Min påstand er at ingen leder vil lykkes over tid, med mindre hun eller han oppriktig er engasjert i menneskene sine. En god leder må virkelig kjenne sine kolleger, deres individuelle styrker og svakheter – og hva den enkelte motiveres av. Dette tar tid, men det er ikke noe viktigere en leder kan bruke tid på. De beste lederne ikke bare anerkjenner den menneskelige kapitalen som den viktigste suksessfaktoren i selskapet, det har tydelige konsekvenser for hvordan de utøver jobben sin og hva de bruker tiden på. Det er ikke noe lederen bare sier, fordi det er politisk korrekt. Lederen har en genuin interesse i andre mennesker og blir motivert av å lytte, lære og forstå hva som driver andre til å yte sitt beste.

Ingen mennesker er like, heller ikke på jobb. Heldigvis, på mange måter. Det er nettopp forskjellene i kompetanse, forståelse, erfaringer, utdannelse, kjønn, opplevet motgang og annet som til sammen utgjør et sterkt team. Det betyr at hver enkelt medarbeider må forstås og ledes med et individuelt utgangspunkt.

Alle bedrifter søker til enhver tid å sette sammen de beste teamene til de konkrete oppgavene som skal løses. For å klare dette må en leder kjenne sine folk. Ikke bare CVen, men virkelig kjenne dem. Først da kan du komme i nærheten av å lykkes med å optimalisere bruken av de iboende ressursene i selskapet. Sitter du ikke med den forståelsen kan du like gjerne skyte i blinde.

Harvard Business Review, se bildet, diskuterer HR-funksjonen og dens rolle. Det er interessant lesing. Et av hovedpoengene er at HR bør ta mer plass enn bare en top-down administrativ funksjon. I lys av at toppledere i stadig større grad anerkjenner den menneskelig kapitalen som kritisk, har HR en unik mulighet til å være strategisk proaktive. HR kan vise toppsjefene hva de bør bry seg om og hvorfor. For det er opplagt at hvordan kunnskapsmedarbeidere ledes, har stor betydning for de økonomiske resultatene i selskapet. Mye mer enn mange topplederes prioriteringer og tidsbruk skulle tilsi. Kontroll på tallene er viktig, og en god CFO er kritisk, men HR og god personalledelse er minst like viktig for å nå topp- og bunnlinjen. Hvis HR klarer å synliggjøre sin verdi i forhold til selskapets forretningsstrategi, så vil de automatisk få en plass rundt bordet. Dette burde være fullt mulig, ikke minst i kunnskapsbedrifter, hvor hele selskapets verdi ligger i hodene til de enhver tid ansatte. Å lede menneskelig kapital må gis samme prioritet som å lede finansiell kapital. Det er derfor gode argumenter for at en toppleder bør ha på plass en strategisk og dyktig HR-sjef som en av sine nærmeste, og omskrive dennes oppgaver og rolle langt utover det tradisjonelt administrative.

Et av selskapene som fremheves i HBR er Microsoft. Der jobbet jeg i fem år og lærte mye. Microsoft er gode med sine menneskelig ressurser, nettopp fordi de anerkjenner at folkene deres er alt. Å klare å rekruttere de beste, sette dem på rette oppgaver og team til enhver tid, motivere, utvikle og beholde dem – er kritisk for selskapets suksess.

Jeg har aldri jobbet i HR. Likevel har jeg, enten det er som linjeleder, fagleder, toppleder eller i stabsfunksjon, alltid sett på kollegaene mine som min viktigste oppgave som leder. Det har ikke spilt noe rolle om jeg har hatt formelt personalansvar eller ikke. Det har heller ikke hatt noe å si hva det på papiret står at jeg skal levere og måles på. Menneskene rundt meg er og blir det viktigste jeg bruker tiden min på. Hvorfor det? Jo, fordi jeg anerkjenner at uten dem så er sannsynligheten for at bedriften vår skal nå sine hårete mål vesentlig mindre. For det handler ikke isolert sett om ”mine” mål. Hva jeg blir målt på. Det handler om bedriftens mål. Det er bedriftens mål som alltid må være styrende for de valgene jeg tar. Ikke de som er i min egeninteresse på kort sikt. Derfor må jeg alltid tenke langt utover meg selv. Se det større bildet. Kjenne mine kolleger, spille dem gode, motivere og anerkjenne dem. For deres suksess er min suksess og omvendt.

Utrykket ”No man is an island” er godt. Det gjelder like mye på jobb, som i livet for øvrig. Vi er avhengig av hverandre for å lykkes. Alene kommer vi bare så langt. At vi setter ”vi” foran ”jeg”. At vi gjør hverandre gode, foran å gjøre oss selv gode. At vi er rause med hverandre og motiverer til gjensidig læring, deling og arbeidsglede, er avgjørende for langsiktig suksess, både for deg og meg.

For til syvende og sist kommer bærekraftig suksess fra menneskene som jobber der og hvordan de ledes. Det er ikke bare en klisje, det er fakta: ”It´s all about the people”.