skal eller kommer til å vinne fordi hun er kvinne. Hvis hun vinner er det på tross av at det.

Det betyr ikke at det kommer til å bli enkelt. Historien viser at ingenting er over før siste stemme er talt – og ikke klaget på. Overraskelser vil garantert komme før valgdagen i november. Mye tilsier likevel at Hillary Clinton står igjen som vinneren i november. Trump er tross alt mer upopulær enn henne.

Om Hillary innsettes som president i Washington januar 2017, får vi en svært kvalifisert president som ser verden uten å være navlebeskuende. At hun er kvinne, er en bonus vi tar i mot med åpne armer. Hillary ligger godt an.

Nå blir det spennende å se om demokratenes landsmøte til uken styrker eller svekker den posisjonen.

Intervjuet er gjort av magasinet Blikk, ligger på blikk.no og publisert her etter tillatelse.

Navn: Henriette Grønn
Alder: 47
Gjør: Startet nylig rådgviningsselskapet Business is Personal, som leverer ”leadership for hire” og strategisk rådgivning innen ledelse og kommunikasjon.

–Hva skal du gjøre i sommer?
–Hovedferien går til ”my home away from home”, USA. Washington DC for å slappe av og følge amerikansk valgkamp (Heia Hillary) og langhelg til Orlando med moro i Disney og Universal. Stockholm Pride og hytteturer med venner og familie.

–Hva ville folk blitt mest overrasket over at DU gjør om sommeren?
–Isbader. Naken, selvsagt. Og blir som en unge når jeg går inn i Disneys parker.

–Hvor går du helst ut i sommer, og hvorfor?
–Jeg spiser mye ute, men går sjelden på byen lenger og drikker stort sett Cola Zero. Skal jeg først ut blir det et sted med byens beste drinker. Som å drikke Geisha på uteserveringen til Hanami i ettermiddagsolen, Lychee Martini ute på Nodee eller Sawan Delight i hagen på Sawan. Jeg går også gjerne på en privat hyttebrygge med en flott kvinne og drikker iskald Corona.

–Hvem ville du ha omvendt til lhbt?
–Donald Trump. En bonus om han ble forelsket i en meksikaner eller iraker. Av helt andre grunner, Robin Wright. Jeg har en forkjærlighet for voksne, oppegående blondiner med varme smil.

–Sommerdings du ikke kan leve uten?
–Solbriller med styrke og mobilen. Er for avhengig av sistnevnte.

–Favoritt app på mobilen i sommer?
–Instagram og Candy Crush i tre varianter. Forventer mer aktivtet der enn på Tinder og Her.

–Hit drar jeg aldri tilbake?
–Aten, Hellas. Verste byopplevelse noensinne som 25-åring. Vi ble forsøkt lurt av lokalbefolkningen fra vi landet til vi dro. Utrolig slitsomt. En taxitur endte med at bestisen og jeg ble satt av i ingemannsland og fortalt at det var havnen. Vi måtte finne motorveien til fots med bagasje og haike tilbake til byen i 40 grader. Jeg ble så sinna på taxisjåføren at han stakk uten å få betalt. Liten, men søt hevn. Don´t fuck with independent Norwegian women.

–Hit drar jeg gjerne igjen?
–USA. USA. USA. Hjertet mitt er halvt norsk, halvt amerikansk. Er der flere ganger i året. Hawaii er på bucket listen. Har ikke vært der siden jeg var 11 år og husker det som paradis. Drømmer om en romantisk tur dit med min neste kjærlighet.

–Hvis du får utenlandske gjester, hva vil du vise frem av Norge?
–Oslo! Min vakre hjemby #OsLove. Om nok tid, Lyngør, sørlandets perle og den norske fjellheimen over tregrensen. Gjerne med utedo og uten innlagt vann, ”viking style”, som jeg er vokst opp med på familiehytter. Vi er tross alt barske nordmenn og det gjelder å gi dem et annerledes minne for livet.

–Hva vil du ikke vise frem?
–Dyre og dårlige veikroer med frossent blandingsskjøtt i burgeren.

–Hvilken homo, lesbe, bi eller transperson ville du latt planlegge ferien din og hvorfor?
–Jeg leker ikke ferie, så det overlater jeg helst ikke til noen. Valg av hotell er det viktigste. Den eneste som kjenner smaken min godt nok er min eks-kone. Samtidig kan riktig reisefølge kompensere for mye. Hvem jeg reiser med er viktigere enn hvor, om jeg ikke reiser alene.

–Hva leser du i sommer?
–Vanity Fair, DN, Harvard Business Review og annen faglitteratur innen ledelse og kommunikasjon. Nyhetsstoff om den amerikanske valgkampen vil også ta lesetid.

–Favorittsommerlåt?
–Oi, kan jeg velge bare en? Da må det bli «Can´t stop the feeling!» med Justin Timberlake.

Astrid har mye klokt å si om god ledelse. Hun mener bl.a. at kommunikasjon er det viktigste lederverktøyet. Hennes fem ledertips er det verdt å lytte til. Les hele intervjuet her: 

Intervjuet er gjort av organisasjonen Lederne, publisert på lederne.no og etter tillatelse her.

Utvid ditt profesjonelle nettverk, drikk jevnlig kaffe med folk du ikke kjenner, og ha mot til å ha tydelige meninger. Det vil gi resultater, mener Astrid Simonsen Joos, toppleder i Philips Lighting Nordics.

Hun mener nordmenn har mye å lære om profesjonell nettverksbygging.

– Mange tenker nok at de ikke har behov for det, men nettverksbygging er viktig for å utvikle seg både faglig og personlig, sier Astrid Simonsen Joos.

Hun jobber som CEO i Philips Lighting med ansvar for Norden, og har bodd i Danmark de siste ni årene.

– Da jeg flyttet til Danmark tvang jeg meg selv til å drikke kaffe med ukjente for å forstå markedet og landet bedre. Danskene er også meget bevisste på profesjonell nettverksbygging, og har lang tradisjon for dette. Når man nettverker, er utgangpunktet hva kan du selv by på, stille spørsmål og lære. Hvis du byr på deg selv, er åpen og nysgjerrig, så åpner nye dører seg. Man skal tørre å gå ut av sin komfortsone, det er alltid interessante mennesker du kan lære av og som du også kan tilføre noe. Inspirer og lad deg inspirere, sier Simonsen Joos.

Følg med på trender
Simonsen Joos er en av foredragsholderne under årets FRONT-konferanse, hvor temaet er «Mot til å lede».

– Jeg har fem verdier i livet, og en av dem er å være modig. Det gjelder både privat og i mitt arbeidsliv. Mot er for meg ikke det samme som å ta risiko, men du skal våge å ha noen tydelige meninger og våge å skille deg ut.

Hun har jobbet i IT-bransjen hele arbeidslivet, og har vært med på et enormt skifte i teknologibransjen. – Som leder har man et krav om å holde seg oppdatert på trender, kundeutvikling, ny teknologi og forretningsmodeller. Og ha mot til å sette noen ambisiøse målsetninger. For å holde seg oppdatert leser hun mye, lytter til markedet. I tillegg er hennes egne barn en viktig kilde.

– For å følge den digitale utviklingen, inspireres jeg også av mine egne barn og hvordan de bruker teknologi. Det er viktig å holde filtrene åpne og se ting som skjer utenfor ens egen bransje og målgruppe, sier Simonsen Joos.

Viktig med kommunikasjon
På spørsmål om hva som driver henne som leder, svare Simonsen Joos at hun alltid har likt å skape resultater gjennom mennesker. Derfor jobber hun hele tiden for å ha de beste folkene med på laget. Menneskene er førsteprioritet.

– Videre må du skape og kommunisere en felles retning og mening, det er helt avgjørende for å få folk med på reisen. Du må begynne med «hvorfor». Hva er vår eksistensberettigelse? Og det skal være en kort historie alle kan fortelle, uansett posisjon i selskapet.

Kommunikasjon er det viktigste verktøyet til en leder, mener Astrid Simonsen Joos, toppleder i Philips Lighting Nordics.

Derfor kan hun ikke understreke nok hvor viktig det er med god kommunikasjon. Hvis ledere ikke er gode på å kommunisere, er det også vanskelig å få med medarbeiderne, mener hun. Og man kan aldri kommunisere tydelig nok.

– Du må si budskapet om og om igjen, helt til du blir lei av din egen gjentagelse. Så tar du det en gang til.

Selv sender hun ut ukentlige, uformelle nyhetsbrev hun til alle ansatte, med kort informasjon og bilder fra hennes arbeidsuke. I tillegg inviterer hun til «coffee corners», hvor medarbeiderne kan komme for en prat ansikt til ansikt.

– Jeg mener det er viktig med en åpen og transparent kultur, så folk føler seg trygge. Da presterer de bedre, og tar mer ansvar selv. Som leder må du tørre å stole på folkene dine, sier Simonsen Joos.

Fem ledertips fra Astrid

Mennesker
Menneskene først! Finn de rette folkene og invester i dem. Ikke bare ledere, men også mellomledere.

Elevator pitch
Sett og kommuniser retning og mening. Lag en «elevator pitch» til alle ansatte om hva virksomheten er, hvorfor den er til. Hovedbudskapet på under 30 sekunder.

Kultur
Skap en hjerte- og hodekultur, og lær deg å tenke at «det ordner seg». Tør å stole på dine ansatte.

Vær nysgjerrig
Husk at det ikke er «business as usual» – Bruk tid på å forstå marked, kunder og utvikling.

Kommunikasjon
Kommuniser, kommuniser, kommuniser. Det er ikke mulig å være en god leder uten å beherske kommunikasjon godt.

Jeg er over gjennomsnittlig interessert i å lese faglitteratur på fritiden, men på søndag holdt det hardt i sommervarmen. Det føltes som å gjøre lekser på ungdomsskolen, men det skyldtes ikke boken, stakkars. Strategi er et meningsfylt fag og helt sentralt i ledelse sammen med kommunikasjon. Her er ukens blogg inspirert av avbildet bok:

Strategi er en kjernekompetanse i ledelse. Strategiarbeid er noe av det viktigste, og samtidig mest utfordrende, en leder og virksomhet bruker tid på.

Paradokset er at mange ledere er ukomfortable med strategibegrepet, og det er kanskje ikke så rart?

I dagligtale har begrepet strategi mange betydninger. I akademia og virksomheter likeså. Det finnes ikke en definisjon av strategi, men mange. Det finnes heller ikke en ”riktig” strategi, men et vell av metoder og ulike tilnærminger å velge mellom. Kjennskap til ulike definisjoner og metoder, og en grunnleggende forståelse av disse, er et godt fundament i ledelse.

Vi setter ofte flinke fagfolk i lederstillinger som verken har lederkompetanse eller ambisjoner om å bli en god leder. De er først og fremst opptatt av ”sitt” fag.

Strategi er en viktig ingrediens i en MBA og andre lederutdanninger, men grunnskolen og andre spesialistutdannelser har ikke strategi på undervisningsplanen. Det er synd, for en introduksjon til strategi som fag er noe de aller fleste ville ha glede av før eller siden i arbeidslivet. Ikke minst om de ender i en lederstilling, og det gjør ganske mange før eller siden.

Men også internasjonale toppledere sliter med strategiarbeid, i den grad det er en trøst. En global undersøkelse fra McKinsey i 2007, viser at 80% av virksomhetenes toppledere opplevde at deres tilnærming til strategiarbeidet var ineffektiv. De mente at de selv ikke levde opp til de forventingene man må ha til en toppsjef på strategi.

I gamle dager het strategi ”langtidsplanlegging”. Og den enkleste og korteste definisjonen på strategi er ”en plan”.

Historien har vist at alle strategiske teorier oppigjennom har svakheter. Noen professorer har derfor gått så langt som å si at vi ikke vet hva en god strategi er, eller hvordan den skal utvikles.

Dette høres defaitistisk ut, men det betyr bare at det ikke finnes en sikker og riktig oppskrift på strategi som fungerer for alle. I en verden med stadig hurtigere endringstempo, og dermed uforutsigbarhet, blir dette bare tydeligere.

Det vi derimot har er en stor meny av definisjoner og metoder å velge mellom. Den danske strategibok på bildet inneholder en liste over 101 strategiske verktøy, inkl. to av de mest brukte, SWOT-analysen og Five Forces. Ingen av disse er tilstrekkelige alene, og hvilke metoder som kombineres og anvendes vil variere. Boken er ment som en strategi «101», dvs. en enkel og pedagogisk intro til strategi. Jeg syntes den bare delvis lykkes, selv om den har flere gode poeng.

Det finnes ikke fasitsvar, men det hentes normalt inn eksterne konsulenter i en strategiprosess av flere grunner. Det friske utenifraperspektivet er en av dem. Strategisk kompetanse og erfaring, også fra andre virksomheter, er en annen.

En strategi vil alltid ha et element av risiko i seg. Det ligger i dets natur. Strategi handler om satsing på fremtiden, og den endrer seg fortere enn noensinne. Det var ikke uvanlig med 5-10 års planer før. Når er de sjelden mer enn 1-4 år frem i tid. Før handlet strategi om utrulling av en plan. Når handler det mer om en kontinuerlig forhandlings- og læringsprosess, med en plan som justeres fortløpende.

En strategi skal også ende i tydelige prioriteringer. Innsikt og mot til å velge står sentralt. Om du gjør litt av ”alt”, har du ikke en strategi. Strategi handler vel så mye om å velge bort.

Betydningen av mening er viktigere enn noensinne. Kunnskapsmedarbeidere søker mening. De vil føle at de er en del av noe større enn seg selv. At de forstår hvorfor og hvordan deres jobb bidrar til det store målet.

Derfor bør alle strategiprosesser begynne med spørsmålet: Hvorfor? Hvorfor er virksomheten til? Hvorfor spiller det noen rolle om den eksisterer eller ikke? Hvilken forskjell utgjøre den i samfunnet eller for andre interessentgrupper?

Svarene på hvorfor skal komme frem i en visjon, misjon og verdier.

I en strategiprosess kan mange av spørsmålene virke enkle, nesten banale. Men ved å grave i dem, vil de bli mer komplekse og vanskelige å svare på.

En av hovedgrunnene til at endringsprosesser ikke lykkes, er at de ansatte ikke har skjønt meningen med endringen eller hva den betyr for dem. God kommunikasjon er derfor kritisk i strategiprosesser.

De fleste ledere er enige om at kommunikasjon er alfa og omega for strategiarbeid og gjennomføring. Samtidig er det ikke gitt at ledere har en tilstrekkelig forståelse for hva slags kommunikasjon som trengs.

Selv om ledelsen syntes strategien virker klar, ikke minst fordi de selv har jobbet masse med den, skjer ikke denne forståelsen uten videre hos øvrige ansatte. Når du som leder tror at du har kommunisert ferdig strategien, har du neppe det. Den må gjentas og gjentas gjennom målrettet kommunikasjon. Og når du er lei av å gjenta budskapet, må du gjenta det igjen – med samme entusiasme og tydelighet.

Bruk av historiefortelling er et strategisk kommunikasjonsverktøy for å skape forståelse, forankring og eierskap til en ny strategi. Den må oppleves riktig, fornuftig og nødvendig i forhold til virksomhetens situasjon. Det er først når strategien oppleves som meningsfylt blant de ansatte, at den får kraft. Helst skal hele virksomheten brenne for strategien og de mulighetene den skaper.

Organisasjonen må sitte med samme forståelse som ledergruppen, ellers blir gjennomføringen tung. For det er ikke ledergruppen alene som skal eksekvere strategien. Ofte er det øvrige ansatte som står for den største delen av gjennomføringen. Om ikke de er på samme reise, sier det seg selv at dette blir trøblete.

For de ansatte må være villige til å endre sin arbeidshverdag. Noen oppgaver vil forsvinne, noen utføres på en annen måte og nye komme til. Det er ikke virksomheter som endrer seg, det er mennesker. Og menneskene må ha tro på at den nye strategien er mulig, at den er gjennomførbar. Ellers blir de passifisert, eller bare fortsetter som før i mangel på ny forståelse og engasjement.

En viktig forutsetning er at ledergruppen blir enige om ny strategi. Hvis ikke, merkes uenigheten umiddelbart i organisasjonen. Det kan føre til at nødvendige ressurser ikke gis i tide, at det tas beslutninger i strid med strategien og mulig destruktivt spill.

Prosessen bør ha en tydelig leder, ofte en ekstern konsulent uten annen agenda enn å spille virksomheten god. For særlig ledere som har sittet i stilingene sine lenge, har økt risiko for at energien reduseres sammen med risikovilligheten. Lærelysten kan også avta, da de ”vet alt” om virksomheten. Det samme med lysten til å bli utfordret. I en strategiprosess er det likevel avgjørende at lederne ønsker å bli utfordret.

Et bra mindset hos lederne er en kritisk faktor for en vellykket strategiprosess. Å skape en atmosfære av åpenhet og tillit, hvor ingen spørsmål eller forslag er dumme, er en forutsetning for kreativitet om veivalg.

Norge trenger flere gode ledere, og økt strategisk nysgjerrighet og forståelse er en av ingrediensene.

Strategiarbeid er noe av det mest spennende ved ledelse. Vi blir aldri utlært og alle vi møter kan noe vi ikke kan. Det er et godt mindset inn i en strategiprosess.

Strategiarbeid er rett og slett meningsfylt.

 

 

 

DRESSKLEDD FOR KAMP

Næringslivsleder Henriette Grønn (47) har aldri mannet seg opp til noe som helst.

Tekst: Linn Kristin Nordseth. Foto: Helle Aasand

AKTUELL: har nettopp startet rådgivingsbyrået Business is Personal

Næringslivsleder og rådgiver Henriette Grønn har jobbet i både Microsoft, First House og Geelmuyden Kiese. I 2014 var hun blant de best betalte lederne i kommunikasjonsbransjen i Norge. Nå har hun tatt spranget ut i det uvisse og startet for seg selv i gründervirksomheten Business is Personal.

SIN EGEN SJEF

– Jeg valgte å starte for meg selv som rådgiver i fjor høst etter å ha vært i en rekke jobbsamtaler om lederjobber. Det dukket opp flere rådgivningsforespørsler underveis, og plutselig jobbet jeg som rådgiver på heltid. Hva det utvikler seg til etter hvert, gjenstår å se, sier Grønn, som forteller at høsten var en modningsprosess hvor hun forsøkte å identifisere hva hun brenner aller mest for. Hun sier til Blikk at det er flere mulige veier videre, og at hun har hatt mange givende kaffekopper med gode sparringspartnere.

– Konklusjon er at jeg brenner for ledelse og kommunikasjon, som for meg er to sider av samme sak. Samfunnet har et stort behov for flere gode ledere. Når verdens CEOs blir spurt om hva de mener er sitt største behov fremover, svarer de: Flere ledere. Det skal jeg gjøre mitt for å bidra til. Det er min misjon og samfunnsoppdrag. Jeg skal fremme ledelse og spille andre ledere gode. Per i dag bistår jeg flest kvinnelige ledere. Det er ikke bevisst, men neppe tilfeldig, forklarer næringslivslederen. Hun tror på en ”mykere” lederstil fremover hvor EQ går foran IQ. Samfunnet skriker etter mer emosjonell og relasjonell ledelse. Mennesker ledes best relasjonelt, og kvinner er stereotypisk sterke på denne type ledelse, mener Grønn.

– Den autoritære ledermodellen er utdatert, sier Grønn. Ansettelsen av nok en mannlig konsernsjef i Telenor er et eksempel på hvor lang vei vi har å gå med tanke på andelen kvinnelig ledere i norsk næringsliv i dag, sier Grønn. Hun sikter til da Telenor i fjor fikk sterk kritikk fra blant andre skipsreder Elisabeth Grieg for å ha ansatt nok en mannlig konsernsjef i Sigve Brekke, og for å ha kun tre kvinner i en ny konsernledelse bestående av 21 personer.

AMERIKANSK MENTALITET

For Henriette Grønn er det ”the sky is the limit” som gjelder, med amerikansk aksent. Hun jobber, trener, spiser, jobber litt til og sover. I den rekkefølgen. Så gjentar hun ritualet. Hele tiden med hensikt om å finpusse øyeblikkets utgave av seg selv.

– Jeg har lyst til å bli den beste leder og lederrådgiveren jeg kan bli. Jeg tror ikke på fasitsvar. Jeg har dem i alle fall ikke. Det handler om å ta så kvalifiserte beslutninger som mulig, sier Grønn, som ønsker å utfordre det konvensjonelle synet på lederskap og utfordre ”quick fix-ene”. Hun har en grunnholdning om at hun alltid kan bli litt bedre, strekke seg, søke etter kunnskap og nye innfallsvinkler, dele erfaringer og høste av det hun erfarer.

– På mange måter er jeg en pragmatisk nerd med sterk drive. Jeg må fordype meg og jeg går all in, sier næringslivslederen, som trekker frem to rollemodeller som har betydd mye for henne. Sheryl Sandberg, Facebook-sjefen som har skrevet boken Lean in om kvinnelig lederskap, og ikke minst Hillary Clinton.

– Jeg er stor Hillary-fan og har fulgt henne siden forrige valgkamp. Selv verdens mektigste kvinner sliter med å ta plassen blant gutta. Dette er ting vi aldri må slutte å snakke om. Vi må ikke vegre oss for å ta plass. Samtidig må vi som kvinner løfte hverandre frem, Når jeg opplever at kvinner er kvinner verst, blir jeg provosert, utdyper hun.

TRYGG OG ÅPEN

Selv om Henriette Grønn er så tydelig på lesbiskheten sin som det en kommunikasjonsdrillet, kvinneelskende kvinne kan være, omtaler hun seg sjelden som lesbisk.

– Jeg er sammen med kvinner og sånn er det. I den grad jeg kan bidra til å redusere fordommer gjennom min åpenhet, så er det flott. Jeg er stolt av den jeg er. Om du som lesbisk har muligheten til å være en rollemodell for andre, så bør du være nettopp det. Se på Ellen DeGeneres i USA. For en reise hun har vært med på, fra å bli kastet ut av sin egen sitcom fordi hun sto frem, til å drive sitt eget suksessfulle talkshow, sier Grønn.

Selv om hun som kvinnelig, lesbisk leder har vært en dobbel minoritet i næringslivet, har hun ikke møtt fordommer eller blitt diskriminert.

– Det overordnede svaret på det spørsmålet er nei. Men så har jeg vært veldig trygg og åpen om min egen legning siden jeg var ung. Jeg tror det har gjort det enklere, sier Grønn, som tror det var først på ungdomsskolen hun skjønte at hun likte jenter.

– Jeg har hatt sex med menn også, men helt uten romantiske følelser. Jeg blir bare forelsket i kvinner. Jeg husker da jeg var 18-19 år og sirklet rundt kvartalet på Metropol. Det var så spennende! Jeg husker miljøet som hardt. Jeg har faktisk drevet Oslos største skjeive nattklubb selv også, for dem som husker SOHO.

Ifølge Grønn er det både fordeler og ulemper ved å falle utenfor maktspillet mellom heteroseksuelle kvinner og menn.

– På jobben skrur jeg av alle seksuelle antenner. Jobb er for meg en veldig hetero arena. Jeg har også blitt kalt Jeanne D’Arc fordi jeg tar plass. De klassiske hersketeknikkene funker dårlig på meg, selv om jeg stadig opplever dem. Samtidig har jeg sikkert mistet noe ved å mangle manneradar også. Du blir en outsider. Akkurat det kan nok virke truende på noen menn, sier Grønn.

– Vi må slutte med båsene våre. Jeg sluttet å gå i kjole for lenge siden og går heller i en feminin dress i selskap. I powersuiten er jeg i mitt ess og føler meg mye mer sexy enn i kjole. Men jeg er verken butch eller femme, jeg er meg selv.

VISE SÅRBARHET

For å være en god leder må du tørre å vise selektiv sårbarhet. Det gir grobunn for åpen dialog og gjensidig læring, mener Henriette Grønn. Sårbarhet er et tema hun har reflektert mye over de siste årene.

– I romjulen skrev jeg et innlegg på bloggen min ”skjevtblikk” om det å ha det vanskelig og ikke være alene om det, om at vi alle på et eller annet tidspunkt famler i blinde her i livet. Det var et personlig innlegg. Et innlegg som var ment som en slags hjelpende hånd. Aldri har jeg fått så mye positiv respons som etter det innlegget, sier næringslivslederen, som mener at det å vise sårbarhet er den største formen for mot, og da er det ikke den politisk korrekte sårbarheten hun sikter til.

– Etter å ha levet et etablert liv lenge, har jeg vært gjennom de tre tøffeste årene i mitt liv, med kriser på mange arenaer samtidig. Når du står midt oppi det, så klarer du ikke å lære noe. Det er først etterpå læringen kommer. Den brutale læringskurven har vært i grenseland av hva jeg tåler, men jeg håper jeg har kommet styrket ut av det. Jeg har blitt mer fryktløs og forhåpentligvis klokere. Og ikke minst tydeligere på hva som er viktig for meg og hvem jeg er, sier Grønn, som tror hun vil lede så lenge hun lever.

– Det er krevende å være leder og det er ingen vei utenom hardt arbeid. Men jeg brenner for det, trives med utfordringer og stort ansvar. Det er så mye jeg har lyst til, så vi får se hvor jeg ender opp, sier Henriette Grønn.

Intervjuet er publisert etter tillatelse fra Blikk.

Kronikk i medlemsbladet til organisasjonen Lederne nr. 2/16:

Vær en leder, ikke en sjef

Å gi innhold til ledelsesbegrepet kan også gjøres ved å sammenligne med hva det ikke er

Norge trenger flere gode ledere. Misnøye med sjefen er en av hovedårsakene til at flinke folk mistrives på jobb eller slutter. Gode ledere har motsatt effekt. De er den viktigste premissen for engasjerte medarbeidere som leverer, trives og spiller hverandre gode. Å fremme god ledelse er derfor en viktig investering i Norges fremtid. Det er et konkurransefortrinn.

Så hva er egentlig god ledelse anno 2016?

Privat og offentlig sektor har behov for en annen type ledelse fremover enn den tradisjonelle. De virksomheter som setter menneskene først lykkes best.

Kunnskapsmedarbeidere motiveres mest av ledere som evner å kombinere forretningsmessige mål med personlig og emosjonelt engasjement. Hvor lederskapet baseres på strategisk kommunikasjon og emosjonell intelligens, mer enn bare IQ og tall. God ledelse kommer innenfra.

En måte å illustrere dette på er å skille mellom ledere og sjefer, hvor det å være en leder er synonymt med å være en god leder, mens sjefsbegrepet ikke er det.

En leder sier «kom igjen» og går foran, mens en sjef gir ordre og sier «fiks det». Sjefer er mest opptatt av å skinne selv, mens ledere er mest opptatt av å spille andre gode. Der sjefer setter tall og resultater først, setter ledere menneskene først. En leder setter «vi» foran «jeg», men en sjef setter «jeg» først. En sjef tenker kortsiktig, en leder langsiktig. Sjefer er opptatt av å gjøre det rett, ledere av å gjøre det som er riktig. En sjef bruker mennesker, en leder utvikler dem. Ledere tenker i muligheter og løsninger, sjefer i begrensninger og problemer. En leder er opptatt av å etterleve verdiene, for sjefer er det nok at de står nedskrevet et sted. En sjef venter på at en annen skal ta ansvar, en leder fikser det. En leder er personlig, en sjef upersonlig. Sånn kan vi fortsette.

Vi kan alle velge å være ledere. Noen er mer naturlige ledere enn andre, men alle kan velge å bli en leder. Ledelse er noe vi kan lære oss.

Det har ingenting med formelle titler å gjøre. Det finnes ledere uten titler som ikke en gang ser på seg selv som ledere, men som opplagt er det – og det finnes mennesker med ledertitler som ikke er ledere. Om du ser deg rundt, vil du antagelig se noen du plasserer i lederbåsen og andre i sjefsbåsen.

Hvem av dem er du, om du skal være ærlig med deg selv? Og ikke minst, hvem ønsker du å være? For det er aldri for sent å velge å bli en leder. Norge trenger sårt flere med den ambisjonen, uansett hva du jobber med.

Velg å være en leder, ikke en sjef.