Det er svært få mennesker som har vært på toppen av verdens høyeste fjell. Etter å ha sett denne filmen skjønner jeg hvorfor. Å bestige Mount Everest har aldri stått på min ”bucket list” og ”Everest” bør skremme vettet av de som har drømt om det. For dette er ingen glamorøs beskrivelse.

Filmen bygger på en sann historie fra mai 1996 hvor åtte klatrere døde. Flere av dem svært erfarne og med de beste forutsetninger.

Toppen er på 8848 meter og det er samme høyde et Boeing 747 flyr på. Med andre ord, ikke et klima skapt for mennesker. Høyder over 8000 meter heter dødssonen fordi det ikke er nok oksygen til å puste der. Det er her de fleste klatrerne dør.

Så hva i all verden er det som frister mennesker til å trosse naturlovene så til de grader? Spørsmålet stilles i filmen uten helt overbevisende svar.

Det ”Everest” derimot klarer å gi oss er et vakkert og skremmende bilde av hva en topptur dit innebærer. Det visuelle bildet er storslagent. Det samme er den emosjonelle reisen vi er med på. For til syvende og sist handler toppturen om menneskene og deres kamp mot fjellet – og tidvis hverandre. Skuespillerne ikler seg fjellet på en naturlig og sterk måte. De fremstår akkurat så menneskelige som vi forventer – på godt og vondt.

To av de mest kjente skuespillerne har små biroller: Keira Knightley og Robin Wright (House of Cards). Begge forsøkt gjort ”alminnelige”. Det fungerer sånn halvveis. Det er de mer ukjente som driver filmen fremover.

Filmen er spennende fra første bilde og hele veien til mål. Vi holdes på pinebenken til siste slutt om hvem som overlever og hvem som dør.

Dette er vellaget film. Liker du filmer basert på sanne historier, storslagen natur og menneskelig drama er dette filmen for deg.