Me, my self(ie) and I

IMG_2180

Vi lever i selfiens tidsalder og det som virker som et umettelig behov for ekstern anerkjennelse og prestasjoner. Har vi blitt så overfladiske og selvopptatte at vi glemmer hvor viktig karakter er? Har narsissismen tatt helt overhånd?

Forfatteren av boken ”The Road to Character” har en interessant tilnærming. Har du reflektert over skillet mellom kvalitetene som fremgår av CVen din og de som blir fremhevet i din begravelse? Antagelig ikke. Det har i alle fall ikke jeg.

En CV ramser opp kompetanse og egenskaper du bringer til jobbmarkedet. De som leder til ytre suksess. Din lovtale er derimot dypere. De egenskaper som blir hyllet i din begravelse er kjernen i hvem du er, hvem du blir husket som. Din karakter. De fleste av oss vil si at sistnevnte er viktigere enn førstnevnte. Likevel bruker vi mer tid på å bygge CV enn å bygge karakter. Det er kanskje ikke så rart? Hele utdanningssystemet vårt er bygget rundt CVen. Det samme er sosiale normer og forventninger. Er konkurransen etter å lykkes og vinne beundring blitt så intens at den blir altoppslukende? Er vi i ferd med å glemme hvor viktig karakter er?

Menneskets natur har to motstridende sider. Vår ytre natur representerer CVen. Den er prestasjonsrettet og vil skape, produsere, tjene penger, oppnå status, se vakker ut, få suksess og vinne. Den er handlekraftig, har et sterkt overlevelsesinstinkt og gjør alt til et kalkulert spill. Den er narsissistisk.

Vår indre natur representerer derimot moralske kvaliteter. Den etterstreber karakter. En stille, men solid forståelse av rett og galt. Den gjør ikke bare gode ting, men er god. Den vil elske dypt og intimt, og ofre seg selv for å hjelpe andre. Egenskaper som tillit, respekt, snillhet, lojalitet, ydmykhet, mot og uselviskhet er alle egenskaper som bygger moralsk karakter. De er tegn på integritet og ”hel ved”.

Der den ytre natur tenker i logiske og økonomiske termer: At innsats leder til belønning og trening gjør mester. Imponer verden og forfølg din egeninteresse. Så tenker den indre i moralske termer: At du må gi for å få. Overvinne ditt begjær for å oppnå det du ønsker på lengre sikt. At suksess leder til stolthet, hvilket ikke er bra. Mens å feile leder til den største suksess, nemlig læring og ydmykhet. Vi lever i konstant dragning mellom vår ytre og indre natur.

Om vi lar det ytre få mest grobunn blir vi travle, men vi klarer ikke helt å virkelig elske, knytte moralske bånd og nære relasjoner. Vi lever med en ubevisst kjedsomhet og ikke minst, mangler en integritet som kan motstå offentlig misbilligelse eller en skikkelig smell. Det ytre har ingen strategi for hvordan du skal bygge karakter, og uten den vil både ditt ytre og indre liv etter hvert rakne. Er det denne delen av vår natur vi ønsker å bygge fremtidens samfunn på? Et ”me, my self(ie) and I”-samfunn?

Jeg kjenner selvsagt på motsetningene og slites tidvis mellom dem. Jeg har tatt snik-selfies på do i beruset tilstand, fordi jeg syntes jeg så bra ut. En klassiker – og det vil sikkert skje igjen. For jeg er den første til å erkjenne at jeg er langt fra immun mot selfie-samfunnet. Tvert imot, jeg er en integrert del av det.

Kampen mellom vår ytre og indre natur er ikke enkel, men svaret er like fullt krystallklart: Karakter og moral knuser prestasjoner og ytre anerkjennelse. Det gjelder det å huske på i vår sult etter å bli sett og anerkjent av andre. For i det øyeblikket vi glemmer hvor viktig det er å bygge karakter, ja da kan vi like godt legge ned hele menneskeheten. Det samfunnet tror jeg ingen ønsker, så kampen mot overdreven selvopptatthet må fortsette. Vår indre natur må trumfe vår ytre.

Hmm, dette var mye dype og moralske tanker. På tide med en selfie, mon tro?

Reklamer

4 kommentarer om “Me, my self(ie) and I

  1. De binære opposisjonene mellom indre og ytre fungerer fint som forklaringsmodell. Heldigvis er ikke virkeligheten så rigid. Dvs., etter å ha lest mandagens DN er det kanskje jeg som må modere min påstand. Respekt for å velge integritet og ”hel ved”. Har du sett «Louder Than Bombs»? Hører gjerne dine tanker ad den relatert til dette tema.

    Likt av 1 person

    • Tusen takk og enig i at virkeligheten ikke er så svart-hvitt. Det handler mer om en bevisstgjøring av egne valg, om hvem vi ønsker å være. Jeg har ikke sett «Louder than Bombs», men skal se om jeg får sett den etter din anbefaling.

      Liker

      • Hovednarrativet til «Louder than Bombs» er nok ikke spot on i denne sammenhengen. Men det å befinne seg midt i et veiskille mellom The High Road og The low Road, er definitivt et bakteppe. Det er uansett en film det er verdt å få med seg (og som i mine øyner skiller seg fra Trier/Vogt sine tidligere filmer). God filmtitting.

        Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s