Det er ikke mange filmer i filmhistorien som har fått like massivt skryt som denne filmen. Den har alt vunnet Golden Globe for Beste Film og er storfavoritt til å vinne Oscar 22. februar for Beste Film. Det paradoksale er at filmen samtidig ikke er en storselger. Det er ikke mange som har sett Boyhood hverken i USA eller internasjonalt. Den vises eksempelvis kun en gang per dag på kino i Oslo og det var i dag kl. 16:45, i en liten sal (Klingenberg 2) og salen var knapt halvfull. Så hva er det hypet egentlig dreier seg om?
Jo, det dreier seg om fascinasjonen rundt et unikt element: At filmen er filmet over 39 dager fordelt på 12 år med de samme skuespillerne. Det er banebrytende filmatisk og bør belønnes. Vi følger en gutts oppvekst fra barn til collegegutt, gjennom en serie med utvalgte øyeblikk og situasjoner. Boyhood er autentisk og unik, men er det i seg selv nok til å elske filmen? For noen tydeligvis ja. For meg dessverre ikke. Det som er filmens styrke blir også dens bane. Jeg formentlig føler at det tar 12 år å se filmen og det er ikke bra. Filmen varer i nesten tre timer og det er over en time for lenge. Når det er sagt er det en kvalitetsfilm. Filmens hverdagslighet er relaterbar, om enn noe monoton. Om du skal se filmen, så være opplagt og forberedt på lengden. Du vil også kanskje ha sett årets film 2014. Det i seg selv er verdt hele kinobilletten.