”Hvis jeg vil det hele, blir jeg ikke god til noe som helst”, skriver den danske forfatteren. Han er inne på noe.

Begrensningens kunst er en kunstform de færreste av oss behersker godt, ikke minst fordi vi møter en verden som konstant oppfordrer oss til det motsatte. Verdien av å gå glipp av noe er underkommunisert. Vi må bli bedre på å velge bort, om vi i det hele tatt skal se noe.

Tidsånden forteller at vi skal lykkes med alt. Vi skal ikke bare være dyktige i skolen og på jobb, vi skal være sunne, kreative, musikalske, vakre og atletiske. Det er neppe oppskriften på menneskelig livskvalitet.

Den amerikanske coachen Tony Robbins sier at suksess er å gjøre hva man vil, når man vil det, hvor man vil det, med hvem man vil det og så mye man vil det. Dette individualistiske, og noe selvsentrerte, synet er ikke forenelig med et bærekraftig samfunn.

Tidsånden hevder også at lykken er et valg, hvor den enkelte er ansvarlig for sin egen lykke gjennom måten de tenker og føler på. Paradokset er at de færreste (om noen) kan velge å bli permanent lykkelige, og dermed sitter vi igjen med en følelse av å være utilstrekkelige.

Vi lever i en kultur som lenge har dyrket tanken om ”så mye som mulig, så fort som mulig”. Livet er kort og vi skal leve maksimalt før det er for sent. Carpe diem, FOMO (fear of missing out) og YOLO (you only live once) er vår tids mantra. Vi lever i grenseløshetens tid.

Det grenseløse består i krav som aldri kan innfris, fordi målstreken konstant beveger seg lenger vekk. Det består også i en forventning om at vi alltid skal utvikle oss, bli bedre og lykkeligere.

Fenomenet kan beskrives som den ”hedonistiske tredemølle”, den evige jakten på større, bedre, vakrere, sterkere og raskere. Den passer godt på vårt opplevelsesorienterte forbrukersamfunn.

Hedonisme betyr nytelse eller lyst, og tredemøllen illustrerer at de ting vi søker kun gir forbigående lykke, hvor vi stadig må søke noe annet og bedre for å få samme kicket. Forskning viser at vår lyst- og lykkefølelse raskt faller tilbake til vårt grunnivå. En storgevinst i lotto gjør oss umiddelbart glade, men det har ikke noen varig innflytelse på vår subjektive opplevelse av lykke og tilfredshet. Etter kort tid er vi tilbake der vi var før.

For noen blir det et livsprosjekt å gå fra det ene til det andre, uten noen gang å være riktig tilfredse med noe. Det er nesten som narkomani, den stadige jakten på mer dop.

Å lever et godt liv forutsetter derfor en viss mengde selvkontroll. Ikke som et asketisk prosjekt eller masochistisk selvpining, men for å gjøre det best mulig som menneske, som forfatteren så godt skriver det.

Det er verdifullt å lære seg kunsten «å nøye seg med», fremfor å ville ha alt. Nå vi vier mer oppmerksomhet til å verdsette det vi har, kan det også bidra til mindre frykt til å velge andre ting bort. Det kan hjelpe oss vekk fra prestasjonssamfunnet og statusjaget. Er jeg god nok?

Vi må lære de oppvoksende unge at vi skal gjøre det rette, fordi det er rett, og ikke fordi vi får noen personlig vinning av det. Vi må forstå at denne form for dannelse er det motsatte av opportunisme, og at den bygger på moderasjon og selvbegrensing, som er avgjørende for at vi som individer og samfunn skal fungere godt over tid.

Forfatteren har noen konkrete tips på hvordan vi kan trene på å ”gå glipp” av:

• Velg når vi må velge, Ikke gjør alle livets situasjoner til valg, det er mentalt utmattende.
• Legg vekk tanken om at ”bare det beste er godt nok”, for vi blir aldri tilfredse om vi alltid skal jakte på det beste. Det som er best i dag, er kanskje utdatert eller ikke det beste neste år. Tenk ”godt nok”.
• Gjør dine beslutninger irreversible. Det er mange beslutninger vi ikke bør omgjøre, selv om vi kan, ikke minst når de gjelder vårt forhold til andre.
• Øv på takknemlighet over det du har.
• La være å sammenligne så mye. Pleie ditt eget gress, kose deg på egen gressplen, i stedet for å bruke energien på å ønske seg naboens.
• Lær å leve med begrensninger.

Avslutningsvis, vi feirer innovasjon og disrupsjon som det eneste saliggjørende for tiden, men alene gjør disse livet form- og grenseløst. Vi må kjenne vår tid og sted i et historisk perspektiv for å kunne tenke nytt på en fornuftig måte. Tidens ideal om det endringssøkende, innovative, proaktive og selvledende menneske har noen innebygde problemer med å tørre å gå glipp av. Om vi har som mål å bare bli en gjeng med igangsettere, som stadig skal videre med nye prosjekter, får vi en utfordring.

Vi kan ikke gjøre alt, om vi skal gjøre noe godt. Derfor må vi trene på kunsten å vise måtehold og la muligheter og fristelser gå.

La oss tørre å stå i valg. La oss vise mot til å gjøre noe skikkelig – og la resten gå.

*Boken er på dansk og kjøpt på flyplassen på Kastrup.