Lev helhjertet

IMG_9112

Jeg har valgt å leve mer alene de siste to-tre årene, enn jeg har gjort de siste 20 til sammen. Det har ført til at jeg også for første gang i mitt voksne liv har kjent på ensomhet og isolasjon.

Det har vært et ukjent, vondt og tidvis uutholdelig terreng. Men det har også vært nødvendig. Det har vært en tid jeg ikke ville vært foruten. Noen ganger er det riktig og bra å gå i seg selv.

Det gir styrke, og bygger sjelens muskler å stå i det vonde. Finne urkraften, bygge en solid grunnmur og ta skritt for skritt. Investere ved å lære, reflektere og vokse.

Jeg tror at vi blir best kjent med oss selv når vi tør å være alene i perioder. Når vi tar oss tid til å stoppe opp litt: Hva er viktig for deg og meg? Hva er ikke viktig? Hvilke kjerneverdier står jeg for? Lever jeg i tråd med dem? Viser jeg mot og går ”all in” for det som er viktig for meg?

Disse eksistensielle spørsmålene kan oppsummeres i et inspirerende mål. Hvordan leve et mer helhjertet liv?

For meg handler det først og fremst om mot, som er en av mine kjerneverdier. Mot er drivkraften for at jeg kan leve et helhjertet liv.

Forsker og foredragsholder Brené Brown skriver så sterkt og godt om dette. Hun beskriver det mye bedre enn jeg klarer. Derfor er teksten nedenfor et sammendrag av hennes formuleringer i avbildete bok, «Daring Greatly» (originaltittel) og «Uperfekt» på norsk. Teksten er dobbelt så lang som øvrige blogginnlegg, men ordene hennes fortjener plassen. Jeg har justert, kuttet og laget noen overganger for å få det til å henge sammen i forkortet form. Men om du syntes noe er godt skrevet, er det Browns ord.

Kjøp, les bøkene og hør henne på TED, om du ikke alt har gjort det. Hun mener at å vise sårbarhet er den største form for mot i dagens samfunn og at vi må søke å leve helhjertete liv. Budskap som treffer og inspirerer meg rett i hjertet.

En viktig forutsetning for et helhjertet liv er å tørre å vise sårbarhet.

Om vi vil ha større klarhet i vårt eget mål med livet, eller et dypere og mer meningsfylt åndelig liv, er sårbarhet veien å gå. For sårbarhet er en forutsetning for den nærhet vi så inderlig lengter etter. Sårbarhet er opphavet til kjærlighet, tilhørighet, glede, mot, empati, ekthet og kreativitet.

Et helhjertet liv innebærer å dyrke det motet, den medfølelsen og den tilknytning som skal til for å våkne om morgenen og tenke: Ja, jeg har feil og mangler, og er sårbar og av og til redd, men det endrer ikke det faktum at jeg også er modig og verdig til kjærlighet og tilhørighet.

Det krever mot å vise sårbarhet, fordi vi er redde for å bli avvist og valgt bort. Vi føler oss eksponert og svake. Denne redselen blir forsterket om vi har valgt å slippe andre mennesker helt innpå oss, for så å oppleve tillitserklæringen misbrukt. Det er vondt, og det gjør at vi vegrer oss for å åpne opp igjen.

Fasader av vellykkethet skaper distanse. Sosiale medier bidrar til dette. De forsterker inntrykket av at alle andre har det så mye bedre enn oss selv. Bare se på påskebildene av vellykkede ferier til fjells og i varmen.

Vi vet likevel godt at bak husets fire vegger er ikke livet alltid like rosenrødt. Mange er redde for at de ikke er nok, om de ikke lever opp til hvordan alt ”bør” være.

Når vi later som om vi kan unngå sårbarhet, går vi inn i atferdsmønstre som ofte er stikk i strid med den personen vi ønsker å være.

Sårbarhet er basert på gjensidighet og krever grenser og tillit. Det handler ikke om å dele for mye, om renselse eller tilfeldige avsløringer.

Sårbarhet handler om å dele følelser og erfaringer med mennesker som har gjort seg fortjent til å høre dem. Å være sårbar og åpen er basert på gjensidighet, og inngår som en integrert del av å bygge opp tillit.

Vi må føle tillit for å være sårbare, og vi må være sårbare for å føle tillit. Når folk vi er glad i, eller som vi har nært forhold til, slutter å bry seg om oss, slutter å sloss for relasjonen, begynner tilliten å slå sprekker, og de sårede følelsene melder seg.

Og for å være sårbare må vi utvikle en motstandsdyktighet mot skam. Alle har skam. Skam er universell og en av de mest primitive menneskelig emosjoner vi opplever.

Skam er den intenst smertelige følelsen av eller opplevelsen av å tro at vi er mangelfulle og derfor uverdige til kjærlighet og tilhørighet. Alle er redde for å snakke om skam. Men desto mindre vi snakker om skam, desto mer kontroll får den over livene våre.

Hvis vi ikke klarer å forsone oss med skammen og kampene våre, begynner vi å tro at noe er galt med oss – at vi er dårlige mennesker, mangelfulle, ikke nok – og det som er enda verre, vi begynner å handle ut i fra den overbevisningen. Om vi vil engasjere oss fullt ut, høre til, må vi være sårbare.

Det eneste mennesket som ikke opplever skam, er de som mangler evne til empati og menneskelig tilknytning. Så her er valget ditt: Innrøm at du opplever skam, eller innrøm at du er sosiopat, som Brown så treffende skriver.

Motstandsdyktigheten mot skam handler om å bevege seg fra skam til empati – som er den virkelige motvekten mot skam. Å dele historien uten fordømmelse og bli møtt med empati sier: Du er ikke alene. Hvis vi kan dele historien vår med noen som reagerer med empati og forståelse, kan ikke skammen overleve.

Den amerikanske presidenten Theodore Roosevelt sa at når vi utviser stort vågemot, vil vi feile av og til, og komme til kort gang på gang. Vi kommer til å oppleve nederlag, feilgrep, og kritikk. Hvis vi skal klare å arbeide oss igjennom de vanskelige skuffelsene, de sårede følelsene og hjertesorgene som er uunngåelige i et liv som leves fullt ut, kan vi ikke akseptere at nederlag er ensbetydende med at vi ikke har gjort oss fortjent til kjærlighet, tilhørighet og glede. Hvis vi gjør det, kommer vi aldri til å prøve på nytt. Skam har tatt oppstilling på parkeringsplassen ved siden av arenaen, og den venter bare på at vi skal komme ut, knust av nederlaget og fast bestemt på å aldri risikere noe igjen. Den ler og sier: ”Jeg sa jo at dette var feil. Jeg visste at du ikke var nok.” Motstandsdyktighet mot skam er evnen til å si: ”Dette gjør vondt. Dette er skuffende, kanskje til og med knusende. Men suksess og anerkjennelse og bifall er ikke de verdiene som holder meg i gang. Min verdi er mot, jeg har nettopp vært modig. Du kan bare stikke av, skam.”

Å se perfekt ut er fortsatt den viktigste skamtriggeren for kvinner. Etter all bevisstgjøringen er det fremdeles dette vi føler mest skam over: At vi ikke er tynne nok, unge noe og vakre nok.

Perfeksjonisme er en form for skam, et defensivt trekk. Perfeksjonisme er ødeleggende og avhengighetsskapende. Det er troen på at hvis vi utfører alt perfekt og ser perfekte ut, kan vi minimalisere eller unngå smerten ved bebreidelser, fordømmelse og skam.

Perfeksjonisme er ikke å bli bedre. Perfeksjonisme handler egentlig om å forsøke å oppnå anerkjennelse. Perfeksjonisme er et blytungt skjold som vi sleper rundt på fordi vi tror at det vil beskytte oss, men i virkeligheten er det nettopp dette skjoldet som hindrer oss i å bli sett.

Narsissisme kan sees på som en skambasert frykt på å være gjennomsnittlig. Frykten for aldri å føle seg spesiell nok til å bli lagt merke til, til å bli elsket, til å føle tilhørighet, eller til å føle at livet har en mening.

Det er ikke rart at stadig flere mennesker sliter med å tro de er nok. Overalt ser vi det kulturelle budskapet som sier at et vanlig liv er et meningsløst liv.

Og hvordan barn som vokser opp på en diett av reality-tv, kjendisdyrkelse og fri tilgang til sosiale medier, kan ta til seg dette budskapet og utvikle en fullstendig skjev oppfatning av verden: Jeg er bare så god som det antall ”likes” jeg får på Facebook eller Instagram.

Når vi mister evnen og viljen til å være sårbare, blir også gleden noe vi nærmer oss med dyp frykt. Vi blir redde for at gleden ikke kommer til å vare, for at det ikke vil være nok av den, eller at overgangen til skuffelse (som ligger foran oss) vil være for vanskelig. Vi har lært at det å gi etter for gleden i beste fall er å stille oss til hugg for skuffelse, og i verste fall – å invitere katastrofen inn. Og vi sliter med problemet verdighet. Fortjener vi gleden, med tanke på våre feil og mangler? Skal vi virkelig gå inn i de gledesfylte øyeblikkene i livet vårt krever det sårbarhet.

Vi har et medfødt ønske om å være en del av noe større enn oss selv. Fordi denne lengselen er så grunnleggende, prøver vi ofte å tilfredsstille den ved å tilpasse oss å søke anerkjennelse, men ikke bare er dette hule substitutter for tilhørighet, det fungerer også som barrierer mot tilhørighet. For ekte tilhørighet inntreffer bare når vi fremstår for verden som vårt sanne, uperfekte jeg – vår følelse av tilhørighet kan aldri bli større enn vår anerkjennelse av oss selv.

Å leve et helhjertet liv betyr også å bruke mindre tid og energi på å streve for å innynde seg hos andre mennesker som egentlig ikke har noen betydning for oss, og innse verdien av å arbeide med å styrke kontakten med familie, nære venner og kjæreste.

Tilknytning er den energien som skapes mellom to mennesker når de føler seg sett, hørt og verdsatt – når de kan gi og ta uten fordømmelse. Alle mennesker er forhåndsprogrammert til tilknytning – det er det som gir hensikt og mening til livet vårt. Fravær av kjærlighet, tilhørighet og tilknytning fører alltid til lidelse.

Vanligvis skaper vi små gnister av kontakt når vi åpner oss og deler noe av oss selv. – frykt, håp, problemer vi sliter med, glede. Den sårbarheten vi deler skaper lys steder som normalt er mørke. Når det skjer, er det magisk.

Verden er ikke delt inn i gode og dårlige mennesker. Vi har alle både lys og mørke, godt og ondt i oss. Det eneste som betyr noe er hva vi velger å handle etter. Det er det som avgjør hvem vi virkelig er.

Ja, sårbarhet gjør oss fullstendig blottstilte. Hvordan føles den?

Sårbarhet er å ta av seg masken og håper at mitt virkelige jeg ikke er altfor skuffende. Å gi slipp på kontroll, å satse alt, følelsen av frykt, klump i halsen, angst, panikk – fulgt av frihet, stolthet og forundring – og så litt panikk igjen.

Sårbarhet er å begynne for seg selv, å gi uttrykk for en upopulær holdning, å be om hjelp, å ta initiativ til sex med en du har følelser for, å være den som sier ”jeg elsker deg” uten å vite at det blir gjengjeldt, å forelske seg, å prøve noe nytt, å ha tillit, å be om tilgivelse.

Sårbarhet høres ut som sannhet og kjennes som mot, oppsummerer Brown så treffende.

La oss vise mer mot sammen. La oss vise mer av vårt vakre, sårbare, uperfekte selv i rom med tillit. For sårbarhet er vakkert. Det er forutsetningen for den nærhet vi lengter etter. Det er forutsetningen for å leve et helhjertet liv.

Jeg er fast bestemt på å leve et mer helhjertet liv. Hva med deg?

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s