Gode ledere er personlige

IMG_9453

Da jeg leste denne HBR-artikkelen forrige uke, var det som om en fremmed hadde skrevet om deler av betydningen bak selskapsnavnet mitt ”Business is Personal”. En surrealistisk og fin opplevelse.

Har du hørt uttrykkene: ”It´s not personal, it¨s business” eller ”ikke ta det personlig” på jobb? De er i alle fall hyppig brukt, både i USA og her hjemme.

De har aldri resonnert med meg. De kan høre tøffe og businesslike ut, som noe en kynisk leder ville sagt, men oppleves lite meningsfylt og inspirerende.

Skal vi ta det ansvaret og forpliktelsene som følger med god ledelse, så må vi ta ting personlig.

Når du tenker på kollegaer som virker inspirerte og motiverte, har deres engasjement smittet over på deg? Hva med dem som har avpersonifisert jobben sin, som virker uengasjerte?

Arbeidsplassen er noe av det viktigste i livet vårt. Hvor vi jobber er avgjørende for livskvaliteten vår. Det er ikke mye som er mer personlig, enn hvor vi velger å tilbringe mesteparten av våre våkne timer. Er det vel?

Engasjerte medarbeidere lykkes bedre. Og en engasjert medarbeider er en som tar jobben sin personlig.

Lederen vår er hovedgrunnen til at vi slutter eller mistrives på jobb. Lederen er derfor også den viktigste innflytelsen på om vi velger å bli eller trives. Det er derfor mange gode grunner til at denne relasjonen bør være personlig. Ikke privat, men personlig.

For det å være personlig betyr å bry seg om andre. Å se kollegaene dine, være interessert i deres behov, anerkjenne, motivere, inspirere, utvikle og spille dem gode. Alt dette er ikke bare fullt ut mulig innenfor lederrollen, det er en forutsetning for å virkelig lykkes over tid. Det er kjernen i godt lederskap.

Ledere slapp kanskje unna det personlige i større grad før kunnskapsmedarbeidernes tidsalder. Men ikke nå. Kunnskapsmedarbeidere søker mer mening og ønsker det personlige. Det er ikke lenger nok å bare motta lønnslippen en gang i måneden.

Ledere har tradisjonelt brukt ”ikke ta det personlig” ved oppsigelser, konflikter og tilbakemeldinger. Intensjonen kan være god. Uttrykket kan søke å beskytte mottaker fra å bli såret. Men det kan også være en måte å rettferdiggjøre egne handlinger på, som har negative konsekvenser for andre.

I mange sammenhenger bruker jeg det selv, som støtte overfor mennesker når de har opplevd noe vondt. Men jeg prøver å unngå det for å underbygge egne beslutninger og handlinger i lederrollen.

For som leder er det mer hensiktsmessig å være personlig. Ikke bare når det passer oss, men troverdig og alltid. Det kan også virke respektløst å plutselig bli upersonlig når det er ubehagelig. Som om vi som ledere fraskriver oss ansvar i vanskelige samtaler, og bare er personlig engasjert på solskinnsdagene.

Begrepet ”it¨s not personal, it´s business” har også vært misbrukt av næringslivstopper for å tøye etiske grenser. Konseptet bidrar til å distansere oss fra de ansatte, kunder og samfunns- og miljøansvar. En avpersonifisert arbeidsplass vil mer sannsynlig behandle sine interessenter dårlig. Flere av de korrupte og etiske skandalene har sitt utspring i den ansvarsfraskrivelsen det ligger i konseptet ”det er ikke personlig”.

Vi er tjent med ledere som tar ting personlig. Å være personlig er lønnsomt.

Det er samtidig en stor forskjell mellom å ta det personlig og ikke være I stand til å sette grenser. Det er forskjell mellom å ha lidenskap for jobben, og det å knytte så mye av den til selvfølelsen at du går i do hver gang det skjer. Om jobben blir en for dominerende del av din identitet, er heller ikke det sunt.

Så når du blir såret som leder, så ikke knytt det til din verdi som person. Ditt liv og karriere blir ikke definert av det, men tillat deg å bli skuffet, frustrert og prøv å forstå hva som skjedde. Se hvordan du kan utvikle din lederkompetanse og lære av erfaringen. Men aldri, aldri bruk den sjelløse “det er ikke personlig”-tilnærmingen. For den er ikke løsningen. Kanskje en quick-fix, men ikke en bærekraftig en.

For hvis du velger å være en leder, og til og med en god en, så tar du jobben din personlig. Ja, du vil bli skuffet underveis. Også såret, forrådt og noen ganger lure på om det er verdt det.

For som artikkelforfatter Duncan Coombe avslutter med:

«Men på samme måte som de andre store mysterier i livet, som forelskelse, hva er alternativet? Å ikke elske i det hele tatt, for å aldri få kjærlighetssorg? Opplagt ikke. Å ikke ta det personlig, for aldri å blir skuffet? Opplagt ikke.

For din egen skyld, og for folkene du jobber med, dette er ditt liv. Ta alt, absolutt alt, personlig.»

Business is personal.

Reklamer

4 kommentarer om “Gode ledere er personlige

  1. Supre tanker å komme over. Jeg er ung og engasjert, og lurer på hvor jeg kan bruke mine egenskaper best i arbeidslivet for å bidra til bedre samfunn, bedre liv, bedre noe.

    Jeg har og har hatt stillinger i styrer og vært gjennom tøffe beslutninger, og jeg tar det helt klart personlig. Jeg har alltid lurt på om jeg kan ha et bra liv om jeg har en stilling som leder, om jeg klarer å ta det personlig uten at det blir privat, og at jeg kan bli «tøff nok» til at jeg klarer å ta det ansvaret uten å ende opp som en kynisk person. Det er det siste jeg vil. I tillegg er det spørsmål knyttet til hvordan man kan ha en givende og krevende karriere kombinert med et godt og trygt familieliv. Begge deler er utrolig viktig for meg, men jeg har ofte slitt med å se hvordan det skal kunne kombineres.

    Har du gode råd på hva man bør lese, praktisere, om det finnes kurs (som ikke ruinerer en student) eller annet?

    På jakt etter læring 🙂

    Likt av 1 person

    • Hei og beklager sent svar. Jeg har hatt bloggferie 🙂
      For det første, så herlig å høre om dine fine intensjoner. Insiprerende!
      Spørsmålene du stiller er gode og klassiske, og uten fasitsvar. Det er veldig individuelt, avhengig av hvilke verdier som er viktigst for deg, hva du brenner mest for, omstendigheter osv. Ingen kan være gode på alt, så for de fleste handler det om prioriteringer. Jeg nøler med å svare eller gi råd, da jeg ikke kjenner deg og derfor ikke kan vurdere hva som er riktigst for deg. At det er mulig å både bli tøff nok og beholde gode verdier er fullt mulig, en annen sak er om du vil trives i en slik setting. Kanskje har du jobbet med feil folk som ikke bygger trygghet og spiller hverandre gode? Nå det gjelder balansen i livet, har jeg tilgode å møte toppledere som ikke ser familien sin mindre enn de skulle ønske. Samtidig er det et bevisst livsvalg og de trives med det, i visshet om at de ikke kan få alt. I mindre krevende lederstillinger er det fullt mulig. Det er en bevisstgjøring og treningssak som kommer med erfaring. Jeg har selv jobbet altfor mye i perioder, men har med alderen blitt bedre til å styre tidsbruken min. Jeg vet ikke om du ble noe klokere av dette. Bor du i Oslo-området, tar jeg gjerne en kaffe med deg for å snakke mer. Ta i så fall kontakt via mobilen min som ligger på businessisoersonal.no 🙂 Heia deg som vil gjøre en forskjell. Aldri gi opp det:-)

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s