Jeg hadde et ambivalent forhold til denne filmen i forkant. På den ene side er den genierklært og har fått en rekke seksere av anmelderne. Den er også nominert til Oscar for Beste Film. På den annen side varsler forhåndsreklamen om en snål og pretensiøs film. Er det nettopp det som gjør at filmkritikerne elsker filmen?
Min opplevelse på vei ut av kinosalen er at dette er en original, snål, velspilt og interessant film. Michael Keaton og Edward Norton storspiller. Den er stilistisk gjennomført og jazzmusikken underbygger godt. Hovedpersonens kamp mot sine indre demoner, hans sterke behov for bekreftelse fra omverdenen og derav også en nærmest grenseløs selvopptatthet – er alle metaforer publikum kan relatere til. De rare sci-fi elementene kunne filmen godt vært foruten, uten at disse ødelegger nevneverdig. Underholdningsverdien er overraskende bra. At Birdman trekker nesten uhyggelige paralleller til Michael Keatons egen karriere (Batmen) gir filmen en ekstra dimensjon. Den fortjener likevel ikke terningkast seks. Muligens en femmer, men da den blir i særeste laget får den en firer. Birdman er en god og original film, men den rørte ikke nok til å fortjene toppkarakter. Det vil forbause meg om den vinner Beste Film, men Keaton og Norton kan vinne sine kategorier. Regissøren er også en sterk kandidat.