Jeg har opp igjennom spurt kolleger om hva en god eller effektiv leder gjør, og jeg har fått en haug av ulike svar. Erfaring? Instinkt? Personlig egnethet? Intelligens? Etter årtier med forskning og bestselgende bøker på hva jeg som leder bør gjøre for å få de beste resultatene, er det fortsatt mye mystikk knyttet til ledelse. Historien viser at det er mange eksempler på at de tilsynelatende flinkeste kan feile og de antatt gjennomsnittlige briljere. Så hva skal jeg jobbe med for å bli en stadig bedre leder?

Det siste halvårets sabbat har vært en gyllen anledning til å lese, studere og filosofere over hvordan jeg kan bli bedre. I de spennende universitetsbokhandlerne i USA fant jeg mange interessante og inspirerende funn.

Et av funnene er at det har blitt identifisert en fellesnevner hos de mest vellykkede lederne, dvs. hos dem som leverer best resultater over tid. De har alle en høy grad av Emosjonell Intelligens (EQ). Uten denne kan jeg ha den beste lederutdannelsen, relevant erfaring, være analytisk, strategisk, visjonær og full av gode ideer – men jeg vil fortsatt i følge forskning ikke klare å utvise stort lederskap. De lederne som besitter en høy grad av EQ viser seg resultatmessig å utklasse lederkolleger som ikke scorer høyt på EQ*.

Så hva er EQ? Forskning har delt EQ inn i fem kompetanser: Empati, motivasjon, selvinnsikt, selvledelse og sosiale ferdigheter.

Dette finner jeg særlig interessant, fordi EQ-kompetansene også står sentralt i den coachende lederstilen – en form for ledelse jeg har stor sans for og har brukt aktivt der den passer. Denne ledelsesfilosofien deler jeg med daglig leder i Geelmuyden Kiese, Andreas Wabø, og er en av flere gode grunner til at jeg begynner i GK.

Den coachende lederen søker å bidra til bedre selvledelse, økt selvinnsikt og motivasjon ved å

• vise empati, analytiske og sosiale ferdigheter, ved å systematisk bistå kolleger i å identifisere sine styrker og svakheter – og knytte disse til konkret jobbutvikling og –mål.
• få den enkelte til å bli best på det de alt er sterke på, mer enn å fokusere på svakheter
• konkretisere og forankre hos den enkelte at det de bidrar med skaper verdier for arbeidsgiver. At de er en viktig del av et sterkt team med felles mål
• systematisk gi hyppige og konstruktive tilbakemeldinger på hvordan utviklingen går gjennom fortløpende dialog og oppfølging

Lederstilen egner seg særlig godt der investering i langsiktig vekst og verdiskaping er viktigst, hvor det bygges en kultur for at kortsiktig prøving og feiling er akseptert. Den egner seg særlig godt i en bedrift hvor de ansatte i utgangspunktet er motivert for å bli coachet. Hvor den enkelte er motivert til endring og anerkjenner at å kultivere sine styrker bidrar til at de blir bedre.

En tidkrevende lederstil? Ja og nei. Den krever en tidsmessig investering innledningsvis i den enkelte, for å analysere styrker/svakheter og sette konkrete mål. Min erfaring er likevel at når dette er på plass, blir den jevne dialogen som følger en naturlig del av hverdagen som gjør meg bedre i stand til å ta strategisk gode valg og utøve bedre lederskap. Jeg får pulsen på den enkelte, god oversikt og innsikt i hva som skjer i bedriften – og hva, hvor og når det er riktig å sette inn ressurser. Min erfaring er også at motivasjonen på jobb økes gjennom denne dialogen, hos både den som blir coachet og hos lederen. Med andre ord, en vinn-vinn.

Med bakgrunn i den coachende lederstilen og erkjennelsen av at EQ er viktig, begynte jeg en coachutdannelse hos CoachTeam – House of Leadership på nyåret for å få flere strenger å spille på. Den første delen av utdannelsen fokuserer særlig på to av EQ-kompetansene: Selvledelse og selvinnsikt. Min opplevelse er at coachutdannelsen gjør meg til en bedre leder, ikke minst fordi jeg får videreutviklet EQ´en. EQ har alltid vært noe jeg opplever som en av mine styrker. I god coachingstil velger jeg derfor å jobbe med å bli enda bedre på dette, i motsetning til å bruke tilsvarende ressurser på å bli helt grei på noe jeg i utgangspunktet er svak på. Jeg lever godt med å ikke være god på alt. Det er dessuten mye mer motiverende å bruke ressurser på noe jeg alt mestrer og vil bli best på.

Dette ser jeg frem til å jobbe med i GK også. Å bidra til at mine dyktige kolleger blir best på det de alt er gode på. Så setter vi sammen team som utfyller hverandre. For ingen kan være best på alt.

I mangel av fasitsvar på hva god ledelse egentlig er, så nyter jeg økt lærekurve og håper jeg er noen skritt nærmere målet. For utlært blir jeg aldri. Heldigvis. Det er det eneste jeg vet med sikkerhet.

*HBR, On Managing People, «Leaderships that gets results» by Daniel Goleman og HBR, On Leadership, «What makes a great leader?» by Daniel Goleman

Har du noen gang tatt en real time out i livet? Stoppet opp, tatt et langt åndedrag og gitt både kropp og sjel mulighet til å virkelig summe seg før neste veivalg?

Det har jeg akkurat gjort – og jeg angrer ikke et sekund. Tvert i mot. Det er en av de beste beslutningene jeg har tatt i mitt liv.

I august i fjor satt jeg alene som 45 åring, nyseparert etter 17 år med en fantastisk kvinne uten helt å skjønne hvorfor det skjedde, en sønn på 19 som flyttet hjemmefra, akkurat sluttet i en tilsynelatende drømmejobb som partner i et suksessrikt kommunikasjonsbyrå, fysisk og psykisk nedkjørt etter siste tids påkjenninger – ja, da skjedde det noe fundamentalt med meg. En fryktløshet jeg aldri hadde kjent på før, for jeg opplevde at jeg ikke hadde mer å tape.

Fremtiden som tidligere var penslet så klart ut, var nå et blankt ark. Det eneste jeg visste med sikkerhet var at jeg hadde meg. At min hittil største endringsreise var begynt. Målet var enkelt og klart: Jeg skulle jobbe målrettet for å bli den sterkeste versjonen av meg selv, både fysisk og psykisk. Det målet innebar en beslutning om nok tid. Jeg ga meg selv et halvt år til å bygge meg opp igjen, før jeg tillot meg selv å tenke på neste jobb, kjærlighetslivet og andre grunnleggende elementer i livet.

Resultatet er en sjelsettende tid i livet jeg aldri kommer til å glemme. Resultat er en sabbatsperiode jeg aldri ville vært foruten.

Jeg har ikke ”funnet meg selv” eller sett lyset, for det er en livslang reise, men jeg har landet. Fått en indre ro jeg ikke husker sist jeg hadde. Om noen gang.

Etter å ha lest alle bøkene jeg aldri fikk tid til, reflektert over livet i lange kaffestunder i eget selskap, hatt mange planløse dager, kommet vekk for økt perspektiv, tilegnet meg masse ny kunnskap, trent mye, sovet nok, spist sunnere og gjort ting jeg aldri fikk tid til før, er det mentale og fysiske overskuddet virkelig tilbake. Og hvem skulle trodd det for bare et år siden? Ikke jeg, i alle fall.

Jeg anbefaler deg på det varmeste å ta din unike vri på en sabbatsperiode, når du er moden. Du vil neppe angre. Det er i alle fall den beste investeringen jeg har gjort i meg selv.

Jeg hadde et ambivalent forhold til denne filmen i forkant. På den ene side er den genierklært og har fått en rekke seksere av anmelderne. Den er også nominert til Oscar for Beste Film. På den annen side varsler forhåndsreklamen om en snål og pretensiøs film. Er det nettopp det som gjør at filmkritikerne elsker filmen?
Min opplevelse på vei ut av kinosalen er at dette er en original, snål, velspilt og interessant film. Michael Keaton og Edward Norton storspiller. Den er stilistisk gjennomført og jazzmusikken underbygger godt. Hovedpersonens kamp mot sine indre demoner, hans sterke behov for bekreftelse fra omverdenen og derav også en nærmest grenseløs selvopptatthet – er alle metaforer publikum kan relatere til. De rare sci-fi elementene kunne filmen godt vært foruten, uten at disse ødelegger nevneverdig. Underholdningsverdien er overraskende bra. At Birdman trekker nesten uhyggelige paralleller til Michael Keatons egen karriere (Batmen) gir filmen en ekstra dimensjon. Den fortjener likevel ikke terningkast seks. Muligens en femmer, men da den blir i særeste laget får den en firer. Birdman er en god og original film, men den rørte ikke nok til å fortjene toppkarakter. Det vil forbause meg om den vinner Beste Film, men Keaton og Norton kan vinne sine kategorier. Regissøren er også en sterk kandidat.

Det er ikke mange filmer i filmhistorien som har fått like massivt skryt som denne filmen. Den har alt vunnet Golden Globe for Beste Film og er storfavoritt til å vinne Oscar 22. februar for Beste Film. Det paradoksale er at filmen samtidig ikke er en storselger. Det er ikke mange som har sett Boyhood hverken i USA eller internasjonalt. Den vises eksempelvis kun en gang per dag på kino i Oslo og det var i dag kl. 16:45, i en liten sal (Klingenberg 2) og salen var knapt halvfull. Så hva er det hypet egentlig dreier seg om?
Jo, det dreier seg om fascinasjonen rundt et unikt element: At filmen er filmet over 39 dager fordelt på 12 år med de samme skuespillerne. Det er banebrytende filmatisk og bør belønnes. Vi følger en gutts oppvekst fra barn til collegegutt, gjennom en serie med utvalgte øyeblikk og situasjoner. Boyhood er autentisk og unik, men er det i seg selv nok til å elske filmen? For noen tydeligvis ja. For meg dessverre ikke. Det som er filmens styrke blir også dens bane. Jeg formentlig føler at det tar 12 år å se filmen og det er ikke bra. Filmen varer i nesten tre timer og det er over en time for lenge. Når det er sagt er det en kvalitetsfilm. Filmens hverdagslighet er relaterbar, om enn noe monoton. Om du skal se filmen, så være opplagt og forberedt på lengden. Du vil også kanskje ha sett årets film 2014. Det i seg selv er verdt hele kinobilletten.

Er du en av de antatt 100 millioner i verden som har lest boken filmen bygger på? Du bør i så fall justere forventningene dine noe, men glem forhåndsslakten. Innvendingene mot filmen minner mye om kritikken av boken. Boken ble en publikumsvinner og det skulle ikke forundre meg om filmen selger bra også. I dag var det satt opp hele 19 forestillinger i Oslo og de fleste var utsolgt. I storsalen på Saga var stemningen helt elektrisk og salen var, ikke forbausende, fylt av unge jenter. Litt vorspiel-følelse. Ville filmen klare å levere? Traileren til filmen er historiens mest sette. Er det mulig å leve opp til de skyhøye forventingene hos Grey-fansen?
Ikke helt, dessverre. Mye av forventningene er uløselig knyttes til het sex og kunsten å forføre. Her leverer ikke filmen på høyde med boken. Filmen er en mild og søt variant. Glem den mer spicy «husmorpornoen» boken gjorde slik braksuksess på. Det er mange filmer der ute som har mer eksplisitte og hete sexscener enn denne. Det den leverer på er gjennomført estetikk. Eleganse, luksus og makt er forførende og ganske underholdende, om enn tidvis litt langtekkelig. Overfladisk, ja, selv om den også på et moderat nivå er innom interessante aspekter ved menneskelig atferd. Om det blir en oppfølger, og det er sannsynlig med to bøker til i trilogien, så burde den med hell utforske mer av de dypere sidene ved Christian Grey. Det mest overraskende med filmen var for øvrig graden av humor. Måten Anastasia dro ned de fleste forførende og bestemte invittene fra alvorlige Mr. Grey gjorde det tidvis umulig å ta han på alvor. Stakkars Mr. Grey. Han fremsto som alt annet enn farlig og manipulativ, om det var den rollen han ville spille. Derimot fremsto han som en søt og sympatisk fyr, som opplagt har et mye mykere hjerte og følelser enn hans image skulle tilsi. Heldigvis, på mange måter. Det er kanskje å gå litt langt å kalle ham «svigermors drøm», men han er definitivt ikke noe å være redd for. Spenningen mellom de to er der innimellom, men ikke så mye som håpet. Samtidig er det både snev av romantikk og nærhet i filmen. Den får kanskje ikke helt bestemt seg for hva slags film den skal være? Uansett, filmen har et underholdningsnivå som står til en grei firer. Hverken mer eller mindre. Glemte jeg å nevne musikken? Filmmusikken er så bra at jeg skal kjøpe soundtracket. Det skjer ikke så ofte.

Det er opplest og vedtatt at Julianne Moore er en av vår tids beste skuespillerinner. Det beviser hun nok en gang i denne filmen hvor hun spiller Alice – en ressurssterk akademiker som får Alzheimers i en alder av 50 år. Moore briljerer i rollen, godt støttet av Kristen Stewart (Twilight) og Alec Baldwin i sentrale biroller. Moore har vært nominert til Oscar tre ganger tidligere uten å vinne. I år er hun nominert til Oscar for Beste kvinnelige hovedrolle for sin tolkning av Alice. Mitt tips er at Moore trekker det lengste strået på søndag i Los Angeles. At hun vant Golden Globe og BAFTA i år for samme prestasjon styrker dette.

Med et så alvorlig tema som Alzheimers, blir dette naturlig nok ingen lystig film. Samtidig er historien så varmt, nyansert og grasiøst fremstilt at den aldri går i den oversentimentale eller dystre fellen. Jeg gråt et par ganger i løpet av filmen og jeg var ikke alene om det på Gimle i dag. Filmen engasjerer og rører sitt publikum. Du skal være rimelig hard om denne filmen ikke når inn på en eller annen måte. At stor film i tillegg kan brukes til å fremme viktige budskap er film på sitt beste. I dette tilfelle opplyse publikum om hva Alzheimers sykdom er. En fæl sykdom som kan ramme oss alle og som kan gå i arv. Alice sier hun skulle ønske at hun heller hadde fått kreft. En sterk påstand fra en sterk dame. Dette er rett og slett god film om en underkommunisert sykdom.