For en uke siden fikk jeg beskjed om at jeg har kreft.

Jeg deler mine umiddelbare erfaringer da jeg har et atypisk forløp. Forhåpentligvis kan min historie bidra til at andre oppdager sin brystkreft så raskt som mulig. Kreften er en lunefull rakker, og vi må pushe hverandre og de vi er glade i til å undersøke seg ofte. Som min historie viser, er selv ikke mammografi alltid nok.

For snart to uker siden oppdaget samboeren min et stort blåmerke på høyre bryst. Det var kommet over natten. Vi var på vei på en liten ferietur og jeg ville utsette legebesøk til jeg kom tilbake. Det gjorde ikke vondt, det var bare litt hovent, varmt og blått. Hun insisterte på at ferien skulle utsettes en dag så jeg kom til legen først. Jeg er evig takknemlig for det.

Jeg tok mammografi senest i april og den viste kun godartede cyster. Det samme visste mammografien jeg tok i fjor. Med brystkreft i familien har jeg vært ekstra påpasselig.

Allmennlegen jeg snakket med først sa det umulig kunne være kreft med en så fersk og godartet mammografi, men en infeksjon eller sprukket cyste. Begge deler er ganske uskyldig, så jeg tok en CRP. Den viste tilnærmet null, dvs. ingen infeksjon.

Deretter ble jeg henvist til brystdiagnostisk senter på sykehuset. Der ble det tatt mammografi, ultralyd og tre biopsier på rappen. Legen var ullen på hva det kunne være. Det var rotete inni der. Jeg ble henvist videre til brystkirurgen.

For en uke siden sa kirurgen at alle biposiene viste kreft. Ikke begynnende kreft på forstadiet, men fullt utviklet invasiv kreftsvulst i høyre bryst. Den var stor, antatt på mellom 6-8 cm. Dagen etter viste MR at den var enda større, over 10 cm.

I dagene som fulgte viste histologiprøvene at kreften var blant de 10-15% krefttypene som er aggressive. Ikke overraskende, da mammografien bare tre måneder tidligere ikke viste noen tegn.

Det alle sa ikke kunne skje, hadde skjedd.

I rekken av dårlige nyheter, kom likevel oppturen dagen etter. Resultatet fra CT viste ingen spredning i bløtdelene i overkroppen, utover muligens noe til armhulen. Prognosene ble plutselig mye lysere. Enorm lettelse. Jeg ble en av de heldige.

I dag har jeg fått resultatet av skjelettundersøkelsen, som gir svar på om den hissige tumoren har spredd seg til skjelettet. Nok en opptur! Ingen spredning i skjelettet. Enorm lettelse. Tårene spratt for første gang – gledestårer! Jeg er en av de heldige.

Jeg er født i Norge, et av verdens rikeste land, med tilnærmet gratis helsebistand. Jeg er en av de heldige.

Om en uke sjekker jeg inn på Radiumhospitalet, et av verdens beste kreftbehandlingsteder. Jeg er en av de heldige.

Med den høye kreftstatistikken, er jeg glad for at kreften traff meg. Da er det en mindre der ute som får det. Og når jeg først skulle få kreft er jeg glad for at det skjer nå, mens jeg fortsatt er relativt ung i kreftsammenheng. Jeg har mye liv igjen å kjempe for. Og uten spredning per i dag, føles det som om jeg har fått livet i gave. Jeg er en av de heldige.

Sist, men ikke minst, jeg har mange omsorgspersoner som trår til. Med en samboer, familie og nære venner som ikke vet hva godt de skal gjøre. Jeg er en av de heldige.

Selv om dette er en «ute av kroppen»-opplevelse og spenningsnivået har slått rot i kroppen, er den overskyggende følelsen her og nå takknemlighet og glede.

Jeg har kun en vag anelse om hva jeg går til det neste året, og det er like greit. Det kommer garantert dager hvor takknemlighet og glede ikke er den dominerende følelsen, men den tid den et eller annet.

For meg som lever av å bistå andre gjennom sine endringer, skal jeg jeg nå lede min egen endringsreise. Det blir den foreløpige store syretesten.

Jeg spør ikke hvorfor dette har skjedd meg, men hva jeg kan lære av det. Det blir garantert prøving og feiling, masse læring og selvutvikling. Det kortsiktige målet er å være kreftfri om et år. Det kommer garantert både gode og dårlige nyheter underveis, og planen vil bli endret mange ganger. Det er ikke et spørsmål om motstand kommer, men når. Underveis skal jeg ta kontroll på det jeg kan, og slippe taket i det jeg ikke kan kontrollere. Jeg skal ta et skritt av gangen, dag for dag, uke etter uke. Det blir for overveldende å ta alt inn på en gang. Jeg skal eie min egen endring og favne om kreftreisen. Jeg skal klare å be om hjelp når jeg trenger det, for ingen klarer en utfordrende endringsreise helt alene. Jeg kommer garantert til å ha lyst til gi opp og gi faen innimellom, og det er helt ok. Så enkelt og så utfordrende samtidig.

Nå står vi foran et stortingsvalg og ultralyd burde være en selvfølgelig del av det offentlige tilbudet i Mammografiprogrammet. Mammografi alene er dessverre ikke alltid nok, og i dag må ultralydundersøkelser kjøpes privat.

Men aller viktigst, pass på at du og dine også tar hyppig mammografi, ultralyd og går raskt til legen når noe mistenkelig skjer. Kreften er en lunefull rakker, og kan tydeligvis komme på rekordtid når du minst venter det.

Jeg er en av de heldige. Og om min historie gjør at du og dine undersøker brystene oftere og bedre, så er hele poenget med å dele dette i boks. Og jeg deler det nå uten å tenke og analysere for mye, for da kan det hende jeg lar det være. Mot er en mye bedre verdi å la seg lede av enn frykt.

#enavdeheldige