Dette er Norges bidrag til å bli blant de fem Oscar-filmene som konkurrerer om beste ikke-engelskspråklige film. Avgjørelsen kommer i januar. Med terningkast fem og seks blant anmelderne er forventningene høye på vei inn i kinosalen. Har Norge virkelig klart å lage en katastrofefilm på Hollywood-nivå?

Vel, filmen innfrir bare delvis. Det føltes som en film i to deler og det er sjelden et pluss.

Den første delen varer frem til bølgen kommer som en tsunami mot Geiranger. Den er litt trå og gir ”fjernsynsteater”-assosiasjoner for oss som vokste opp med dem. Ane Dahl Torp og Kristoffer Joner, som hadde god kjemi i tv-serien ”Kodenavn: Hunter”, virker keitete begge to. Det er merkelig og ikke lett å sette fingeren på hvorfor. Begge er habile skuespillere og Torp er en av mine favoritter.

Del to, derimot, er topp katastrofefilm. Det er ikke et dødpunkt fra det øyeblikket fjellet raser ned i fjorden. Her kommer den filmen jeg trodde jeg skulle se fra første bilde. Alt klaffer bedre. Her er det Hollywood-action. Til og med skuespillet til Joner og Torp sitter i denne delen. Er det samme regissør som har laget hele filmen? Det føles ikke sånn.

Et pluss er at det er en slags realisme i filmen. Det er 300 fjell i Norge som står i fare for å kollapse. Et av dem er fjellet filmen bygger på: Åkeneset ved Geiranger-fjorden. Tsunami-effekten er utvilsom om så skulle skje. Og det kan skje. Det gjør filmen ekstra spennende.

Noe av det mer usannsynlige (får vi inderlig håpe!) er at overvåkingen av fjellet virker useriøs. Med unntak av helten Joner spiller, virker de andre overdrevent duste. Vi får da virkelig håpe at den reelle overvåkingen av Norges utsatte fjell er mer solid enn denne, så vi blir varslet i tide når katastrofen kommer. For det er ikke et spørsmål om den kommer. Det er kun et spørsmål om når.

Fritt for å ikke bosette seg i Geiranger etter denne filmen. Spørsmålet jeg sitter igjen med er: Om «Bølgen» blir en internasjonal suksess, vil det føre til mer eller mindre turisme til Geiranger?