Er vi tjent med en norsk ledelsesmodell?

FullSizeRender[1]

Jeg fikk nylig denne boken i gave. Tittelen både forundret, interesserte og provoserte meg. Den norske ledelsesmodellen? Er det virkelig noe som heter det?

Selv om jeg er norsk og har jobbet mest i Norge, har jeg aldri hørt eller forholdt meg til begrepet. Har jeg gått glipp av noe viktig?

Viktigere, er vi tjent med å ha en norsk ledelsesmodell?

Kjernen i begrepet ”den norske ledelsesmodellen” er trepartssamarbeidet mellom myndighetene, arbeidsgiverorganisasjonene og arbeidstakerorganisasjonene.

Modellen beskrives som særnorsk og som en hovedgrunn til verdiskapingen i Norge. Noe vi med stolthet burde eksportere. Den klassiske industrien, hvor fagforeninger og tillitsvalgte står sterkt. Hvor rettigheter er det første som nevnes innen ledelse. Hvor hoved- og tariffavtaler anses som noe av det viktigste en leder må beherske.

Modellen bidrar til en viktig bevisstgjøring om deler av norsk arbeidsliv, som for meg er til dels fremmed. All kunnskap og kompetanse er bra, også innsikt i tariffavtaler, hovedavtaler, arbeidsmiljøloven og juridiske rettigheter.

Jeg har fått fornyet respekt for de som kan dette langt bedre enn meg. Det er verdifull spisskompetanse vi kommer til å trenge fremover.

Denne kompetansen er likevel ikke det som gjør en leder god eller dårlig. Det er fullt mulig å være en god leder og ikke ha inngående kjennskap til trepartssamarbeidet.

Det er mange ledere i Norge i dag som ikke har rettigheter som en sentral del av sin hverdag. De bør ikke bruke mye tid på det heller, med mindre de jobber i tradisjonell industri eller andre deler hvor trepartssamarbeidet står sentralt.

Når modellen derimot kommer forbi trepartssamarbeidet og inn i verdier, kultur og lederatferd, er det enklere å koble seg på. Da kommer vi nærmere kjernen i godt lederskap.

Åpenhet, tillit, samarbeid og inkludering er gode lederverdier, uavhengig av modell. De er også svært like den Harvard Business Review og amerikanske lederutviklere mener er mest effektiv.

Det som forundrer og til dels provoserer, er at den norske ledermodellen settes som noe mer høybårent enn andre ledelsesmodeller. Blant annet som en antitese til amerikansk ledelse, som fremstilles sjablongmessig som ”hard” HR-ledelse. Det er misvisende.

Amerikansk ledelsesfilosofi identifiseres ikke først og fremst gjennom HR. Strategisk HR er heller ikke noe negativt. Skillet mellom hard og myk HR resonnerer heller ikke med mine erfaringer.

Hvordan vi som ledere behandler, inkluderer og viser interesse for menneskene rundt oss har derimot lite med tradisjonell HR å gjøre. Det er en kjerne i god ledelse, uansett hva du leder og om HR er involvert. Det handler om kultur, verdier og rollemodeller.

Boken både hyller og kritiserer amerikanske ledelsesteorier. De fleste ledermodeller kommer fra USA, som historisk sett har ligget i front både akademisk og i praksis. De er konstant utvikling, heldigvis. Akkurat som verden og arbeidslivet er.

Hva en effektiv leder er i 2016, er noe annet enn det var for 20, 50 og 100 år siden. Ikke minst i lys av den økte mengde kunnskapsmedarbeidere, internett og globaliseringen.

Trepartssamarbeidet har hatt en viktig betydning i Norge, og vil fortsatt ha det. På samme måte som oljen. Vi skal leve av den i 50 år til. Samtidig må vi parallelt bygge fremtidens ledere.

Boken definerer amerikansk ledelsesmodell som autoritær, tøff, direkte, hierarkisk, lite medbestemmelse for de ansatte og hyppige prestasjonsmålinger.

Den norske defineres som en lederstil hvor alle drar lasset sammen, som legger vekt på likeverd, rettferdighet, medbestemmelse og åpenhet. Det er elementer av historisk sannhet i dette, basert bl.a. på sosialdemokratiet vårt, likestilling, felleskapstankegangen, fredagskaffen og betydningen av å ”kose” oss.

Samtidig kan vi bare snu oss rundt og se at mange norske ledere ikke er ledere iht. til disse ”norske” særegenhetene. Vi kan også se oss rundt i USA og andre land, og finne mange ledere som er mer ”norske” i sin lederstil enn mange nordmenn. Også de norske lederne boken siterer beskriver sine ledererfaringer som det beste fra flere verdener.

Å sette amerikansk og norsk ledelse som antiteser, blir derfor konstruert og lite hensiktsmessig – om målet er å identifisere og fremme god ledelse.

Både i USA og Norge finner vi gode og dårlige ledere. Norge er definitivt ikke best i klassen på ledelse, om vi ser rundt oss i vårt ellers flotte land. Det gjelder alle nivåer.

Først og fremst finner vi ledere, som leder stadig mer internasjonale virksomheter. Uansett om hovedkontoret er i Norge, eller Norge er et lokalt marked for en internasjonalt aktør, så visker globaliseringen mer og mer ut de kulturelle og økonomiske forskjellene.

For meg finnes det god ledelse, dårlig ledelse og mye midt i mellom. De fleste jeg møter har en ganske klare oppfatning av hva en god leder er. De har tydelige meninger om egen leder og om de lederne som rapporterer til dem.

Vi er best tjent med å lære, dele og praktisere ledelse etter beste evne. Uavhengig av lojalitet til bestemte teoretiske modeller.

Vi skal selvsagt være stolte av det vi har fått til i Norge av verdiskaping siden vi fant oljen. Noe av det kan skyldes god ledelse. Mye kan skyldes trepartssamarbeidet. Mest skyldes antagelig oljen.

Sosialdemokratiet vårt, kampen for likestilling og gode verdier er noe vi skal gi oss selv kred for. Uansett partipolitisk tilhørighet, tror jeg de fleste vil være enig i dette. Vi kan bare titte bort på Donald Trump for å minnes hvor viktig det er å kjempe for det verdigrunnlaget vi har etablert i Norge.

Vi skal samtidig være forsiktige med å fremheve en ”norsk ledermodell”. Det kan fremstå selvopptatt, og i verste fall begrensende. Vi er tjent med å identifisere hva som fortløpende fungerer best, på tvers av teorier og bokser.

Vi skal heller dele av våre mange erfaringer, inkludert trepartssamarbeidet. Andre kan lære av oss, vi kan lære av andre. En ydmyk tilnærming til at det ikke finnes fasitsvar. At vi har noe å lære av alle. At det å være leder er en tøff og utfordrende jobb for de aller fleste. At vi står sterkere sammen enn hver for oss.

Når det er sagt, er boken lesverdig. Den fikk meg til å tenke og problematiserer relevante utfordringer. Det er forfriskende å se ledelse adressert fra et annet perspektiv.

Boken gir en overordnet og historisk oversikt over ledermodeller, innholdet i lederrollen og hvordan denne konstruktivt kan utøves. Det er mye god erfaringsdeling fra de norske lederne som er intervjuet. Det inspirerer.

Norge kan bli best på ledelse. Det er en herlig ambisjon jeg brenner for.

Men vi har en lang vei å gå, basert på alle som klager på lederne sine. Jeg tror ikke fremhevelsen av en særnorsk ledermodell er veien å gå.

La oss heller fremme god ledelse, uansett hvor den kommer fra.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s