Det er opplest og vedtatt at Julianne Moore er en av vår tids beste skuespillerinner. Det beviser hun nok en gang i denne filmen hvor hun spiller Alice – en ressurssterk akademiker som får Alzheimers i en alder av 50 år. Moore briljerer i rollen, godt støttet av Kristen Stewart (Twilight) og Alec Baldwin i sentrale biroller. Moore har vært nominert til Oscar tre ganger tidligere uten å vinne. I år er hun nominert til Oscar for Beste kvinnelige hovedrolle for sin tolkning av Alice. Mitt tips er at Moore trekker det lengste strået på søndag i Los Angeles. At hun vant Golden Globe og BAFTA i år for samme prestasjon styrker dette.

Med et så alvorlig tema som Alzheimers, blir dette naturlig nok ingen lystig film. Samtidig er historien så varmt, nyansert og grasiøst fremstilt at den aldri går i den oversentimentale eller dystre fellen. Jeg gråt et par ganger i løpet av filmen og jeg var ikke alene om det på Gimle i dag. Filmen engasjerer og rører sitt publikum. Du skal være rimelig hard om denne filmen ikke når inn på en eller annen måte. At stor film i tillegg kan brukes til å fremme viktige budskap er film på sitt beste. I dette tilfelle opplyse publikum om hva Alzheimers sykdom er. En fæl sykdom som kan ramme oss alle og som kan gå i arv. Alice sier hun skulle ønske at hun heller hadde fått kreft. En sterk påstand fra en sterk dame. Dette er rett og slett god film om en underkommunisert sykdom.