Har vi alle litt Petter Stordalen i oss?

IMG_3629

Petter A. Stordalen er en av Norges mest kontroversielle personer. Skal man tro alle ryktene er han en blanding av Gordon Gekko, James Bond og en sektleder. Det er ikke tilfeldig at Skavlan valgte å introdusere ham med ”His name is Stordalen. Petter Stordalen” forrige fredag.

Noen hyller ham. Andre rister på hodet og noen kan ikke fordra ham. Uansett ståsted, Stordalen skiller seg ut. Han har lykkes på mange arenaer vi anser som attraktive. Han går mot janteloven og tror han er noe. Det er ikke bare-bare i et land som Norge. Nå har han utgitt en bok hvor han skal fortelle hvordan han har gjort det. Og jeg er mest nysgjerrig på hvordan han har valgt å kommunisere historien sin.

Ikke overraskende er boken lettlest og full av bilder av forfatteren. Den er bokstavelig talt stor og tung som en murstein, med lekkert design og mye luft.

Mer overraskende er det at boken er god. Og jeg som var usikker på om jeg i det hele tatt skulle kjøpe den. Den er ikke stor litteratur, noe non-fiction sjelden omtales som, men er interessant og engasjerende. Med skrivehjelp fra Jonas Forsang er det blitt god historiefortelling, et velkjent kommunikasjonsgrep både Stordalen og Forsang behersker godt. Den er bygget opp med fine skift mellom business og familie. Ikke for mye av det ene eller det andre. For Stordalen sier at han omgir seg meg folk som er bedre enn ham. Det er smart forretningsstrategi og har skapt en god bok.

Han skriver entusiastisk om entreprenørskap og mulighetene som alltid finnes der ute. Den holdningen trenger Norge flere av. Flere som tør å ta risiko. Flere som driter i janteloven og går sine egne veier. Som tåler en trøkk og ikke gir seg. At talent og kvalitet ikke er den viktigste nøkkelen til suksess. Det er sterk drive, handlekraft og hardt arbeid.

Stordalen fremhever også frykten for å mislykkes som den viktigste grunnen til at mange lar være å prøve. Han skriver ”Paradokset er at det ofte er de dyktigste og mest oppegående menneskene som ikke drømmer om eget selskap. Kanskje er det fordi de blir gitt de beste grunnene til å bli i jobben. De har litt bedre stilling, blir lovet litt bedre fremtidsutsikter og får en litt bedre posisjon sosialt. ”Problemet med verden”, sa forfatteren Charles Bukowski, ”var at intelligente mennesker er ofte fulle av tvil, mens idiotene er fulle av selvtillit”. Og kanskje er det sånn, at det er idiotene som tør å satse. Sånne som meg, som ikke helt har selvinnsikt til å innse sine egne begrensninger. Som ikke tenker ordentlig gjennom konsekvensen før de hopper utfor stupet. Har man en fin lønn, blir satt pris på og har gode fremtidsutsikter på sin arbeidsplass, så har man automatisk mer å tape, og det koster derfor mer å satse.

Poenget er godt. I vårt rike land har mange av oss det så godt at vi ikke tør satse fordi vi har så mye å tape. Det kan gi vårt kjære land en stor utfordring før eller siden. Like det eller ikke, den brutale sannhet er at vi trenger flere Petter Stordalen.

En ting jeg ikke så komme er at jeg kjenner meg igjen i store deler av boken. Jeg nikker meg igjennom mange av sidene, ikke minst knyttet til ledelsesfilosofi, og når han på toppen av det hele sier han kun ser filmer med happy endings, som meg, tenker jeg: Er det mulig? For så like kan da Stordalen og jeg umulig være? Eller kan vi det? Jeg får en snikende følelse av at det er et av bokens geniale grep. At mange lesere vil kjenne seg igjen og identifisere seg med deler av boken. Har vi alle litt Petter Stordalen i oss?

Han har opplagt mange attraktive egenskaper som ekstrem drive, selvdisiplin, selvironi, selvtillit, risikovillighet, optimisme og nysgjerrighet. Han skriver også om egenskaper det er vanskeligere å få sympati for. Men han er relativt åpen om dem. Det skal han ha og skårer derfor bra på sjarmfaktoren, et av hans sterkeste kort. Han har garantert ikke fortalt hele sannheten. Det gjør ingen og ikke en smart businessmann som Stordalen. Likevel, han forteller nok til at historien blir interessant.

For inntrykket er først og fremst at han har skrevet bok som en del av merkevarestrategien sin. Det er helt fair. Petter Stordalen har for lengst lykkes i å bygge en sterk merkevare: Seg selv.

Han fremstår som en risikovillig og disiplinert strateg som gjør lite tilfeldig. Manipulator? Opplagt. Smart i business? Opplagt. Et følelsesmenneske? Utvilsomt. Til å stole blindt på? Neppe. Et forbilde? For mange. Vellykket? På mange måter. Han legger selv opp til, gjennom sine historier, at målet helliger middelet. Det er i alle fall ærlig kommunisert. Han er mer opptatt av å vinne enn å gjøre det som er riktig.

Jeg vet fortsatt ikke helt hvem Petter Stordalen er etter å ha lest boken. Det er antagelig bevisst. Vi skal ikke vite helt hvor vi har ham. Det er noe av hans strategi og suksessformel. Mannen elsker å overraske og overgå forventninger.

Basert utelukkende på boken blir jeg sjarmert. Jeg får sansen for mannen som formidles. Han tenker mye jeg kjenner meg igjen i. Om dette er den hele og fulle sannheten om mannen bak merkevaren tviler jeg på. Og det spiller i grunnen ingen rolle. Han har lykkes med historiefortellingen sin. Merkevaren Petter Stordalen står støtt.

#godhistoriefortelling

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s