Har du noen gang hatt komplekser? Bladd i et ukeblad og følt at kroppen din ikke er sexy nok? At bare du hadde sett ut som filmstjernene, så hadde alt ordnet seg? Da har samfunnets syke forventningsbygging til hvordan en attraktiv kvinnekropp og –ansikt skal se ut påvirket deg. Og du er ikke alene.

Etter å blitt sammen med en kvinne som har erfart og reflektert mye rundt dette, har jeg fått en vekker.

I sitt ”Bra Nok!”-foredrag forteller Lene om hvordan hun var nærmest besatt av sitt eget utseende i ung alder og gjorde alt for å se ut som drømmedamen den gang, Pamela Anderson. Om hvordan selv hun, som hadde drømmekroppen i manges øyne, også fikk armer, midje, ben og ansikt retusjert på alle forsider av blader for å virke ”perfekt”. Om hva dette gjorde med hennes eget selvbilde. Hvordan selvopptattheten og selvtilliten vokste, mens selvfølelsen gradvis forsvant. At selv det å lykkes med å nå målet om bli ”drømmedama” ikke gjorde henne lykkelig. Tvert om. Hun hadde naturlig nok ingen forkunnskap om hvordan det var å være Pamela Anderson. Hun opplevet at hun til slutt bare ble verdsatt for en ting: Utseendet sitt. At ingen var interessert i hennes indre. At den eneste verdien hun hadde i et forhold til menn var sex, og hva det gjorde med henne over tid. Hvordan en mann aldri så henne inn i øynene, men bare så silikonpuppene. Hvordan hun til slutt opplevet at hun gikk så på tvers av sine indre verdier at hun måtte bryte helt. At hun ble presset så langt at nok var nok. Hun valgte å bryte med alt hun hadde kjempet så hardt for. Fjernet silikonpuppene, merkevaren som sexsymbol og hele levebrødet sitt – i håp om at det ville føre til bedre livskvalitet over tid. Ikke bare-bare for en jente som knapt var rukket å komme midt i tyveårene.

Lenes historie er ekstrem, men den er ikke unik. Den er heller ikke utdatert. Ja, hun bidro opplagt til å havne der hun gjorde selv, men er det så rart?

Kvinner blir utsatt for et uvirkelig forventningspress til perfeksjonisme og urealistiske bilder av hva det vil si å være ”vellykket” i dagens samfunn. Ikke minst det uoppnåelige og nedbrytende utseendefokuset. Unge jenter er spesielt utsatt for dette presset. Skaper vi ikke, gjennom diverse kanaler, illusjonen hos påvirkelige og usikre tenåringsjenter at om de bare blir drømmedama til gutta og mennene, så er de sikret lykken?

Se på forsidene av blader, hvem som får de romantiske hovedrollene i Hollywood-filmene og modellene i reklamene. Og ikke minst, all photoshopping og retusjering av kvinnekropper og –ansikter selv de vakre modellene blir utsatt for. Det ville vanvidd!

Ikke rart det florerer av spiseforstyrrelser, forvridde syn på egen kropp, treningsmani, depresjoner og følelsen av mislykkethet hos unge mennesker. En gruppe som er i sin mest usikre fase i livet, hvor det er kritisk å bygge indre trygghet for å kunne vokse seg stor og sterk inn i voksenlivet.

Vi godt voksne er ikke immune vi heller, forresten. Om vi ser på hvordan etterspørselen av botox, restylan og diverse kosmetiske inngrep har tatt av hos kvinner i alle aldre, er dette også tegn på at samfunnet vårt bare blir mer forskrudd i forhold til utseende.

Midt oppi dette er det så viktig at noen velger å hjelpe særlig unge kvinner til et mer positivt selvbilde. Det er et viktig samfunnsoppdrag. At Lene har valgt å bruke sin historie og erfaring til å hjelpe unge jenter med å slippe taket på perfeksjonisme og usikkerhet, er flott. Å prøve å gjøre en positiv forskjell i enkeltpersoners liv ved å snu selvopplevde utfordringer til noe godt. Hun forteller dem at de er ”bra nok” akkurat som de er. At de må bygge sin egen grunnmur gjennom god helse og gode verdier. At deres fremtidige livskvalitet ligger i å bli glad i seg selv som de er, bygge fysisk og mental styrke og ikke la seg påvirke for mye av alle andres meninger om hvordan de bør være.

Jeg sier: Dra pokkerivold med samfunnets krav til perfeksjonisme. En ting er i alle fall helt sikkert. Ingen blir lykkelige over tid av å prøve å leve opp til den. Når skal vi våkne og skape sunne rollemodeller som samfunnsnorm i alle kanaler for våre barn, tenåringer og unge voksne? Så de kan vokse opp uten syke idealer de aldri hverken kan eller bør leve opp til? Barbie-dukken er eksempelvis neppe den beste rollemodelldukken du kjøper til ditt barn, eller?

Til vi som er godt voksne kvinner; La ”botvokskabinettet” høre til hos Madame Tussaud. Noen naturlige smilerynker og ansiktsbevegelser knuser fortsatt ”plastic fantastic”- ansiktet. Om du har begynt på botox- og restylanreisen gjelder det å følge fjellvettregel nr. 8; Vend i tide. Det er ingen skam å snu. Du er for øvrig naturlig mye vakrere enn du tror, sier jeg som kvinne. Det skulle ikke forbause meg om et par av gutta også er enig i det.