For et drøyt år siden fikk jeg min første cellegiftbehandling. På tross av vissheten om at dette ville bli tøft, føltes det som om døden inntraff. Jeg ba til Gud om å få en god dag til – så jeg fikk skrevet testament. Så forgiftet føltes kroppen.

Gud og Radiumhospitalet ga meg dagen, og jeg brukte den godt. Sånn. Nå kunne jeg dø med ro i sjelen.

Forrige fredag fikk jeg cellegiftkur nr. 21. En tredje og mildere gifttype enn de første. Likevel, det er fortsatt cellegift. Enda godt jeg ikke visste det for et år siden.

Ifølge planen skulle kreftbehandlingen vært ferdig før sommeren. Men fordi det var litt kreft igjen etter den første store operasjonen på nyåret, ble mållinjen flyttet. I tillegg til den intense stråleperioden, og et par ekstra runder med sykehusinnleggelser, ble det ny operasjon og planlagt 14 cellegiftkurer til.

Jeg er over den verste kneika, men er sliten av å være dårlig.

Det slår også inn en mental greie når mållinjen flyttes. Når du tror du endelig er ferdig med den krevende jobben, og så får beskjed om at du må holde på en god stund til. Når du igjen avlyser fremtidige planer. Og du lurer på om kroppen tåler flere bivirkninger av all giften som jevnlig pumpes inn i en allerede kjørt kropp.

I et år har legene sagt «lev så normalt som mulig». Rådet er velment og godt, men føles nesten provoserende. Det er ikke mye som føles normalt, men atypisk kan være fint det også. Jeg setter mye mer pris på de små tingene nå enn før, og har kommet nærmere de nærmeste.

Det er også dager hvor jeg tenker at jeg har blitt ganske god på å være syk. Ironisk nok har jeg aldri følt en større ro enn det siste året. Blant livets motstand, som jo treffer oss alle gjentatte ganger bare vi lever lenge nok, tilsier erfaring i alle fall følgende: Jeg er bedre på å håndtere alvorlig sykdom enn kjærlighetssorg. Det er jo noe å ta med seg videre.

Jeg føler meg fortsatt heldig, av så mange grunner. Behandlingen har virket, jeg skal bli frisk. Ikke alle er så heldige. Vi har et fantastisk helsevesen som gjør sitt beste, og pakkeforløpene for kreft er satt i system.

Siste cellegift er planlagt lille julaften. Alt tilsier at jeg går inn i 2023 som kreftfri, med friheten og mulighetene det innebærer. Det er litt av en mållinje å jobbe mot.

Noe av det viktigste jeg har lært det siste året?

At vi ikke skal utsette det som er viktig. Gjør det nå, selv om det ikke «passer». «En dag» kommer kanskje aldri.

Så jeg giftet meg i juli. Fikk snakket meg til en kort pause fra cellegiften. Med den beste dama jeg kunne drømme om, feiret med de nærmeste som jeg er så glad i. Kjærlighet er overalt i alle former og størrelser. Bare vi ser etter og åpner opp for den.

Jammen er jeg heldig. Og om vi minner oss på det hver eneste dag, blir livet ganske så godt. Selv når vi møter litt motstand.

Varme klemmer til alle som trenger en.