Nytt kinoår: ”45 years” og ”Carol”

Et av målene for 2016 er å gå mer på kino. For film er fortsatt best på kino, tross Netflix, HBO og tv-kanaler med opptaksfunksjon.

Året startet ambisiøst med to kinoer. Begge filmer er i samme sjanger, to rolige dramafilmer, men retter seg mot noe ulike målgrupper.

IMG_6656

Kino: ”45 years”. Terningkast: 4.
Denne britiske filmen handler ikke om 45-åringer, men om et ektepar som har vært gift i 45 år.

Jeg var med mine 46 år blant de desidert yngste på Gimle kino. Det sier litt. Filmen er om og for godt voksne og pensjonister, selv om mange vil kjenne igjen elementer i filmen. Den er dyp, sår og nær. Den evaluerer et livslangt forhold i livets siste fase, og livet er ikke for nybegynnere.

De to hovedrolleinnehaverne er alene på lerret i neste hele filmen og storspiller. Dette er en skuespillers film, strippet for forstyrrende elementer. Den er naken i sin enkelhet, på flere nivåer.

Charlotte Rampling illustrerer også at alder ikke er en hindring for rakrygget eleganse, verdighet og skjønnhet.

For meg var den i overkant sakte laget, en svak firer, selv om den har høstet en rekke anerkjennelser og priser. Jeg syntes ikke den var like god som mange anmeldere synes, og tror først og fremst den godt voksne garde vil like filmen. Den krever betydelig erfaring, modenhet og ikke minst tålmodighet av sitt publikum. Har du til gjengjeld det, kan den treffe deg midt i.

Kino: ”Carol”. Terningkast: 5.
Filmen bygger på en novelle fra 1952, anerkjent som en klassiker i sjangrene feminisme og lesbisk.

Den er noe så sjelden som en dramafilm av høy kvalitet som adresserer kjærlighet mellom to kvinner. Den handler også om kvinners frigjøring, om behovet og muligheten til å være den vi er og leve det livet vi ønsker. Det var ikke like enkelt for over 60 år siden, noe filmen illustrerer godt. For mange er det fortsatt ikke enkelt.

Cate Blanchett gjør et av sitt livs roller, og det sier ikke lite. Hun er fantastisk i hver scene, med sine undertoner og ekstraordinære følsomhet. Hennes motspiller, Rooney Mara, er feil skuespillervalg i min øyne og uvanlig blass. Hun klarer aldri å bli en realistisk match for Blanchett, selv om hun har høstet mye anerkjennelse for rollen. Det er filmens største minus. Likevel, vi lar oss rive med i handlingen og tror nok på kreftene i spill.

Filmen er rolig og melankolsk, i grenseland rolig, og er en svak femmer. Den er også melodramatisk, vakker og følsom, brutal og dyp. Det skal godt gjøres å ikke føle noe underveis.

Sluttscenen står til terningkast 6, uten å avsløre den.

Filmen kommer først på norske kinoer i mars, men jeg kunne ikke vente og så den i London. Det er en smal film, men liker du en rolig og god dramafilm, gå på kino i mars og se denne. Om ikke annet for å se Cate Blanchett i sitt ess.

Den har høstet en rekke priser og anerkjennelser allerede, og flere blir det sikkert. Aner vi noen Golden Globes 10. januar og kanskje en Oscar 28. februar?

#filmerbestpåkino

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s