Jeg er for ung til å ha opplevd Ingrid Bergman. Likevel får jeg en følelse av andakt når navnet hennes nevnes. Eller når hun smiler sitt skjelmske smil som stråler mot meg gjennom filmlerretet. Det er ikke vanskelig å forstå hvordan en hel generasjon var forelsket i henne. Jeg blir forført selv, enda det er 100 år siden hun ble født og lenge etter hennes altfor tidlige død av brystkreft i 1982. Men hva vet jeg egentlig om henne, utover at hun er en av Sveriges største stjerner gjennom tidene? Svært lite.

Når det nå er laget en dokumentar om hennes liv ble jeg nysgjerrig. Jeg ville vite mer om hvem Bergman var. Filmanmelderne har kastet om seg meg firere og femmer. Jeg er for en gang skyld enig med røkla og vipper mellom å gi den terningkast 4 eller 5. Jeg endte med en femmer og det skyldes at jeg syntes initiativet til filmen er så bra. At noen har laget den.

Filmen bygger på et imponerende råmateriale. Hvem har filmet privatlivet sitt hele livet og så spart på alt? I tillegg skrevet dagbøker og mye brevkorrespondanse? Jo, det har Ingrid Bergman. Det legger til rette for en fascinerende dokumentar som det ville vært umulig å lage ellers.

Jeg sitter igjen med et portrett av en ambisiøs, rastløs og ganske selvsentrert person. Et menneske som sier hun følte seg lykkeligst når hun filmet. Hun elsket filmkunsten over alt og alle. Kjedet seg i hverdagen med mann og barn. Hun var en som fløy videre så fort det ikke var spennende lenger. De ulike barnekullene lot hun være igjen, sted for sted.

Samtidig skildres en varm, sjarmerende, hardt arbeidende og ydmyk kvinne. En alle elsket å være i nærheten av. En alle elsket. Punktum. Så hun slapp unna med sin egoisme. For ingen fikk nok av henne og ville alltid ha mer. Dette bildet kom uventet på meg og skildres godt av filmskaperne. Vi kommer ikke helt under huden hennes, men vi aner mye og får et ganske tydelig portrett.

Faren min traff henne kort i sminkerommet etter en forestilling en gang og sier det samme. Hun virket så jordnær, varm og tilgjengelig. Og dette på tross av sin superstjernestatus. For hvem elsker vel ikke stjerner som forblir sympatiske og ujålete? At hun var minst like vakker uten som med sminke, og turte stadig å være helt naturlig offentlig, forsterker også inntrykket av en sterk kvinne som gikk sine egne veier. En modig kvinne.

Filmens største minus er at den blir for lang. Det varer i hele 1 time og 56 minutter. Det er for langt for de fleste filmer og i alle fall for en dokumentar som er bygget på råmateriale. Det blir for monotont i to timer. Filmen kunne med hell vært klippet ned til halvannen time uten å miste kvaliteten eller budskapet. Jeg skjønner at det smerter å klippe filmen med så mye bra stoff tilgjengelig. Det burde likevel vært gjort.

Min anbefaling er at du går og ser filmen – om Ingrid Bergman er en person som fascinerer deg. Bare ikke ha for høye forventninger for da kan du bli skuffet. I et fullsatt Gimle i dag møtte jeg kvinner på vei ut som nettopp var litt skuffet fordi de hadde så høye forventinger. Forventningstyring er alt. Tenk derfor at den er en firer, så kanskje du forlater salen med en femmer. Det gjorde jeg.